Åpne kundelister og løsningen

oktober 24, 2013

La meg aller først presisere at jeg er grunnleggende tilhenger av at byråene skal ha åpne kundelister. Likevel mener jeg det blir litt mye prat fra kritikerne av Listhaug. Lundteigen er opptatt av landbruket, ære være han for det, men diskusjonen blir litt lite prinsipiell når han høylytt spør om Listhaug har jobbet med REMA 1000 mens hun var i FirstHouse. Kolberg synes det er fryktelig at ingen vet noe om kundene til FirstHouse, men initiativene for å få åpnte listene har ikke stått i kø fra Ap sin side – for å si det mildt. Åtte år i Regjering… Joda, det er annerledes når man går andre veien, altså fra byrå til taburett, men det dreier seg altså om åpne kundelister. Punktum.

Å lovpålegge åpne kundelister er visstnok vanskelig å få til av en del praktiske årsaker, men det kan gjøres så innmari mye enklere:

Frem et forslag om at offentlige kampanjer kun kan gå til de byråene som har åpne kundelister. Kolberg, Skei Grande, Solhjell og alle andre som er opptatt av dette kan så sabla enkelt få satt i gang dette incentivet.

Det er nemlig en kjennsgjerning at byråene i Norge får svært, svært mye penger fra det offentlige gjennom kampanjer og rådgivning. Praktisk talt alle kommunikasjonsbyråer drømmer om et samarbeid med store direktorater. Viktig arbeid, lønnsomt arbeid.

Hvis gode Lundteigen eller Kolberg hadde foreslått noe slikt ville virkelig mange byråer fått fart på seg. Garantert. Er problemet at Ap egentlig ikke ønsker åpne kundelister hos byråene, men kun åpenhet fra statsråder som nyig har jobbet i FirstHouse?


Starte i bånn

oktober 20, 2013

Forleden holdt jeg foredrag på karriereuka til HiOA. I den forbindelse streifet jeg innom litt av hvert av faglitteratur, blant annet Peggy Brønn og Øyvind Ihlsen sin bok om omdømme.

Mitt budskap var at man som jobbsøker burde være mindre opptatt av verktøyene man skal bruke for å være attraktiv, og litt mer opptatt av det som ligger helt i bånn. Hvordan man oppfører seg, hva slags kunnskap man innehar, hvordan man behandler andre mennesker. Kort sagt – konsentrere seg om egen identitet. Deretter kan kan du begynne å se på egne handlinger. Blogging, Twitter, LinkedIn og sånn. På sikt vil du kunne gjøre noe med omdømmet ditt.

I disse dager er det ikke mulig å unngå NFF når man snakker om omdømme. Dette er virkelig ikke de salteste nøttene i skåla for tiden. Stadig leser vi at Hallén uttaler ting som «nå må vi jobbe knallhardt for å bedre eget omdømme». Til mediene sa han forleden at «Vi er avhengige av tillit, og må nå jobbe hardere enn noen gang med å gjenopprette den«.

Det finnes mange teorier om arbeid med eget omdømme. Felles for dem alle, og da mener jeg absolutt alle, er at dette med identet/hvem du er/hva man mener/hva du står for, er grunnleggende. Hvis vi skal si det med litt reinere ord; har du oppført deg som en idiot, så er det vanskelig å jobbe med omdømmet ditt oppå der igjen. Ting henger liksom sammen. Min klare oppfordring til Yngve Hallén og Kjetil Siem er dermed ikke å «jobbe knallhardt», men heller å se litt på seg selv og egen organisasjon. Hvis noe av basisen er råtten, så er det vanskelig å lage noe fungerende oppå der. Hvis fløten er sur blir det dårlig krem.

For de av dere som lurer litt på hva NFF-ledelsen har gjort som er så tullete, så kan jeg ta noen eksempler:

  • Sparkingen av Drillo var lite ålreit. Joda, det var kanskje nødvendig, til og med kanskje riktig, men prosessen har vært direkte dårlig håndverk. Løgn og fanteri, mangel på ærlighet. I beste fall er de dumme som ikke skjønte at dette var å sparke Drillo. Å være dum er ikke en god egenskap som toppleder i en av Norges største organisasjoner.
  • Behandlingen av Semb som Toppfotballsjef er enda verre. Tidligere har landslagstreneren ligget under toppfotballsjefen. Når man skal sparke landslagstreneren vil det være naturlig å si fra til Semb, med andre ord. Siem og Hallén fant ut at det var undøvendig. Høgmo hadde ikke lyst til å være underlagt Semb, og ba om å være underlagt president og styret direkte. Hallén og Siem synes heller ikke det var nødvendig å fortelle dette til Semb. Ansvaret for ungdomslagene er visstnok overført fra Semb til Bjørnebye. Vi snakker serrrrriøs vingeklipping.
  • Gunnarson-saken….

Listen er enda lengre, og eksemplene på dårlige vurderinger og elendig ledelse er mange. For å bruke et faglig begrep her – identeten til NFF funker ikke særlig godt! Men slapp av folkens – Hallén og Siem skal skal jobbe knallhardt for omdømmet! Kanskje får vi en informasjonskampanje? Noen morsomme reklamekampanjer? Eller gratis billetter til landskamper? Mulig vi får se Eirik Huseklepp i en reklame for Bama igjen? Mulighetene er mange.

Kjære NFF. Dette er rekkefølgen man jobber med omdømme: 1) Identitet. 2) Image. 3) Omdømme.


Stoltenberg og espressodoping

august 12, 2013

Det er på høy tid å blogge litt igjen. Etter mange magre måneder (år) skal jeg forsøke å blåse liv i fjoseberg igjen. Det som selvfølgelig fyra meg opp er fadesen taxistuntet til Stoltenberg har endt opp med å være. Selv en person som Hoksrud fra FrP føler seg lurt (!). Kanskje er «fadese» et litt voldsomt begrep – dere får mene noe om det i kommentarfeltet. Noen kjappe og overordnede tanker om saken:

Årsaken til at jeg mener hele greia har endt opp med å være skikkelig, skikkelig teit er at potensialet var så bra. Og at det er så idiotisk enkelt å gjøre dette helt enkelt og helt ærlig. Det er jo en så artig ide at den burde fått leve på ekte – ikke å bli behandlet som en bastard i rommet mellom løgn og sannhet. Try skal ha masse skryt for det kreative her. Og ideen er fremdeles god. Men det er litt som med de idrettsutøverne som blir tatt i å dope seg med espresso. Påvirker ikke resultatet, men det er likevel juks. Og vi liker ikke juks.

Jeg jobber i et byrå som, og nå er jeg ærlig fra skosåla og opp, aldri ville gjort det på denne måten. Trigger ville garantert ventet på de ekte menneskene. De som ikke var betalt for å kjøre bil til et fiktivt arrangement. Nå er det altså slik at jeg jobber i et PR-byrå, mens Try er et reklamebyrå. Spørsmålet er om dette stuntet ville kunne vært gjennomført av et PR-byrå? Ville Apeland tenkt at det var en god ide å betale folk for å sette seg inn i bilen? Hadde Zynk, PR-operatørene eller andre latt være å forutse at det kunne blitt trøbbel med pressen når dette eventuelt ble oppdaget? Jeg tror ingen av disse ville gjennomført dette på denne måten.

På den andre siden hadde kanskje ikke PR-byråene kommet på ideen? Må det kreative reklamehoder til? (…sier han vel vitende om at enkelte PR-byråer har ansatt dyktige kreatører fra reklamebransjen og durker kreativ PR….)

Uten sammenligning da det er så vidt forskjellige prosjekter – dette er en jobb vi gjorde for Jordan for en tid tilbake. Selvfølgelig bidro vi med praktiske ting, men detdu ser er ekte frieri, ekte musikklærer, ekte hund, ekte sambygdinger, ekte måkeskrik etc.

PS: Jeg er selvfølgelig klar over at det kan være sikkerhetsmessige vurderinger fra sikkerhetstjenesten og den slags byråkrater som lå til grunn for det hele. Da burde han i så fall ha droppet hele opplegget.


Ringdal og Geelmuyden. Og Komm. Og Gullkorn. Igjen

oktober 26, 2012

Er voldsomt enig med Geelmuyden i at Gullkorn og bransjen har noen utfordringer. Det denne diskusjonen egentlig dreier seg om er hva vi velger å gjøre (ikke gjøre?) med det vi står overfor.

Ringdal liker denne gangen ikke at Geelmuyden setter ting på spissen.Ringdal: du må ikke henge deg opp i spissen til Geelmuyden. Ei heller eksempelet hans.

La meg gå gjennom det jeg oppfatter er Geelmuydens poeng:

Geelmuyden synes det er på tide å ta dritten som blir slengt om faget vårt og byråene på alvor. De av oss som er glad i PR-faget har fått med seg at det ikke er like populært overalt. Sjekk kommentarfeltet på denne kommentaren til Anders Cappelen. Trist.

Det siste året har vi vært vitne til en del ting som får bransjen og PR-faget til å fremstå svært lite ok. FirstHouse og Arendalsuka fikk sitt pass påskrevet, vi har en rapport som ble skrevet som visstnok var unøyaktig og dårlig (ble det påstått…), vi har negative vinklinger på at staten kjøper PR-tjenester, vi har byråer som lister opp journalister på en relativt uhyggelig måte, politikere som får kjeft for å bli kommunikasjonsrådgivere (uten å svare særlig for seg i mediene), den evige åpenhets-problematikken og sikkert enda mer som jeg ikke kommer på i farta. Oppsummert: omdømmebransjen har et omdømmeproblem. Nesten litt komisk.

Så har vi da bransjeorganisasjonen Komm og deres pris Gullkorn. I mitt hode er det en bransjeorganisasjon sin oppgave å rydde litt opp. Og Gullkorn kan i så måte være en slags lupe. Her kan vi få vist frem at det som sies ikke nødvendigvis er helt korrekt, og at sakene har flere sider. Enkelte tilfeller trenger nok også å motbevises. Vi må få folk der ute til å innse at det vi gjør ikke er åle-selip drittsekk-aktivitet. Gullkorn er kanskje ikke representativt for hvordan vi  jobber med PR elle rhvordan vi ter oss til vanlig. Men det er nå en gang den dagen alle kryper ut av hiene og viser hvem vi er. Joda. Det er mange som lufter seg i løpet av året i mediene, men Gullkorn er kvelden hvor vi viser oss frem «alle sammen».

Hva gjør så Komm? De velger å lukke prisutdelingen for medlemmene. Debatten som avholdes på arrangementet tar for seg amerikansk valgkamp (!). Og det hele finner sted på Theatercafeen. Nå er ikke jeg like flink med floskler som hverken Ringdal eller Geelmuyden, så jeg skal ikke forsøke å komme med noen «det-er-som-om…».

Jeg er totalt uenig i alle påstander om sigarføring og mørke dresser. Det er lavmål og i overkant tabloid. Å ta på seg mørk dress er ingen synd, og sigarføringen er ikke veldig høy. Har tidligere jobbet i både fagforeninger og i staten, og Gullkorn er ikke så voldsomt. Mitt anliggende er at bransjen blir bjeffet til, og så svarer vi med….. vel, ikke noe. Ingenting!

Så problemet med Gullkorn er ikke hva som faktisk skjedde den kvelden. Problemet er alt som ikke skjedde.


Bom?

oktober 8, 2012

Litt seig er jeg. Har ikke lyst til å la Gullkorn forlate hjernebarken helt enda. Skrev forleden en bloggpost om årets Gullkorn som ble kritisert i Kampanje av sjefen min, Preben Carlsen. – Gullkorn blir ett kretsmesterskap, mente han. Så gikk Woldsdal ut og mente det var i overkant høy grad Trigger-selvtillit å hevde noe slikt. Alle de største byråene er jo med! Og mange mellomstore. Kort sagt er det vel bare noen få byråer som mangler! Blant dem Trigger

Og jeg har lyst til å komme med en aldri så liten presisering til Woldsdal. Med «kretsmesterskap» mener nok Carlsen at det å invitere PR-byråer inn i dansen rundt gullkornet betyr at det kun er en krets av kommunikasjonsmiljøer som får være med. Å utelate alle kommunikasjonsavdelinger, markedsavdelinger, eventbyråer, kreatører, idrettsklubber osv fra en pris i PR gjør det hele til, vel – et lite kretsmesterskap.

Poenget er selvfølgelig ikke at ikke Trigger Oslo er med. Eller Anorak som vant priser i fjor. Tror nok kanskje Woldsdal egentlig har tatt dette poenget, og kanskje bommer han med vilje…?

Bare så det er sagt: inntrykket sitter fremdeles igjen. Komm svekker det faglige arbeidet i bransjen med sin nye satsing. Komm bidrar til å svekke bransjens omdømme med denne satsingen.

Selv klarer jeg ikke se en eneste positiv ting ved Gullkorn i år.


Skivebom av Komm

september 30, 2012

I Kampanje kan man lese at sjefen min reagerer på at Gullkorn har blitt en internkonkurranse. Slik jeg ser det har Komm all rett til å gjøre hva de vil med egen pris. Komm har all rett til å glasse seg inne med egen prisutdeling hvis de vil. Det finnes vel heller ingen moralske hindringer for å gjøre det. Og rent praktisk er det selvfølgelig fullt mulig. Faglig sett er det en skivebom.

En fagpris som kun er for medlemmer av en gutteklubb er ingen fagpris. Så enkelt er det. Preben kaller det for et kretsmesterskap, og det er en treffende beskrivelse. Byråer i Norge, eller i verden for den saks skyld, henter ikke inspirasjon fra dem som ligner på seg selv. Man henter ikke inspirasjon fra egen fagkrets. PR som fag er en bastard. Det betyr at man veldig enkelt kan ta andre faglig retninger inn under vingene. Og man bør også gjøre det. Gulkorn murer seg inne, og signaliserer at man er mest opptatt av seg selv.

Etter min mening er det også trist for en bransje som sliter med eget omdømme. Mytene om bransjen blomstrer, og hva gjør Komm? Feirer seg selv på Theatercafeen! Det er nesten komisk.

Veritas-sertifiseringen blir brukt som argument, og det er selvfølgelig bare vrøvl. Hva med internasjonale konkurranser? Eller andre faglige konkurranser i Norge? Hva med Gullkorn frem til 2012? Veritas-sertifiseringen er sikkert viktig i en rekke sammenhenger, men det er bare tull at man trenger en slik for å delta i en konkurranse som dette. I kommentarfeltet er det noen som hevder at en fagjury ikke kan sjekke seriøsiteteten på dem som sender inn bidrag. Ærlig talt, dette er ikke noe problem. Vikarierende argumentasjon så det holder!

Det viktigste er imidlertid at organisasjoner, det offentlige og andre private aktører ikke kan bidra med sine arbeider. Jeg er overrasket over at Komm kan være så navlebeskuende. Kan de i kke i det minste være ærlige med hvorfor det gjøres?

Avslutningsvis. Jobben under hadde ikke vært med hvis det var et norsk bidrag. Vi snakker vinner av PR-prisen i Cannes. Se og nyt. Selv om reklamebyrået som lagde filmen ikke er Veritas-sertifisert synes jeg det er morsomt arbeid.

Og etter at du har sett videoen under sjekker du ut podcasten NIR. Ok? Norges første, og i alle overskuelig fremtid, beste podcast om PR og sånn.


Ei uke i Arendal

juli 11, 2012

For noen dager siden ble Arrendalsuka presentert. Det som skal være en norsk variant av Almedalen. I utgangspunktet var jeg litt avmålt. Ikke negativ, men mer likegyldig. Etter å ha sett programmet på nettsidene til Arendalsuka, er jeg mye mer positiv.
Og jeg må innrømme at Per Olaf Lundteigen totalt mangler bakkekontakt når han kritiserer Arendalsuka for å ha med FirstHouse på laget. Det eneste de bryr seg om er penger, hevder Lundteigen. Jeg vet ikke hvorfor Lundteigen til enhver tid ønsker å skitne til motivene til PR-byråer. Ja, selvfølgelig skal byråene tjene penger. Men det går faktisk an å ha flere ting i hodet på en gang. Jeg jobber i et byrå, og i følge Lundteigen tenker jeg dermed ikke på annet en snabba cash. Jeg bryr meg ikke om PR som fag, jeg bryr meg ikke om åpenhet, jeg bryr meg ikke om at virksomheter skal ta et visst samfunnsansvar, jeg bryr meg ikke om å jobbe kreativt og jeg bryr meg ikke om å ha en jobb som er fleksibel nok til at jeg kan tilbringe tid sammen med de jeg bryr meg om. Jeg bryr meg kun om penger. Slik er vi i denne bransjen. I alle fall de i First House.
Jøje meg.
Når det kommer til programmet og arrangørene tenkte jeg i forkant at det skulle bli kjedelig. At kundene og samarbeidspartnere av arrangørene hadde klippekort. Og det har de nok til en viss grad. Men det har også ungdsompartiene, partilederne, fagorganisasjoner, miljøbevegelsen, aktører fra kulturlivet med flere. Slik jeg ser det er vi nå i en fase hvor alle som vil kan bidra. Alle som vil kan ønske seg deltagelse. Og hvis man er villig til å gjøre dette skikkelig får man være med.
Så har vi dette med folkeligheten. Jeg diskuterte dette med kloke Jens Maseng på Twitter. Er dette arrangementet folkelig? Isolert sett er det nok ikke det. Men – samtidig er det verdt å legge merke til at så mye skjer i sentrum av Arendal. I gågata. På torget. Tilgjengelig for folk flest. Og ikke på en liten øy langt utenfor allfarvei…
Jeg tror Arendalsuka har noe for seg. Potensialet er svært. Det blir spennende å se hva som skjer videre.
Men likevel – et par tips:

  • Inkluder andre aktører. Man bør nær sagt dra med seg folk inn.
  • Utvid arrangementet
  • Bruk energi på å finne spennende temaer.
  • Finn en organisasjonsform som er litt mindre topptung…

Hva tror folket? Noen av dere som skal? Innspill? Kommentarer?


Følg

Få nye innlegg levert til din innboks.