#Middagstips

Tenkte jeg rett og slet skulle skrive en bloggpost med noen middagstips. Jeg er utrolig nok utdannet heimkunnskapslærer, men det kommer desverre ikke så ofte frem til overflaten. Sannsynligvis fordi det kun var 10 vekttall. Min praktiske eksamen besto av å gratinere blomkål med bacon. I tillegg til den retten tenkte jeg å presentere noen alternativer som er rimelig enkle.

Gratinert blomkål: Skjær blomkålen i små buketter. Lag i stand en hvit saus. Tilsett nok salt og pepper (hvitt), eller kanskje karri. Legg blomkålen i ildfast form. hell over den hvite sausen. Strø over god ost. Stek på tja… 180* i ca. 15 min. Bruk en gaffel til å sjekke at den ikke er for lite eller for mye stekt. (For mye =for sent). Strø over bacon. Serveres med eller uten pottit.

Fiskekaker i pitabrød: Bra mat. Stek fiskekakene (no shit sherlock), varm/stek pitabrødene, rasp gulrøtter, agurk, skjær løk, åpne opp en boks med mais. Dressing etter behag. Ketchup hvis du er ekte norsk. Fiksekakene kan skjæresi terninger. Dette kan også gjøres med hamburgerbrød.

Nudler med næring: Selv om det kanskje ikke virker slik på Mr.Lee har ikke nudler noe særlig til næringsstoffer i seg. Men med denne retten kan du servere en middag som faktisk ikke blir pissa ut etter to og en halv time. Forbered deg kvelden i forveien. Lag bittesmå roser av blomkål. Lag fyrstikktynne skiver biter av gulerøtter. Ha dem i en pose. Skjær tynne skiver av en kyllingfilet. Legg også disse i en pose. Når du skal lage middagen dagen etter følger du angitt mengde vann, og ikke slik du pleier å gjøre når du lager nudler. Ha oppi grønnsakene to-tre minutter før nudlene. Putt også oppi alle disse kryddergreiene. Så putter du oppi nudlene. Kyllingen skal spises sammen med nudlene. Sistnevnte bør stekes. Få bort alt vannet. Spis.

Makrell i tomat: Da jeg jobbet i studentradioen i Alta med en kompis ringte vi godeste Ingrid Espelid Hovig for å få litt tips om studentmat. Hun var innamri opptatt av potet, og skeptisk til nudler. Hun anbefalte følgende: Kok tre poteter. Halv boks med makrell i tomat. Serveres med rømme. Gugg og fordervelse spør du meg, men det kan jo være noe for de syke menneskene der ute som liker makrell i tomat.

Fisk i tomatsaus: Ildfast form. Fiskefileter. Dolmiosaus. Ost. God ost (altså ikke norvegia). Stekes i ca. 20 min på 180 grader. Med pottit.

Ovnsstekt kyllingfilet i spekeskinke: Surr inn kyllingfilet i spekeskinke, og legg i ildfast form. Bland sammen en bokse creme fraiche og slik sursøt saus. To-tre spiseskjeer. Legg til purre. God ost. 45 minutter på 225*

Det var seks kjappe middagstips. Kan ikke andre også lage oppskrifter på nett et eller annet sted, legg det ut på twitter med hastaggen #middagstips. Problem i hverdagen kan være løst.

Hva er ditt tips? Legg gjerne i kommentarfeltet så har jeg til en annen gang. Enkelt.

Bånn appetitt.

Åpen hilsen til Firsthouse (og andre PR-byråer)

Jeg har fulgt debatten med nysjerrighet. Og irritasjon. Som faglig engasjert i dette merkelige bastardfaet må jeg si at jeg støtter dere fullt ut. Faglig altså. Ikke arbeider jeg i noe PR-byrå, og ikke er jeg nevneverdig imponert av alt jeg har sett fra byråer opp gjennom årene. Likevel mener jeg definitivt dere spiller en viktig rolle. Men – ting er ikke helt roenrødt. Mye er enda galt med PR-byråene. Og Firsthouse må selvfølgelig jobbe en del på for å få styrket sitt omdømme. En del greier kan i så måte gjøres umiddelbart:

1) På kommunikasjonsofreningens jubileum inviterte Apeland også andre til å bistå økonomisk til BIs senter for virksomhetskommunikasjon, og engasjere seg i faglig utvikling. I motsening til Hans Geelmuyden som mente at FoU i PR skjer i kommunikasjonsbyråene, tror jeg utdanningsinstitusjonene må tyngre inn i faget. For dere i Firsthouse burde finansiering av stipendiater av ulikt slag, for eksempel innen politisk påvirkningsarbeid, være en god ide. Dette er et område som bør avmystifiseres. Et alternativ, eller tillegg til dette, er for eksempel å finansiere/gjennomføre en undersøkelse blant norske organisasjoners forhold til politisk påvirkning. Hvordan gjøres dette arbeidet? Hvordan brukes kommunikasjonsbyråene? Hvordan ønsker organisasjoner og bedrifter at byråene skal opptre, og hva trenger de hjelp til? Er det kun pengesterke organinsasjoner og bedrifter som benytter seg av byråene til dette? Mye å ta av. Kanskje man til og med kunne hentet noen masterestudenter til å skrive om dette? Eller traineer?

2) Et annet poeng er å melde seg inn i NIR. For meg er dette med etisk standard ganske viktig. En del byråer sier de har høyere etisk standard enn det NIR har, eller at de følger de samme retningslinjene som NIR. Spør du meg holder dette ikke mål i det hele tatt. Hva er vitsen med å forholde seg til etiske retningslinjer hvis ikke et kollektiv sier fra hvis man har handlet galt? Etiske retningslinjer som kun gjelder for en selv, og uten konsekvenser hvis man bryter dem er ikke like mye verdt. Så kan man si mye om NIR. Men det er en annen debatt.

3) Så kommer dette med åpenhet. Alle kommunikasjonsbyråer sier de vil bidra til åpenhet, men ingen gjør noe med det. Det er trist. Den posisjonen står altså åpen. Og ikke bare for Firsthouse, men også andre. Det er nesten komisk. Hvis et eneste PR-byrå nok en gang sier på twitter, vi direkte beskjed på Twitter, på mail eller ansikt til ansikt at “ja, du har rett i dette med åpenhet”,  kommer jeg til å le…. øh, hele veien til banken.

4) Det siste poenget er knyttet til noe av det James Grunig sa på Kommunikasjonsforeningens jubileumsseminar. PR starter alltid med enviroemental svanning. Det starter alltid analyser og undersøkelser av ens egen omverden. Grundig arbeid må til først. PR-byråer er ikke alltid like gode på dette. Veldig ofte går det litt vel kjapt til de gode casene i media, de kreative ideene. PR i praksis. Det er bare en ting å si – Grunig har rett. Og jeg tar det for gitt at alle kommunikasjonsfolk vet hvem Grunig er. Gjør man ikke det bør man ta med seg mediekåtheten og lobbyfikseringen sin til biblioteket.

Kjære Firsthouse. Dette bør dere gjøre. Og det gjelder andre byrår i Norge også. Håper pinadø jeg slipper å lage mitt eget kommunikasjonsbyrå. Har ikke lyst til å begynne med slikt svineri

PR er et fag – ikke et kjøpesenter.

Jeg har virkelig fyra meg opp på denne pølse-saken. Og så er jeg hjemme med sykt barn. Gir litt tid og rom. Uansett:

Tror kanskje jeg skal starte en kampanje for meg selv. Hver gang noen bruker PR-begrepet feil skal jeg sende vedkommende en mail som 1) tar for seg hvordan BBC korrekt bruker begrepet; 2) Mintzberg sin definisjon; 3) Grunig sin definisjon.

I kommentarer på et par av mine bloggposter nevnes stadig Kommunikasjonsforeningen. Jeg synes det blir litt feil å sadle akkurat den hesten i dette løpet. Kommunikasjonsforeningen utfordring er at de ikke  kan fly rundt og løpe PR-byråenes ærend. det er nestenalltid dem som ødelegger for alle oss som ønsker å være PR-rådgivere. Byråene har aldri klart å av-mystifisere seg. De er jo som oftest hermetisk lukket med sine modeller for histen og pisten. Noen er bedre enn andre. Synes for eksempel Apeland har gjort engod figur.

Problemet her er NIR. De burde hatt en fyrrig Daglig leder som turte å sette Aarebrott på plass. Tenk – Aarebrott har faktisk kalt en hel bransje for “noe svineri”. Og hva er responsen?

- Kritikken mot Bjarne Håkon Hansen har et overfokus på byråbransjen, sier pr-topp.

NIR trenger en daglifg leder som kunne være så tøff i trynet at vedkommende sendte excellence-bøkene til hver eneste journalist eller politiker som gufsa ut PR-misforståelser.  Som stilte opp i RedaksjonEn uten å være redd for at kunder ble skremt bort hvis man er litt spiss i uttalelsene. NIR må opptre som en organisasjon. Ikke som en samling av konkurrerende virksomheter.

Alternativt burde Brønn, Ihlen eller andre vært presentert som målbærere av et fag. Det er pinlig å se at Hartmann blir hentet inn som PR-ekspert . Og det bare noen dager etter at Hans Geelmuyden på storskjerm har proklamert at FOU-arbeid i PR-faget – det skjer i byråene, det. Kjære NRK. Det finnes mange mennesker som kan PR bedre enn de som maser om det på TV. PR er et fag. Ikke et kjøpesenter.

Æsj. Det står dårlig til. Burde vi egentlig bare gitt opp?

Aner jeg en konspirasjon?

Bråket med Bjarne Håkon er en forbannet farse. Det har blitt en latterlig diskusjon. Det var i og for seg befriende å høre Pål Hellesnes fra Klassekampen i dag. Han stilte ikke spørsmålstegn ved hvorvidt det er moralsk problematisk at en nylig avgitt statsråd har blitt medeier i et kommunikasjonsbyrå. Jeg opplevde at han stilte spørsmålstegn ved hvorvidt vi synes det er okay at mennesker, organisasjoner og bedrifter med penger kan kjøpe seg plass i det offentlige rom. Kjøpe seg plass i medier. Kjøpe seg plass i stortingskantina. Og det synes jeg er et godt spørsmål.

Liker vi at samfunnet er slik? Selvfølgelig gjør vi ikke det. Ideelt sett spiste ingen kjøtt heller. Og så bodde vi alle på østkanten. Vi kjøper sjokolade, hus, dyktigst mulig tannteknikere (har enda ikke fått gjort dette riktignok), reiser til syden, betaler for best mulig advokatbistand, dyktige revisorer osv. Penger er i bevegelse. Hele tiden. Slik er det bare. Naturlignok finnes det også bedrifter som hjelper deg å identifisere og kommunisere med din omverden.

Men dette er altså en annen diskusjon som i og for seg er mye mer interessant enn hva Pølse-Hansen skal jobbe med i årene frem til han finner ut at han vil bli Fylkesmann.

Grunnen til at dette har blitt en farse er knyttet til to helt konkrete forhold:

1) Lundteigens hofteskudd om noe han helt tydelig ikke kan noe om. Mangel på faglig innsikt i en liten eske. Eller et fjøs om du vil.

Jeg er kommunikasjonsrådgiver. Kall meg gjerne PR-rådgiver. Det er det jeg er. Jeg stortrives på jobb. I min hverdag arbeider jeg med omdømmemålinger, samfunnsansvar, sosiale medier, innsalg av saker til media, kommunikasjonsplanlegging av prosjekter, arrangementer, møter med politikere hvor vi legger frem viktige saker, foredrag/presentasjoner og  mer. Det er dette Bjarne Håkon skal arbeide med i årene fremover. Han skal ikke luske i gangene, hviske folk i øret hva de skal stemme neste gang de er i plenum. Han skal bidra tilen best mulig kommunikasjonssituasjon mellom ulike aktører i samfunnet. Og hvis saker blir påvirket i en retning er ikke dette noe annerledes enn at Marie Simonsen påvirker som politisk kommentator. Det viktigste er dialogen. Det er den han skal leve av. Så kan man spørre seg om han er den beste aktøren på analysearbeid og den slags, men det blir et spørsmål for dem med penger.

Og politikernes hofteskudd er også basert på fryktelig kort hukommelse. Hva med rådgivere som kommer direkte fra kommunikasjonsbyrå? Jeg lover deg med dette Lundteigen – at hvis du eller dine ansetter en ung lovende politisk engasjert direkte fra et kommunikasjonsbyrå skal jeg stå utenfor fjøset ditt og raute navnet på vedkommende en hel natt. (ja, til du kommer ut og sier at du har forstått poenget selvfølgelig)

2) Hvorfor i himmelens navn, ved Jordans børste og all verdens månestøv klarer ikke journalister forstå hva PR faktisk er for noe? Kjære NRK: gjør dere dette med vilje? Har dere noe i mot at folk som meg i det hele tatt eksisterer? Kan dere ikke for svingende forstå at PR, som dere selvfølgelig vet står for PUBLIC RELATIONS, er noe annet enn å jakte på mediestunt? Er det med vilje at dere skriver “PR-stunt”, “PR-kåt” og så videre? Er dere inkompetente på området, eller driter dere bare i det hele? BBC, CNN og andre presterer jo å bruke dette begrepet korrekt. De sier “mediastunts” når noen, tja – hopper i fallskjerm på en fotballkamp eller slikt.  Hvorfor klarer dere ikke se forskjell på PR, markedsføring og mediearbeid? Dere er så flinke til å skille alskens innen journalistikk.

Og ettersom dette faglige ligger forholdsvis lett tilgjengelig på Internett, i landets biblioteker, i bokhandler og sikkert flere andre steder begynner jeg å lure; gjør dere dette med vilje? Velger enkelte politikere og enkelte journalister å ikke forstå med vilje? Er dette en konspirasjon?

Er BH Hansen et problem?

Selvfølgelig er det ikke et problem at Hansen har begynt som PR-rådgiver. Personlig lurer jeg litt på hva han rent falig kan bringe til gards. Da mener jeg ikke mediearbeid, eller det faglig-politiske. Jeg tenker på det rent kommunikasjonsfaglige. Grünig sa for eksempel i forrige uke at det første man må gjøre i all PR-sammenheng er å ta en “enivromental scanning”. sette seg ned med faglitteratur i hånda, og gjøre en analyse av en organisasjons omdømme. Hvis ikke PR-byrået du bruker kan gjøre dette analysearbeidet på en skikkelig måte – bytt byrå.

Og i mitt ikke så veldig stille sinn, tenker jeg at Pølse-Hansen kanskje ikke har arbeidet så fryktelig mye med analyse de siste årene. Han kan kanskje gjøre noen overordnede vurderinger som kan komme godt med, men på min arbeidsplass liker vi i alle fall å gjøre disse selv i samråd med byrået. Det man først og fremst kjøper av kommunikasjonsbyråene er ressurser. Det er tid. Det er å gjøre kommunikasjonsoppgaver man ikke har tid til å gjøre selv. Og her kommer grunnen til at jeg noen ganger blir skuffet over kommunikasjonsbyråer. De selger liksom kun inn sluttproduktet sitt. Medieeksponeringen. Det gode foredraget. Bistand med lobbing.

Jeg vil ha kommunikasjonsfolk som selger meg omdømmeanalyser. Analyse av partiprogrammer. Komparative omdømmestudier. Og sånt.

Nettopp derfor er det ikke noe problem at pølse-Hansen har blitt PR-rådgiver. Lundteigen, Andersen og alskens kommentatoprer som sikker kvesser sine penner i dag skjønner sjelden hva dette PR-faget går ut på.

Men når vi først er inne på folk i PR-bransjen – hva synes Lundteigen om at Axelsen gikk direkte til Statoil? Mon tro hvorfor Karin Andersen holdt helt kjeft da Kjetil Raknes gikk direkte fra BM til politisk rådgiver for Solhjell? Eller at hun ikke sa noe når Halvorsen hentet rådgiver på deltid eller hva det var fra GK midt i valgkampen?

Og journalistene? De har det så morsomt med å skrive om  Hansen akkurat nå at de gidder ikke løfte på andre steiner. De kunne jo kanskje løftet på steinene i sin egen bakhage? Der finner vi nemlig at journalister fra her og der nemlig arbeider med medieinnsalg i kommunikasjonsbyråer.

Poenget er, selv om det kanskje ikke virket slik på slutten, at alt dette er helt uproblematisk så lenge man er helt åpen på det. Og det har i aller høyeste grad Bjarne Håkon vært.

Oj. Det var mange temaer i en kort bloggpost. Les noe litt mindre rotete  her.

Vil du være med til Tallin?

Jeg er med i en konkurranse på Norwegian. Og den kommer jeg, eller min kone til å vinne. Helt sikkert. Det du må gjøre er å finne frem til meg på Twitter, gå til mine siste tweets og der finne frem til en lenke fra Norwegian. Trykk på lenken, og gjør som du får beskjed om.

Resultatet blir en tur til Talling 5.-6. desember. Tenkte det kunne være greit å shoppe litt julepresanger eller så først, og så tar vi et skikkelig fett julebord senere på kvelden.

Men – jeg må ha minst 20 personer som melder seg på flyet. Så vær så snill og meld deg på. Hvis du ikke kan den dagen så er ikke påmeldingen bindende

Plis. Bidra. Jeg vil til Tallinn.

Gjør som jeg sier, ikke som jeg gjør II

Skrev for noen måneder siden en bloggpost om BI senter fo virksomhetskommunikasjon, og i anledning Kommunikasjonsforeningens 10 års jubileum 21. oktober fikk jeg litt lyst til å skrive bloggposten en gang til. Dog med nye ord, og en litt annerledes innfallsvinkel.

Grunig var tilstede på BI seminardagen. Hadde gledet meg til å høre på det akademiske PR-fagets svar på Tina Turner, men i likhet med Brosstad synes jeg ikke han var så givende. Kall meg gjerne anti-akademisk, men jeg synes nå at god presentasjonsteknikk, og power-point uten alt for mange setninger er best. Uansett om du heter Tina Turner eller James Grunig.

Når feststemningen har senket seg bør bransjen snarest sette seg ned å få noe gjort med faget. Vi må sørge for en mer enhetlig forståelse av faget. Internasjonalt kalles faget som kjent Public relations, og på norsk har vi tradisjonelt brukt Informasjon og samfunnskontakt, kommunikasjon eller rett og slett informasjon. BI har nylig etablert et senter for forskning innen faget med tittelen Senter for virksomhetskommunikasjon. Nok en tittel å forholde seg til, selv om også denne varianten har vært nærværende en del år.

En gjenganger blant både foredragholderne og i pausesamtalene mellom slagene var at ”Vi må reise PR som et fag. Faget må utvikles i Norge slik de faktisk har klart i andre land”.
BI har flere ganger endret navnene på sine studier innen kommunikasjon flere ganger, det samme har skjedd med studiet ved Høgskulen i Volda og ved Høyskolen i Hedmark. Utdanningene preges i stor grad av den til enhver tids tilstedeværende tidsånden. PR-utdanningen ved Høgskulen i Volda heter i dag Bachelorstudium i informasjon og media. I morgen heter det kanskje kommunikasjonskultur og samfunnskontakt eller noe annet.

Lignende bachelorstudier popper opp som paddehatter over hele Norge, uten at det nødvendigvis har den samme faglige tilnærmingen. For noen år sidne hadde for eksempel Høgskolen i Finnmark treårig utdanning i Mediepilot.

Det mest forvirrende er imidlertid BIs Center for Corporate Communication. Både det at tittelen er på engelsk, og det faktum at det norske ordet virksomhetskommunikasjon ikke er særlig dekkende for hva faget faktisk går ut på. Og ikke minst – BI tar høyde for å bli det fremste fagmiljøet innen PR i Norge. De ønsker jo å dekke hele faget. Men nå fremstår de som om de kun forholder seg til det private næringsliv. Det ene øyeblikket står representanter for BIs forskningssenter og sier at faget må styrkes, mens man i det neste øyeblikket snakker om virksomheters omdømme.

Hvis man skal løfte dette faget må vi ha en faglig tilnærming som ikke forvirrer. Hva med meg som arbeider i en fagorganisasjon? Jeg kjenner meg verken igjen i BIs ”virksomhet”. Eller ved min forrige jobb i Kunnskapsdepartementet. Virksomhetskommunikasjon dekker ikke noe særlig bra.

Nå har vi altså hatt et stort jubileum. Det fines med å være ferdig med et jubileum er at man i mange år kun trenger å rette blikket fremover. Ved 20-års jubileet bør følgende kunne oppsummere de siste 10 årene:

1. Kommunikasjonsforeningen og andre klarte å få journalister til å slutte og omtale PR som synonymt med medieoppmerksomhet. De så til BBC som konsekvent sier “Mediestunt”, og ikke “PR-stunt”.

2. BI Center for corporate communication endret navn til BI Senter for …. (hva er ditt forslag?)

3. De ulike bachelorgradene innen informasjon og samfunnskontakt ble litt likere, og folk maktet faktisk å forstå at dette er et fag.

Hva synes du selv?

Jenter i Sør: Tøff dame

En av de damene jeg beundrer er mamma. Og ikke bare fordi hun satte meg til verden, morsmelk, skrubbsår og slikt: det dreier seg egentlig om å være litt tøff, og kanskje hoppe ut i det selv om du står til livet med kaldt vann fra før. Mamma har til tider litt dårlig helse,  og kan bli sliten. Men det er kanskje ikke noe spesielt i dagens samfunn.

En av de tingene som gjør mora mi’ helt spesiell er at hun rett etter en sykdomsperiode trengte å ta seg en tur til Madagaskar. I ett år…

Hun har til enhver tid en hel haug med prosjekter. Enten er det et tre som skal felles, en veranda som skal bygges ut (oppover og bortover), en sofa som skal trekkes om (hun måtte jo gå på hvordan-trekke-om-en-sofa-kurs), en genser som strikkes på den nyanskaffede strikkemaskinen eller noe annet. Og her et år fant hun ut at hun skulle bli misjonær. Desverre var ikke misjonsorganisasjonene helt klare for å la en SV-dame som min mor jobbe for dem, og prosjektet hun helt oppriktig trodde skulle bli noe av endte med avslag fra en av de ultra-moderne misjonsorganisasjonene.

Og da tenkte hun “Jeg flytter til Madagaskar uansett jeg, og jobber som frivillig på noen av prosjektene som finnes i Antsirabe, Madagaskar”. Hun leide ut huset til noen tenåringer, og satte seg på Aeroflot-flyet til soløya. Hun fikk leid et hus på innmari mange kvadrat like ved den norske skolen i Antsirabe, og gjorde alt fra å bake kaker til de norske misjonærenes kirkekaffe (okay – kanskje ikke blant de mest givende tingene hun gjorde), besøkte og jobbet litt i et fengsel for unge gutter, jobbet litt på en skole for gatebarn, et omsorgssenter for mennesker som sliter litt mentalt/sosialt,  reiste ut  i bushen og besøkte en landsby for spedalske (av en eller annen merkelig grunn hadde mange på seg Bodø/Glimt capser), og ikke minst – hun ble kjent med noen unge mennesker hun har bestemt seg for å hjelpe i etterkant av turen. Noen av damene hun traff på Madagaskar skal jeg fortelle litt om en annen dag.

Mens hun var der ble hun for øvrig syk igjen. Egentlig ikke så rart da huset hun bodde i var kaldt om natten, og hun hadde få oppvarmingsmuligheter. Dessuten, hun var jo rundet 60 år.

Hva slags dame reiser til tjukkeste Afrika for å bli privtpraktiserende misjonær/hjelpearbeider på denne måten. Joda – det er mora mi’ det!

Og hun var jo sørpå, så det burde kunne kvalifisere til en bloggpost i kampanjen til Plan. Om ikke den er helt etter intensjonen, så gir den i alle fall en forklaring på noen av de historiene om tøffe og flotte jenter jeg skal fortelle om seinere.

Og igjen – har du en historie du synes jeg bør fortelle om i denne bloggkampanjen så sleng det opp i kommentarfeltet.

PS: Mor stiller til valg i kirkevalget på mandag. I utangspunktet er ikke jeg den som finner på å stemme i et kirkevalg, men seriøst – jeg ønsker en kirke som tolerer homofile, og den linja aner jeg ikke hvem som forfekter. Men i Akershus er det i alle fall en Fjose som reprsenterer det jeg anser som riktige verdier. Stem på mamma Fjose!

Jenter i Sør: Vend blikket utover for å lære å se innover?

Jeg har vært litt slapp med bloggingen i det siste. Mye som skjer. Og litt vanskelig med inspirasjon.

Men så fant jeg noe jeg helt oppriktig har lyst til å blogge om, og det er bloggaksjonen til Plan om hvordan jenter i Sør har det. Greit – det er en konkurranse, men jeg har oppriktig lyst til å utfordre meg selv litt her. Jeg skal ikke påstå at jeg er noen forkjemper for kvinners rettigheter, og vil i alle fall ikke kalle meg feminist. Både jeg og min søster har hatt de samme forutsetninger for å fikse oppveksten i Norge, etterhvert få en utdanning, skaffe seg jobb og ikke minst stifte en famile. Synes vi har klart det rimelig bra begge to. Og da har det på sett og vis ikke falt meg helt naturlig å trampe i takt i 8.mars-toget.

Men når man ser på situasjonen andre steder i verden er det uten tvil kjipere å være jente enn gutt, mann enn kvinne. Og når forskjellene er så åpenbare og enorme andre steder er det kanskje en mulighet for at ting ikke er helt som det skal her på berget heller? Jeg er i alle falll klar for å vende blikket mot sørlige breddegrader, og på den måten kanskje lære litt om hvordan ting er skrudd sammen her i Norge også. Hvem vet; kanskje jeg ender opp med å gå i 8.mars tog under parolen: “Vend blikket utover for å lære å se innover”?

Uansett, den neste bloggposten min skal handle litt om mamma, og litt om ei tøff jente på Madagaskar. Virkelig tøff jente…

Og har du et forslag til noen jentehistorier med krutt i, så send meg en kommentar.

Enda mer om Twitter (grøss…)

Forleden dag var Marie Simonsen ute med et kvitter jeg i aller høyeste grad kan stille meg bak:

“Kan vi slutte å snakke og skrive om twitter nå?”

Begynner å bli lei alt pratet om Twitter. Ja – Twitter er både nyttig og moromt hvis man bruker det riktig, men disksusjonenen om Twitter mangler alle proposisjoner. Da jeg leste på Twitter at Abid Raja skulle snakke om Twitter på radio skrev jeg følgende @ til venstrepolitikeren:

“Vær så snill – ikke snakk om Twitter uten å ta med at alt i web 2.0 henger sammen.
Lei av prat om twitter som selvstendig fenomen.”

Raja ba meg så utdype den litt, og selv om jeg gjør akkurat det Simonsen og undertegnede ikke er så glad i kommer her noen setninger om Twitter. Igjen.

Grunnen til at Twitter er interessent er fordi det fungerer som en slags døråpner til andre spennende ting som skjer både på Internett og i mediene generelt. Det lenkes til blogger, det lenkes til kommentarer og nyhetsartikler som hyppig diskueres i kommentarfeltene, teknologien gjør at feeds fra Twitter kan brukes på spennende teknologiske måter i andre medier og mye mer. Det som gjør Twitter interessant er at det finnes så mye annet spennende på nett. Hva ville vel Twitter vært uten mulighet til å lenke (for ikke å snakke om komprimere lenkene i TweetDeck)?

Nettopp derfor er det så uinteressant at alle hele tiden skal mene noe om Twitter, og bare Twitter. Det plager meg litt at Twitter nå er det store fenomenet det enten er poppis å kritisere, eller poppis å forsvare. Svært få gidder å skrive noen kommentarer om hvordan de sosiale mediene fungerer sammen med hverandre. Og hvordan sosiale medier i aller høyeste grad henger sammen med de mer “analoge” mediene.

Det var interessant å høre om bruk av Twitter for en stund siden. Men etterhvert er vi interessert i å høre noe annet. Hvordan det som skjer på Twitter henger sammen med grupper på Facebook, artikler av Jan Omdahl, fotokonkurranser på Flickr, valgdebatter på TV2 eller andre ting. Det er selvfølgelig mye vanskeligere å mene noe om. At ingenting på nett lenger synes å skje i et vakum. At alt henger sammen med alt (her også).

Jeg kan med hånden på hjertet si at hvis Twitter lignet på det som beskrives i mediene ville jeg aldri brukt det. Men brukeren min er altså @JohannesFB . Vi kvitres