Bedring i åpenheten?

I lys av Dagsrevyens innslag om politikere som blir kjøpt opp av PR-byråer, fikk jeg lyst til å pumpe ut litt frustrasjoner igjen. Folk som arbeider i byråene vil vel som vanlig glimre med sitt fravær i diskusjonene om dem selv, så jeg får håpe noen av dere der ute taler deres sak i kommentarfeltet. Først har jeg imidlertid lyst til å *smile* litt av Geelmuyden. Hans var i høst ute med ramsalt kritikk av Carl Ivar for at han surret med rollene sine da han gikk til BM. Dette sa Geelmuyden til VG: - Det er en skandale. Det er helt avgjørende for en rådgivers troverdighet at han er uavhengig. Her kan han lett komme i situasjoner der han tjener mange herrer, og det er ødeleggende for hans troverdig som rådgiver.

Han uttalte seg altså om at Hagen jobbet freelance i BM samtidig som han ledet en nyoppstartet Seniororganisasjon i FrP med kontor på Løvebakken. At Westerveld er folkevalgt vararepresentant til Stortinget, og samtidig jobber i GK er tydeligvis ikke problematisk. Begrunnelsen til Westerveld for hvorfor dette er uproblematisk er forøvrig identisk med den Carl I Hagen benyttet seg av. “Jeg arbeider ikke praktisk med lobby, og klarer da å skille mellom mine hatter”

Synes NRK i kveld hadde laget en god sak, og problematiserte det hele på en god måte. Kred til NRK for god sak om PR.

Har tidligere vært litt opptatt av åpenhet i kommunikasjonsbyråene. Og skal jeg være helt ærlig forstår jeg godt at man velger å holde kundelister, arbeidsmetoder og annet hemmelig. Hvis en kunde ønsker at noe skal være hemmelig, så er det gode grunner til å ikke fortelle om de andre også. Det er slik det blir penger av. Og det er jo det byråene faktisk dreier seg om. Desverre skapes det onde sirkler også. Vi får se om noen finner det lønnsomt å bryte ut av runddansen.

Problemfritt er det altså ikke med tanke på bransjens, og dermed også fagets (som, tro det eller ikke, faktisk er veldig mye større enn byråene) omdømme. Noen kunder føler altså at det er grunn til å holde kjeft om bistand med strategisk kommunikasjon. De blir liksom flaue for å ha kontakt med byråer. Og med tanke på businessen er det kanskje klokt å la dem få viljen sin. Og dette skjønner jeg altså veldig godt. Men en dag er det noen som bryter ut av sirkelen, og da får pipa en annen melodi

Det Dinamo gjør her (trykk “fagenhet”, deretter “PR”) er definitivt et godt stykke på vei. De legger ut jobber de har gjort i 2009, virker det som. Fremdeles vil jeg tro det er noen jobber som ikke er der, men det er jo en ærlig sak. Beskrivelsene er gode, og de gir et godt inntrykk av Dinamo. Mer interessant er det kanskje at kundene fremstår veldig godt. Jeg får enda mer lyst til å arbeide i Kongsvinger kommune etter å ha lest om jobben Dinamo har gjort. Og prosjektene for Norfund, Operaen og ikke minst Redda Barna presenterer Dinamo som et åpent og godt kommunikasjonsbyrå synes jeg.

Men det er fremdeles en god vei å gå. Hvor er presentasjon av politisk kommunikasjon? Og gjør ikke Dinamo noen prosjekter innen krisekommunikasjon? Eller hva med de mindre rådgivningsprosjektene som de helt sikkert har en del av? Når det dukker opp kunder som trenger hjelp med en konkret situasjon som er litt mindre enn åpningen av den norske operaen?

Som sagt er  det gode grunner grunner til å ikke være helt åpne. Og ikke minst synes jeg Dinamo fortjener kred for å ha tatt et skritt i riktig retning.

Andre som fortjener kred i denne bransjen for sin åpenhet? (Nei – jeg synes ikke bedriftsblogg for byråene er noe særlig å skryte av i denne sammenhengen). Hvordan kan vi stole på det som står i bloggen hvis vi ikke kjenner til hverken kunder eller tidligere kunder? Hvis Westerveld eller Trine Lie Larsen mener noe i politiske fora, og vi ikke vet hvem de har arbeidet for synes jeg situasjonen er problematisk. Men PR-byråene har ingen forståelse for denne problemstillingen. Og uansett om byråene har gode økonomiske grunner til hemmelighold, er det smått utrolig at ikke en eneste byrå-mann eller -kvinne har utrykt noen form for forståelse for problemstillingen. Enda.

Talsmenn for kommunikasjonsbransjen

Jeg synes det er flott at journalister søker folk som har peiling på kommunikasjon når de skriver om omdømme, krisehåndtering, mediehåndtering, lobbyvirkomhet og så videre.

Det jeg ikke forstår er hvorfor de på død og liv må snakke med folk i PR-byråene hver eneste gang. Det finnes faktisk fagfolk som har peiling også, og kanskje en mer akademisk tilnærming. Øyvind Ihlen har lenge vært ansatt ved UiO hvor han har skrevet om det PR. Nå er han på BI. Kjære journalister. Han har skrevet fem bøker, og holder på med en bok om samfunnsansvar (såvidt jeg husker). Den forrige var om omdømme. Den skrev han sammen med:

Peggy Brønn. Peggy skriver mer om kommersielle virksomheters PR. Brønn skal ha mye av æren for at BI endelig har fått ut fingern’ og dratt i gang en mastergrad.

Det finnes flere andre også, men disse har jeg lest og hørt på selv. Jeg er sikker på at det ikke svekker VGs opplagstall, skader NRKs omdømme eller ødelegger det fantastiske fredagssatssingen til TV2 at noen av disse en gang i blant blir spurt om hva de synes om en eller annen persons omdømme.

Men neida – la oss heller høre hva Hartmann i reklamebyrået siste skrik mener om talen til Stoltenberg, eller boka til Haga.

Forøvrig finnes det folk som jobber med PR overalt. Massevis av folk. De dyktigste er ikke nødvendigvis eier/leder/frontfigur i et PR-byrå. Er nok litt vanskelig å få disse i tale, men vit nå i alle fall at de er der.

Det naturlige er selvfølgelig å høre med Kommunikasjonsforeningens leder Elin Kleven. Men glem ikke at Kommunikasjonsforeningen også har et sentralstyre, og en rekke råd av ymse slag.

Noen andre dere synes burde høres fra denne bransjen?

Sosiale medier i offentlige utredninger

Aller først; denne bloggen skal være veldig mye hyppigere oppdatert. Nyttårsforsett. Og hvis du synes offenlige utredninger i skjæringspunktet med sosiale medier høres kjedelig ut – ikke les videre.

Thomas Tangen i Sermo skriver om hvordan sosiale medier kan benyttes i offentlige utredninger. Tangen og resten av gjengen i Sermo introduserer det de kaller dialogbasert utredning på bloggen/nettsiden. Han berører noe veldig interessant; bør ikke utredningsarbeidet i departement og direktorater ha mer åpne modeller for å høre hva folk mener om den saken som utredes. Eller sagt på en annen måte – bør ikke andre enn de vanlige organisasjonene og personene få sagt sin mening når det offentlige skal komme frem til en beslutning? Ikke overraskende mener de at løsningen er å finne i de sosiale medier.

I  rapporten Dinamo har laget sammen med Sermo om prosjektet Delte meninger står det mye interessant, noe jeg synes er litt lite overveid og en del svært lure forslag.

Som i mange andre debatter om sosiale medier synes jeg gutta i Sermo kanskje overdriver litt. De skriver riktignok at “…Internett kan vurderes i flere av stegene i prosessen”, men i forslagene blir det kanskje litt vel heftig. Det listes i bloggposten opp en del eksempler. Et av forslagene går for eksempel ut på at det i åpne høringer bør vurderes å benytte seg av sosiale medier. Veldig lurt, og noe som kommer til å tvinge seg frem.

Forslaget om å benytte seg av nettbasert dialog i konsekvensutredninger er jeg ganske sikker på er en dårlig ide. For hva er egentlig en konsekvensutredning? Jo, en undersøkelse som på et faglig og objektivt grunnlag skal utrede hva som vil skje hvis man bestemmer seg for noe. Å bruke sosiale medier er ikke særlig gunstig vil jeg mene. Nå sier ikke Sermo/Dinamo at dette nødvendigvis alltid bør gjøres, men jeg savner noen perspektiver på helt åpenbare nedisider ved å bruke sosiale medier.

Et moment jeg mener de overser er hvordan man skal håndtere tilbakemeldingene. Et litt drøyt eksempel, men dog – Hva bør man gjøre med Krekar? I en høring ville man kanskje fått ti tusenvis av forslag om å sette han på første fly ut av landet. Kanskje til og med at man sender han hvorsomhelst? Et lite mindretall ville vurdert det annerledes. Så kommer altså problemstillingene på rekke og rad: Er dette representativt for det norske folks holdninger? Bør vi i det hele tatt følge folkets meninger når det muligens bryter med en rekke internasjonale avteler? Er de som uttaler seg under 18 år? Og har alder noe å si? Bør man vektlegge noe som kun et fåtall av Norges befolkning har uttalt seg om?

Dette må defineres før prosessen kommer i gang, står det i rapporten. Men det holder ikke. For det kan aldri få en så formell posisisjon at det ikke kan misbrukes av en statsråd. Eksempelvis vil en statsråd kunne si “et overveldende flertall som har sagt sin mening på nett mener at …”, mens man med det samme utgangspunktet ville kunne sagt “… Det var kun 20.000 mennesker som uttalte seg, og dette kan ikke vektlegges særlig”.

Greit. Jeg vet jeg setter det veldig på spissen, men rapporten åpner for denne problematiseringen hele veien.

Hvis man ser på selve modellen som Sermo har tegnet synes jeg definitivt den er god. Men igjen – hvor kan vi lese om forbeholdet til modellen? At alle disse digitale variantene kanskje ikke bør brukes i samme sak? For vil det ha konsekvenser for saksutredningen hvis sosiale medier brukes i alle ledd av prosessen? Igjen savner jeg en litt avmålt holdning i rapporten, og man får kanskje litt følelsen av at det er digitale misjonærer som har skrevet rapporten. Og det er det kanskje?

Til slutt vil jeg fremheve det absolutt smarteste i rapporten: “Det bør iverksettes et pilotprosjekt der særlig viktige elementer er rutiner for overvåking av nettsamtalen, å etablere dialogansvarlige og kurse dem, grundig segmentering og kjennskap til målgruppene, finne et tema for utredning som er egnet for dialog og engasjement i en stor del av befolkningen samt forankring hos statsråd.”

Jeg vil foreslå at Fornyings- og Administrasjonsdepartementet (eller hva det nå enn heter for tiden) kjapt ser på modellen som presenteres. Finner ut hvordan den skal testes. At departementsrådene blir oppfordret til å gjøre et forsøk i sitt departement. Har lyst til å legge til at det bør følge med noen penger til departementet som gjør det. Pengene må brukes til å hente inn eksempelvis SINTEFs Brandtzæg og hans gjeng for å utvikle modellen. Gjerne i samarbeid med andre miljøer med kompetanse på offentlig utredningsarbeid.

Men som sagt – rapporten er god den, men jeg savner likevel litt nyanse. Hva synes du?

#Middagstips

Tenkte jeg rett og slet skulle skrive en bloggpost med noen middagstips. Jeg er utrolig nok utdannet heimkunnskapslærer, men det kommer desverre ikke så ofte frem til overflaten. Sannsynligvis fordi det kun var 10 vekttall. Min praktiske eksamen besto av å gratinere blomkål med bacon. I tillegg til den retten tenkte jeg å presentere noen alternativer som er rimelig enkle.

Gratinert blomkål: Skjær blomkålen i små buketter. Lag i stand en hvit saus. Tilsett nok salt og pepper (hvitt), eller kanskje karri. Legg blomkålen i ildfast form. hell over den hvite sausen. Strø over god ost. Stek på tja… 180* i ca. 15 min. Bruk en gaffel til å sjekke at den ikke er for lite eller for mye stekt. (For mye =for sent). Strø over bacon. Serveres med eller uten pottit.

Fiskekaker i pitabrød: Bra mat. Stek fiskekakene (no shit sherlock), varm/stek pitabrødene, rasp gulrøtter, agurk, skjær løk, åpne opp en boks med mais. Dressing etter behag. Ketchup hvis du er ekte norsk. Fiksekakene kan skjæresi terninger. Dette kan også gjøres med hamburgerbrød.

Nudler med næring: Selv om det kanskje ikke virker slik på Mr.Lee har ikke nudler noe særlig til næringsstoffer i seg. Men med denne retten kan du servere en middag som faktisk ikke blir pissa ut etter to og en halv time. Forbered deg kvelden i forveien. Lag bittesmå roser av blomkål. Lag fyrstikktynne skiver biter av gulerøtter. Ha dem i en pose. Skjær tynne skiver av en kyllingfilet. Legg også disse i en pose. Når du skal lage middagen dagen etter følger du angitt mengde vann, og ikke slik du pleier å gjøre når du lager nudler. Ha oppi grønnsakene to-tre minutter før nudlene. Putt også oppi alle disse kryddergreiene. Så putter du oppi nudlene. Kyllingen skal spises sammen med nudlene. Sistnevnte bør stekes. Få bort alt vannet. Spis.

Makrell i tomat: Da jeg jobbet i studentradioen i Alta med en kompis ringte vi godeste Ingrid Espelid Hovig for å få litt tips om studentmat. Hun var innamri opptatt av potet, og skeptisk til nudler. Hun anbefalte følgende: Kok tre poteter. Halv boks med makrell i tomat. Serveres med rømme. Gugg og fordervelse spør du meg, men det kan jo være noe for de syke menneskene der ute som liker makrell i tomat.

Fisk i tomatsaus: Ildfast form. Fiskefileter. Dolmiosaus. Ost. God ost (altså ikke norvegia). Stekes i ca. 20 min på 180 grader. Med pottit.

Ovnsstekt kyllingfilet i spekeskinke: Surr inn kyllingfilet i spekeskinke, og legg i ildfast form. Bland sammen en bokse creme fraiche og slik sursøt saus. To-tre spiseskjeer. Legg til purre. God ost. 45 minutter på 225*

Det var seks kjappe middagstips. Kan ikke andre også lage oppskrifter på nett et eller annet sted, legg det ut på twitter med hastaggen #middagstips. Problem i hverdagen kan være løst.

Hva er ditt tips? Legg gjerne i kommentarfeltet så har jeg til en annen gang. Enkelt.

Bånn appetitt.

Åpen hilsen til Firsthouse (og andre PR-byråer)

Jeg har fulgt debatten med nysjerrighet. Og irritasjon. Som faglig engasjert i dette merkelige bastardfaet må jeg si at jeg støtter dere fullt ut. Faglig altså. Ikke arbeider jeg i noe PR-byrå, og ikke er jeg nevneverdig imponert av alt jeg har sett fra byråer opp gjennom årene. Likevel mener jeg definitivt dere spiller en viktig rolle. Men – ting er ikke helt roenrødt. Mye er enda galt med PR-byråene. Og Firsthouse må selvfølgelig jobbe en del på for å få styrket sitt omdømme. En del greier kan i så måte gjøres umiddelbart:

1) På kommunikasjonsofreningens jubileum inviterte Apeland også andre til å bistå økonomisk til BIs senter for virksomhetskommunikasjon, og engasjere seg i faglig utvikling. I motsening til Hans Geelmuyden som mente at FoU i PR skjer i kommunikasjonsbyråene, tror jeg utdanningsinstitusjonene må tyngre inn i faget. For dere i Firsthouse burde finansiering av stipendiater av ulikt slag, for eksempel innen politisk påvirkningsarbeid, være en god ide. Dette er et område som bør avmystifiseres. Et alternativ, eller tillegg til dette, er for eksempel å finansiere/gjennomføre en undersøkelse blant norske organisasjoners forhold til politisk påvirkning. Hvordan gjøres dette arbeidet? Hvordan brukes kommunikasjonsbyråene? Hvordan ønsker organisasjoner og bedrifter at byråene skal opptre, og hva trenger de hjelp til? Er det kun pengesterke organinsasjoner og bedrifter som benytter seg av byråene til dette? Mye å ta av. Kanskje man til og med kunne hentet noen masterestudenter til å skrive om dette? Eller traineer?

2) Et annet poeng er å melde seg inn i NIR. For meg er dette med etisk standard ganske viktig. En del byråer sier de har høyere etisk standard enn det NIR har, eller at de følger de samme retningslinjene som NIR. Spør du meg holder dette ikke mål i det hele tatt. Hva er vitsen med å forholde seg til etiske retningslinjer hvis ikke et kollektiv sier fra hvis man har handlet galt? Etiske retningslinjer som kun gjelder for en selv, og uten konsekvenser hvis man bryter dem er ikke like mye verdt. Så kan man si mye om NIR. Men det er en annen debatt.

3) Så kommer dette med åpenhet. Alle kommunikasjonsbyråer sier de vil bidra til åpenhet, men ingen gjør noe med det. Det er trist. Den posisjonen står altså åpen. Og ikke bare for Firsthouse, men også andre. Det er nesten komisk. Hvis et eneste PR-byrå nok en gang sier på twitter, vi direkte beskjed på Twitter, på mail eller ansikt til ansikt at “ja, du har rett i dette med åpenhet”,  kommer jeg til å le…. øh, hele veien til banken.

4) Det siste poenget er knyttet til noe av det James Grunig sa på Kommunikasjonsforeningens jubileumsseminar. PR starter alltid med enviroemental svanning. Det starter alltid analyser og undersøkelser av ens egen omverden. Grundig arbeid må til først. PR-byråer er ikke alltid like gode på dette. Veldig ofte går det litt vel kjapt til de gode casene i media, de kreative ideene. PR i praksis. Det er bare en ting å si – Grunig har rett. Og jeg tar det for gitt at alle kommunikasjonsfolk vet hvem Grunig er. Gjør man ikke det bør man ta med seg mediekåtheten og lobbyfikseringen sin til biblioteket.

Kjære Firsthouse. Dette bør dere gjøre. Og det gjelder andre byrår i Norge også. Håper pinadø jeg slipper å lage mitt eget kommunikasjonsbyrå. Har ikke lyst til å begynne med slikt svineri

PR er et fag – ikke et kjøpesenter.

Jeg har virkelig fyra meg opp på denne pølse-saken. Og så er jeg hjemme med sykt barn. Gir litt tid og rom. Uansett:

Tror kanskje jeg skal starte en kampanje for meg selv. Hver gang noen bruker PR-begrepet feil skal jeg sende vedkommende en mail som 1) tar for seg hvordan BBC korrekt bruker begrepet; 2) Mintzberg sin definisjon; 3) Grunig sin definisjon.

I kommentarer på et par av mine bloggposter nevnes stadig Kommunikasjonsforeningen. Jeg synes det blir litt feil å sadle akkurat den hesten i dette løpet. Kommunikasjonsforeningen utfordring er at de ikke  kan fly rundt og løpe PR-byråenes ærend. det er nestenalltid dem som ødelegger for alle oss som ønsker å være PR-rådgivere. Byråene har aldri klart å av-mystifisere seg. De er jo som oftest hermetisk lukket med sine modeller for histen og pisten. Noen er bedre enn andre. Synes for eksempel Apeland har gjort engod figur.

Problemet her er NIR. De burde hatt en fyrrig Daglig leder som turte å sette Aarebrott på plass. Tenk – Aarebrott har faktisk kalt en hel bransje for “noe svineri”. Og hva er responsen?

- Kritikken mot Bjarne Håkon Hansen har et overfokus på byråbransjen, sier pr-topp.

NIR trenger en daglifg leder som kunne være så tøff i trynet at vedkommende sendte excellence-bøkene til hver eneste journalist eller politiker som gufsa ut PR-misforståelser.  Som stilte opp i RedaksjonEn uten å være redd for at kunder ble skremt bort hvis man er litt spiss i uttalelsene. NIR må opptre som en organisasjon. Ikke som en samling av konkurrerende virksomheter.

Alternativt burde Brønn, Ihlen eller andre vært presentert som målbærere av et fag. Det er pinlig å se at Hartmann blir hentet inn som PR-ekspert . Og det bare noen dager etter at Hans Geelmuyden på storskjerm har proklamert at FOU-arbeid i PR-faget – det skjer i byråene, det. Kjære NRK. Det finnes mange mennesker som kan PR bedre enn de som maser om det på TV. PR er et fag. Ikke et kjøpesenter.

Æsj. Det står dårlig til. Burde vi egentlig bare gitt opp?

Aner jeg en konspirasjon?

Bråket med Bjarne Håkon er en forbannet farse. Det har blitt en latterlig diskusjon. Det var i og for seg befriende å høre Pål Hellesnes fra Klassekampen i dag. Han stilte ikke spørsmålstegn ved hvorvidt det er moralsk problematisk at en nylig avgitt statsråd har blitt medeier i et kommunikasjonsbyrå. Jeg opplevde at han stilte spørsmålstegn ved hvorvidt vi synes det er okay at mennesker, organisasjoner og bedrifter med penger kan kjøpe seg plass i det offentlige rom. Kjøpe seg plass i medier. Kjøpe seg plass i stortingskantina. Og det synes jeg er et godt spørsmål.

Liker vi at samfunnet er slik? Selvfølgelig gjør vi ikke det. Ideelt sett spiste ingen kjøtt heller. Og så bodde vi alle på østkanten. Vi kjøper sjokolade, hus, dyktigst mulig tannteknikere (har enda ikke fått gjort dette riktignok), reiser til syden, betaler for best mulig advokatbistand, dyktige revisorer osv. Penger er i bevegelse. Hele tiden. Slik er det bare. Naturlignok finnes det også bedrifter som hjelper deg å identifisere og kommunisere med din omverden.

Men dette er altså en annen diskusjon som i og for seg er mye mer interessant enn hva Pølse-Hansen skal jobbe med i årene frem til han finner ut at han vil bli Fylkesmann.

Grunnen til at dette har blitt en farse er knyttet til to helt konkrete forhold:

1) Lundteigens hofteskudd om noe han helt tydelig ikke kan noe om. Mangel på faglig innsikt i en liten eske. Eller et fjøs om du vil.

Jeg er kommunikasjonsrådgiver. Kall meg gjerne PR-rådgiver. Det er det jeg er. Jeg stortrives på jobb. I min hverdag arbeider jeg med omdømmemålinger, samfunnsansvar, sosiale medier, innsalg av saker til media, kommunikasjonsplanlegging av prosjekter, arrangementer, møter med politikere hvor vi legger frem viktige saker, foredrag/presentasjoner og  mer. Det er dette Bjarne Håkon skal arbeide med i årene fremover. Han skal ikke luske i gangene, hviske folk i øret hva de skal stemme neste gang de er i plenum. Han skal bidra tilen best mulig kommunikasjonssituasjon mellom ulike aktører i samfunnet. Og hvis saker blir påvirket i en retning er ikke dette noe annerledes enn at Marie Simonsen påvirker som politisk kommentator. Det viktigste er dialogen. Det er den han skal leve av. Så kan man spørre seg om han er den beste aktøren på analysearbeid og den slags, men det blir et spørsmål for dem med penger.

Og politikernes hofteskudd er også basert på fryktelig kort hukommelse. Hva med rådgivere som kommer direkte fra kommunikasjonsbyrå? Jeg lover deg med dette Lundteigen – at hvis du eller dine ansetter en ung lovende politisk engasjert direkte fra et kommunikasjonsbyrå skal jeg stå utenfor fjøset ditt og raute navnet på vedkommende en hel natt. (ja, til du kommer ut og sier at du har forstått poenget selvfølgelig)

2) Hvorfor i himmelens navn, ved Jordans børste og all verdens månestøv klarer ikke journalister forstå hva PR faktisk er for noe? Kjære NRK: gjør dere dette med vilje? Har dere noe i mot at folk som meg i det hele tatt eksisterer? Kan dere ikke for svingende forstå at PR, som dere selvfølgelig vet står for PUBLIC RELATIONS, er noe annet enn å jakte på mediestunt? Er det med vilje at dere skriver “PR-stunt”, “PR-kåt” og så videre? Er dere inkompetente på området, eller driter dere bare i det hele? BBC, CNN og andre presterer jo å bruke dette begrepet korrekt. De sier “mediastunts” når noen, tja – hopper i fallskjerm på en fotballkamp eller slikt.  Hvorfor klarer dere ikke se forskjell på PR, markedsføring og mediearbeid? Dere er så flinke til å skille alskens innen journalistikk.

Og ettersom dette faglige ligger forholdsvis lett tilgjengelig på Internett, i landets biblioteker, i bokhandler og sikkert flere andre steder begynner jeg å lure; gjør dere dette med vilje? Velger enkelte politikere og enkelte journalister å ikke forstå med vilje? Er dette en konspirasjon?

Er BH Hansen et problem?

Selvfølgelig er det ikke et problem at Hansen har begynt som PR-rådgiver. Personlig lurer jeg litt på hva han rent falig kan bringe til gards. Da mener jeg ikke mediearbeid, eller det faglig-politiske. Jeg tenker på det rent kommunikasjonsfaglige. Grünig sa for eksempel i forrige uke at det første man må gjøre i all PR-sammenheng er å ta en “enivromental scanning”. sette seg ned med faglitteratur i hånda, og gjøre en analyse av en organisasjons omdømme. Hvis ikke PR-byrået du bruker kan gjøre dette analysearbeidet på en skikkelig måte – bytt byrå.

Og i mitt ikke så veldig stille sinn, tenker jeg at Pølse-Hansen kanskje ikke har arbeidet så fryktelig mye med analyse de siste årene. Han kan kanskje gjøre noen overordnede vurderinger som kan komme godt med, men på min arbeidsplass liker vi i alle fall å gjøre disse selv i samråd med byrået. Det man først og fremst kjøper av kommunikasjonsbyråene er ressurser. Det er tid. Det er å gjøre kommunikasjonsoppgaver man ikke har tid til å gjøre selv. Og her kommer grunnen til at jeg noen ganger blir skuffet over kommunikasjonsbyråer. De selger liksom kun inn sluttproduktet sitt. Medieeksponeringen. Det gode foredraget. Bistand med lobbing.

Jeg vil ha kommunikasjonsfolk som selger meg omdømmeanalyser. Analyse av partiprogrammer. Komparative omdømmestudier. Og sånt.

Nettopp derfor er det ikke noe problem at pølse-Hansen har blitt PR-rådgiver. Lundteigen, Andersen og alskens kommentatoprer som sikker kvesser sine penner i dag skjønner sjelden hva dette PR-faget går ut på.

Men når vi først er inne på folk i PR-bransjen – hva synes Lundteigen om at Axelsen gikk direkte til Statoil? Mon tro hvorfor Karin Andersen holdt helt kjeft da Kjetil Raknes gikk direkte fra BM til politisk rådgiver for Solhjell? Eller at hun ikke sa noe når Halvorsen hentet rådgiver på deltid eller hva det var fra GK midt i valgkampen?

Og journalistene? De har det så morsomt med å skrive om  Hansen akkurat nå at de gidder ikke løfte på andre steiner. De kunne jo kanskje løftet på steinene i sin egen bakhage? Der finner vi nemlig at journalister fra her og der nemlig arbeider med medieinnsalg i kommunikasjonsbyråer.

Poenget er, selv om det kanskje ikke virket slik på slutten, at alt dette er helt uproblematisk så lenge man er helt åpen på det. Og det har i aller høyeste grad Bjarne Håkon vært.

Oj. Det var mange temaer i en kort bloggpost. Les noe litt mindre rotete  her.

Vil du være med til Tallin?

Jeg er med i en konkurranse på Norwegian. Og den kommer jeg, eller min kone til å vinne. Helt sikkert. Det du må gjøre er å finne frem til meg på Twitter, gå til mine siste tweets og der finne frem til en lenke fra Norwegian. Trykk på lenken, og gjør som du får beskjed om.

Resultatet blir en tur til Talling 5.-6. desember. Tenkte det kunne være greit å shoppe litt julepresanger eller så først, og så tar vi et skikkelig fett julebord senere på kvelden.

Men – jeg må ha minst 20 personer som melder seg på flyet. Så vær så snill og meld deg på. Hvis du ikke kan den dagen så er ikke påmeldingen bindende

Plis. Bidra. Jeg vil til Tallinn.

Gjør som jeg sier, ikke som jeg gjør II

Skrev for noen måneder siden en bloggpost om BI senter fo virksomhetskommunikasjon, og i anledning Kommunikasjonsforeningens 10 års jubileum 21. oktober fikk jeg litt lyst til å skrive bloggposten en gang til. Dog med nye ord, og en litt annerledes innfallsvinkel.

Grunig var tilstede på BI seminardagen. Hadde gledet meg til å høre på det akademiske PR-fagets svar på Tina Turner, men i likhet med Brosstad synes jeg ikke han var så givende. Kall meg gjerne anti-akademisk, men jeg synes nå at god presentasjonsteknikk, og power-point uten alt for mange setninger er best. Uansett om du heter Tina Turner eller James Grunig.

Når feststemningen har senket seg bør bransjen snarest sette seg ned å få noe gjort med faget. Vi må sørge for en mer enhetlig forståelse av faget. Internasjonalt kalles faget som kjent Public relations, og på norsk har vi tradisjonelt brukt Informasjon og samfunnskontakt, kommunikasjon eller rett og slett informasjon. BI har nylig etablert et senter for forskning innen faget med tittelen Senter for virksomhetskommunikasjon. Nok en tittel å forholde seg til, selv om også denne varianten har vært nærværende en del år.

En gjenganger blant både foredragholderne og i pausesamtalene mellom slagene var at ”Vi må reise PR som et fag. Faget må utvikles i Norge slik de faktisk har klart i andre land”.
BI har flere ganger endret navnene på sine studier innen kommunikasjon flere ganger, det samme har skjedd med studiet ved Høgskulen i Volda og ved Høyskolen i Hedmark. Utdanningene preges i stor grad av den til enhver tids tilstedeværende tidsånden. PR-utdanningen ved Høgskulen i Volda heter i dag Bachelorstudium i informasjon og media. I morgen heter det kanskje kommunikasjonskultur og samfunnskontakt eller noe annet.

Lignende bachelorstudier popper opp som paddehatter over hele Norge, uten at det nødvendigvis har den samme faglige tilnærmingen. For noen år sidne hadde for eksempel Høgskolen i Finnmark treårig utdanning i Mediepilot.

Det mest forvirrende er imidlertid BIs Center for Corporate Communication. Både det at tittelen er på engelsk, og det faktum at det norske ordet virksomhetskommunikasjon ikke er særlig dekkende for hva faget faktisk går ut på. Og ikke minst – BI tar høyde for å bli det fremste fagmiljøet innen PR i Norge. De ønsker jo å dekke hele faget. Men nå fremstår de som om de kun forholder seg til det private næringsliv. Det ene øyeblikket står representanter for BIs forskningssenter og sier at faget må styrkes, mens man i det neste øyeblikket snakker om virksomheters omdømme.

Hvis man skal løfte dette faget må vi ha en faglig tilnærming som ikke forvirrer. Hva med meg som arbeider i en fagorganisasjon? Jeg kjenner meg verken igjen i BIs ”virksomhet”. Eller ved min forrige jobb i Kunnskapsdepartementet. Virksomhetskommunikasjon dekker ikke noe særlig bra.

Nå har vi altså hatt et stort jubileum. Det fines med å være ferdig med et jubileum er at man i mange år kun trenger å rette blikket fremover. Ved 20-års jubileet bør følgende kunne oppsummere de siste 10 årene:

1. Kommunikasjonsforeningen og andre klarte å få journalister til å slutte og omtale PR som synonymt med medieoppmerksomhet. De så til BBC som konsekvent sier “Mediestunt”, og ikke “PR-stunt”.

2. BI Center for corporate communication endret navn til BI Senter for …. (hva er ditt forslag?)

3. De ulike bachelorgradene innen informasjon og samfunnskontakt ble litt likere, og folk maktet faktisk å forstå at dette er et fag.

Hva synes du selv?