Ringdal og Geelmuyden. Og Komm. Og Gullkorn. Igjen

Er voldsomt enig med Geelmuyden i at Gullkorn og bransjen har noen utfordringer. Det denne diskusjonen egentlig dreier seg om er hva vi velger å gjøre (ikke gjøre?) med det vi står overfor.

Ringdal liker denne gangen ikke at Geelmuyden setter ting på spissen.Ringdal: du må ikke henge deg opp i spissen til Geelmuyden. Ei heller eksempelet hans.

La meg gå gjennom det jeg oppfatter er Geelmuydens poeng:

Geelmuyden synes det er på tide å ta dritten som blir slengt om faget vårt og byråene på alvor. De av oss som er glad i PR-faget har fått med seg at det ikke er like populært overalt. Sjekk kommentarfeltet på denne kommentaren til Anders Cappelen. Trist.

Det siste året har vi vært vitne til en del ting som får bransjen og PR-faget til å fremstå svært lite ok. FirstHouse og Arendalsuka fikk sitt pass påskrevet, vi har en rapport som ble skrevet som visstnok var unøyaktig og dårlig (ble det påstått…), vi har negative vinklinger på at staten kjøper PR-tjenester, vi har byråer som lister opp journalister på en relativt uhyggelig måte, politikere som får kjeft for å bli kommunikasjonsrådgivere (uten å svare særlig for seg i mediene), den evige åpenhets-problematikken og sikkert enda mer som jeg ikke kommer på i farta. Oppsummert: omdømmebransjen har et omdømmeproblem. Nesten litt komisk.

Så har vi da bransjeorganisasjonen Komm og deres pris Gullkorn. I mitt hode er det en bransjeorganisasjon sin oppgave å rydde litt opp. Og Gullkorn kan i så måte være en slags lupe. Her kan vi få vist frem at det som sies ikke nødvendigvis er helt korrekt, og at sakene har flere sider. Enkelte tilfeller trenger nok også å motbevises. Vi må få folk der ute til å innse at det vi gjør ikke er åle-selip drittsekk-aktivitet. Gullkorn er kanskje ikke representativt for hvordan vi  jobber med PR elle rhvordan vi ter oss til vanlig. Men det er nå en gang den dagen alle kryper ut av hiene og viser hvem vi er. Joda. Det er mange som lufter seg i løpet av året i mediene, men Gullkorn er kvelden hvor vi viser oss frem “alle sammen”.

Hva gjør så Komm? De velger å lukke prisutdelingen for medlemmene. Debatten som avholdes på arrangementet tar for seg amerikansk valgkamp (!). Og det hele finner sted på Theatercafeen. Nå er ikke jeg like flink med floskler som hverken Ringdal eller Geelmuyden, så jeg skal ikke forsøke å komme med noen “det-er-som-om…”.

Jeg er totalt uenig i alle påstander om sigarføring og mørke dresser. Det er lavmål og i overkant tabloid. Å ta på seg mørk dress er ingen synd, og sigarføringen er ikke veldig høy. Har tidligere jobbet i både fagforeninger og i staten, og Gullkorn er ikke så voldsomt. Mitt anliggende er at bransjen blir bjeffet til, og så svarer vi med….. vel, ikke noe. Ingenting!

Så problemet med Gullkorn er ikke hva som faktisk skjedde den kvelden. Problemet er alt som ikke skjedde.

Bom?

Litt seig er jeg. Har ikke lyst til å la Gullkorn forlate hjernebarken helt enda. Skrev forleden en bloggpost om årets Gullkorn som ble kritisert i Kampanje av sjefen min, Preben Carlsen. – Gullkorn blir ett kretsmesterskap, mente han. Så gikk Woldsdal ut og mente det var i overkant høy grad Trigger-selvtillit å hevde noe slikt. Alle de største byråene er jo med! Og mange mellomstore. Kort sagt er det vel bare noen få byråer som mangler! Blant dem Trigger

Og jeg har lyst til å komme med en aldri så liten presisering til Woldsdal. Med “kretsmesterskap” mener nok Carlsen at det å invitere PR-byråer inn i dansen rundt gullkornet betyr at det kun er en krets av kommunikasjonsmiljøer som får være med. Å utelate alle kommunikasjonsavdelinger, markedsavdelinger, eventbyråer, kreatører, idrettsklubber osv fra en pris i PR gjør det hele til, vel – et lite kretsmesterskap.

Poenget er selvfølgelig ikke at ikke Trigger Oslo er med. Eller Anorak som vant priser i fjor. Tror nok kanskje Woldsdal egentlig har tatt dette poenget, og kanskje bommer han med vilje…?

Bare så det er sagt: inntrykket sitter fremdeles igjen. Komm svekker det faglige arbeidet i bransjen med sin nye satsing. Komm bidrar til å svekke bransjens omdømme med denne satsingen.

Selv klarer jeg ikke se en eneste positiv ting ved Gullkorn i år.

Skivebom av Komm

I Kampanje kan man lese at sjefen min reagerer på at Gullkorn har blitt en internkonkurranse. Slik jeg ser det har Komm all rett til å gjøre hva de vil med egen pris. Komm har all rett til å glasse seg inne med egen prisutdeling hvis de vil. Det finnes vel heller ingen moralske hindringer for å gjøre det. Og rent praktisk er det selvfølgelig fullt mulig. Faglig sett er det en skivebom.

En fagpris som kun er for medlemmer av en gutteklubb er ingen fagpris. Så enkelt er det. Preben kaller det for et kretsmesterskap, og det er en treffende beskrivelse. Byråer i Norge, eller i verden for den saks skyld, henter ikke inspirasjon fra dem som ligner på seg selv. Man henter ikke inspirasjon fra egen fagkrets. PR som fag er en bastard. Det betyr at man veldig enkelt kan ta andre faglig retninger inn under vingene. Og man bør også gjøre det. Gulkorn murer seg inne, og signaliserer at man er mest opptatt av seg selv.

Etter min mening er det også trist for en bransje som sliter med eget omdømme. Mytene om bransjen blomstrer, og hva gjør Komm? Feirer seg selv på Theatercafeen! Det er nesten komisk.

Veritas-sertifiseringen blir brukt som argument, og det er selvfølgelig bare vrøvl. Hva med internasjonale konkurranser? Eller andre faglige konkurranser i Norge? Hva med Gullkorn frem til 2012? Veritas-sertifiseringen er sikkert viktig i en rekke sammenhenger, men det er bare tull at man trenger en slik for å delta i en konkurranse som dette. I kommentarfeltet er det noen som hevder at en fagjury ikke kan sjekke seriøsiteteten på dem som sender inn bidrag. Ærlig talt, dette er ikke noe problem. Vikarierende argumentasjon så det holder!

Det viktigste er imidlertid at organisasjoner, det offentlige og andre private aktører ikke kan bidra med sine arbeider. Jeg er overrasket over at Komm kan være så navlebeskuende. Kan de i kke i det minste være ærlige med hvorfor det gjøres?

Avslutningsvis. Jobben under hadde ikke vært med hvis det var et norsk bidrag. Vi snakker vinner av PR-prisen i Cannes. Se og nyt. Selv om reklamebyrået som lagde filmen ikke er Veritas-sertifisert synes jeg det er morsomt arbeid.

Og etter at du har sett videoen under sjekker du ut podcasten NIR. Ok? Norges første, og i alle overskuelig fremtid, beste podcast om PR og sånn.

Ei uke i Arendal

For noen dager siden ble Arrendalsuka presentert. Det som skal være en norsk variant av Almedalen. I utgangspunktet var jeg litt avmålt. Ikke negativ, men mer likegyldig. Etter å ha sett programmet på nettsidene til Arendalsuka, er jeg mye mer positiv.
Og jeg må innrømme at Per Olaf Lundteigen totalt mangler bakkekontakt når han kritiserer Arendalsuka for å ha med FirstHouse på laget. Det eneste de bryr seg om er penger, hevder Lundteigen. Jeg vet ikke hvorfor Lundteigen til enhver tid ønsker å skitne til motivene til PR-byråer. Ja, selvfølgelig skal byråene tjene penger. Men det går faktisk an å ha flere ting i hodet på en gang. Jeg jobber i et byrå, og i følge Lundteigen tenker jeg dermed ikke på annet en snabba cash. Jeg bryr meg ikke om PR som fag, jeg bryr meg ikke om åpenhet, jeg bryr meg ikke om at virksomheter skal ta et visst samfunnsansvar, jeg bryr meg ikke om å jobbe kreativt og jeg bryr meg ikke om å ha en jobb som er fleksibel nok til at jeg kan tilbringe tid sammen med de jeg bryr meg om. Jeg bryr meg kun om penger. Slik er vi i denne bransjen. I alle fall de i First House.
Jøje meg.
Når det kommer til programmet og arrangørene tenkte jeg i forkant at det skulle bli kjedelig. At kundene og samarbeidspartnere av arrangørene hadde klippekort. Og det har de nok til en viss grad. Men det har også ungdsompartiene, partilederne, fagorganisasjoner, miljøbevegelsen, aktører fra kulturlivet med flere. Slik jeg ser det er vi nå i en fase hvor alle som vil kan bidra. Alle som vil kan ønske seg deltagelse. Og hvis man er villig til å gjøre dette skikkelig får man være med.
Så har vi dette med folkeligheten. Jeg diskuterte dette med kloke Jens Maseng på Twitter. Er dette arrangementet folkelig? Isolert sett er det nok ikke det. Men – samtidig er det verdt å legge merke til at så mye skjer i sentrum av Arendal. I gågata. På torget. Tilgjengelig for folk flest. Og ikke på en liten øy langt utenfor allfarvei…
Jeg tror Arendalsuka har noe for seg. Potensialet er svært. Det blir spennende å se hva som skjer videre.
Men likevel – et par tips:

• Inkluder andre aktører. Man bør nær sagt dra med seg folk inn.
• Utvid arrangementet
• Bruk energi på å finne spennende temaer.
• Finn en organisasjonsform som er litt mindre topptung…

Hva tror folket? Noen av dere som skal? Innspill? Kommentarer?

Kritisk til PR-bransjen?

Nok en gang er det lenge siden siste bloggpost. Nå skal jeg skjerpe meg. Flere bloggposter på gang. Håper jeg.

Og jeg hadde litt lyst til å starte med en pussig greie. Stortingspresidenten som kritiserer ex-politikere. Jeg mener mye om PR-/kommunikasjonsbransjen selv, men at ex-politikere slutter seg til First House, BM og GK er IKKE et demokratisk problem. Kanskje det av ulike årsaker er et problem for omkvedet til enkeltpersoner (selv om det ikke burde være det), men det finnes ikke demokratisk utfordrende at folk slutter med politikk og benytter sin kompetanse på en annen måte. Hadde situasjonen vært motsatt ville det derimot vært dramatisk – at ex-politikere ikke fikk lov til å jobbe med hva de ville. Tenk hvis Bjarne Håkon Hansen sluttet med politikk fordi han rett og slett var lei av Jens Stoltenberg eller Arbeiderpartiet generelt. At han trengte å gjøre noe annet. Kanskje var han som statsråd også lei av å forholde seg til underliggende etater og direktorater. Hvor skal mannen jobbe da? Ikke alle kan bli fylkesmenn.

Hvis samfunnet skal stille spørsmålstegn ved hva enkeltmennesker har lyst til å gjøre med livet sitt, synes jeg vi kollektivt gjør en tabbe. Heldigvis er det ikke så fryktelig mange som er skeptiske. Problemet er at det er Stortingspresidenten. Det er stortingspresidenten som blander seg opp i livet til Bjarne Håkon Hansen – en privatperson – og det synes ikke jeg er helt bra…

Å være politiker er et verv. Å være ungdomspolitiker er et verv. Å være statssekretær er et verv. Politisk rådgiver det samme. Hvis noen mener politikere forplikter seg moralsk også etter vervet, er det ikke et bedre fungerende demokrati det lengte etter. Det er noe som ligner på et teknokrati. Og det vil vi ikke ha. Bortsett ra noen få da

Tøffe kunder

8. desember 2011 kan Trigger Oslo få prisen som årets nykommer i PR-bransjen. Kult. Jeg jobber utvilsomt med noen av Norges skarpeste hoder.

Men – har likevel lyst til å fremheve noen andre enn kollegaene mine. For jeg tror faktisk mye av suksessen til Trigger Oslo også er forankret i tøffe kunder. Kunder som tør å legge bort gammelt faglig tankegods, og ønske dem nye brave verden velkommen. Hvor det er en ide som ligger i bånn, og så tenker man hvordan man skal kommunisere etterpå. Tanker om kanaler og virkemidler skal tas frem etter at innsikt og konsept er tenkt nøye gjennom. Joda – det er jo alle enige i. Det er jo 2011. Men sorry. Det handles i alle fall ikke slik.

I tiden fremover tenkte jeg å presentere noen tøffinger av noen kunder. Ikke våre egne nødvendigvis, men virksomheter som tør å tenke slik det bør tenkes. Og handler slik det bør handles.

Bak alle Triggers beste konsepter står en tøff kunde. Så sånn er det. Mer om det siden. Mitt desemberprosjekt.

Keiserklær?

Nå har jeg jobbet  halvannen måned i kommunikasjonsbyrå. Rundt regnet. Det har vært spennende. Jeg lærer noe nytt hver dag, og det er litt deilig å oppleve en bratt læringskurve igjen. Slik er det vel alltid i ny jobb? Slik har i alle fall jeg hatt det hver gang jeg har begynt på en ny arbeidsplass. Det beste er at man blir enda mer læringskåt av å ha lært noe nytt.

Jeg tenkte jeg skulle dvele litt ved hvordan jeg opplever det å arbeide i et kommunikasjonsbyrå. Og hva jeg opplever at vi leverer. Inngangen er en tweet fra en journalist. Vedkommende meldte følgende for noen uker siden: “…Når det gjelder PR-bransjen har jeg nok alltid ment at de selger keiserens klær.”. Jeg tar setningen litt ut av sin sammenheng. Innrømmer det. Vedkommende er for øvrig en av de mest spennende journalistene i Norge, og jeg oppfatter vedkommende som skarp som bare det.

Men altså – i diskusjonen som fulgte kom det nemlig frem at journalisten først og fremst siktet til behovet for å skape buzz rundt en person som ønsker oppmerksomhet. I så måte er jeg tildels enig. Klarer man ikke skape buzz rundt egen person fortjener man kanskje ikke oppmerksomheten?

Jeg mener imidlertid at PR-byråene på ingen måte selger keiserplagg. Slik jeg ser det bidrar kommunikasjonsbyråer med tre ingredienser til virksomheter, organisasjoner og enkeltpersoner. Tre ingredienser som helt åpenbart lett kan være mangelvare i en organisasjon – og det helt uten at organisasjonene er dårlige av den grunn:

1) Kapasitet. Ting tar tid. Ikke alle kommunikasjonsavdelinger, HR-avdelinger og markedsavdelinger har tid til å gjøre et skikkelig stykke kommunikasjonsarbeid. Spesielt tror jeg dette gjelder prosjekter. Godt eksempel er min tidligere arbeidsplass NITO. Jeg vet at det sitter drivende dyktige kommunikasjonsrådgivere i kommunikasjonsavdelingen. De har dyktige utredere, dyktige jurister osv. Likevel velger de å sette ut ulike oppgaver til byråer en gang i blant. Hvorfor det?

Det kan være  undersøkelser i form av omnibuser, det kan være bakgrunnsnotater, utarbeidelse av pressemeldinger, pressemeldingslister, konseptutvikling og mye, mye mer. Noen ganger tar kommunikasjonsbyrået jobben selv, andre ganger hentes tredjeparts virksomheter.

2) Kreativitet. Det kan ofte være lurt å bruke eksterne for å komme opp med konsepter til kampanjer, ideer til arrangementer eller innspill til tydelig og synlig arbeid i mediene.  Noen er mer kreative enn andre – det er åpebart. Men det å kjøpe kreativitet er ikke det samme som at en ikke er kreativ selv. Det dreier seg nok mer om at man gjerne går seg litt fast. Da kan det være lurt å hente kreativitet utenfra. Få andre som sitte rutenfor din boks til å tenke.

3) Kompetanse. Det er en kjennsgjerning at enkelte byråer er innmari dyktige på enkelte områder. Noen er dyktige på alle områder. Tendensen, i alle fall slik jeg ser den, er at det etableres stadig flere byråer innenfor ulike nisjer i kommunikasjonsfaget. Det er vel en trend som vi har sett i andre land lenge, men er det ikke slik at vi er litt træge i Norge?  Samtidig tror jeg det forteller noe om de som kjøper tjenester. Tiden da kunder kjøpte alle tjenester av kun ett byrå tror jeg mange går bort fra.

Jeg har arbeidet med alle disse tre de siste seks ukene. Har jeg solgt keiserklær? Jeg synes ikke det.

Man kommer ikke bort fra at det er ett behov for byråene, og da vil det aldri være snakk om keiserens nye klær. For det må tas utgangspunkt i at organisasjonene faktisk ikke har de tre på plass i sin organisasjon. Eller er det noen som mener at en hvilken som helst organisasjon alltid skal ha tilstrekkelig med ressurer? Uansett? Eller burde oppdragsgiver alltid bruke ressursene på ansettelser for å slippe unna bruk av byråer?

Skivebom II

Elin Ørjaseter kjefter med rette opp Hans Geelmuyden i sin kommentarspalte på E24. Geelmuyden har idiotisk nok beskyldt Ap for å bevisst utnytte 22. juli i forbindelse med valgkampen. At Stoltenberg forlenger sorgperioden med den hensikt å score best mulig i valgkampen. Når meningsmålingene nå viser at de andre partiene gjør det bedre enn på målinger for noen uker siden, er det fordi de er lei av triksene til Stoltenberg. Dette er selvfølgelig bare tull. Og Ørjaseter har helt rett, noe hun gjerne har i sine kommentarer.

Behovet for å forlenge en sorgprosess er helt naturlig. Det er nok alltid lett å si at vi må gå videre, men å gi slipp på en sorgprosess innebærer også å distansere seg fra de du har mistet – fra det som har skjedd. Og det er vanskelig. Det kollektivet behovet for å hele tiden å minne oss selv på hva som har skjedd gjør seg gjeldende i avishyllene, det gjør seg gjeldende i de politiske miljøer og ikke minst Ap og AUF. Å kalle denne sorgprosessen kynisk er så hårreisende at jeg egentlig er litt sjokkert. Selv om det var Geelmuyden som sa det.

Men – kjære Elin Ørjaseter, jeg vil gjerne ha meg frabedt å bli satt i bås med Geelmuydens utsagn. Du skriver “Man må være pr-rådgiver for å resonnere så kynisk.” Hva betyr det? At alle PR-rådgivere er umoralsk kyniske? Og hva mener du med PR-rådgiver? Jeg har inntil nylig vært PR-rådgiver i en fagorganisasjon. Selv om du Elin, kanskje tror at PR-rådgiver er synonymt med å jobbe i et byrå, så stemmer ikke det. PR står for Public Relations. På norsk er det gjerne oversatt til informasjon og samfunnskontakt. I praksis heter gjerne dette også kommunikasjonsrådgiver, informasjonsrådgiver eller annet. Dem har du over alt. Også Jens Stoltenberg har departementalt ansatte kommunikasjonsrådgivere, eller PR-rådgivere (som jeg også har arbeidet som). De finnes i fagbevegelsen, de finnes i veldedige organisasjoner, de finnes i AUF. Alt dette vet du.

Du skriver videre: “Og hver eneste en av disse begravelsene er nok til å gjøre en normal person, altså en som ikke er pr-rådgiver, fullstendig satt ut av sorg.”

Vet du hva Elin – dette blir jeg faktisk ikke en gang provosert av. Jeg blir lei meg. Kanskje er jeg i overkant blaut, men du skriver nesten i klare ordelag at jeg som arbeider som PR-rådgiver ikke er en normal person, og at jeg ikke føler sorg ved å være vitne til det vi har sett etter 22/7.

For kjære Elin, jeg har nemlig sluttet som kommunikasjonsrådgiver i fagorganisasjonen NITO. Du tenker kanskje at alle sikkert skjønte at du snakket om byråer. Men det gjør ikke saken noe bedre. Jeg begynte i forrige uke i et kommunikasjonsbyrå. Trigger Oslo. Så jeg er PR-rådgiver, også i din feilaktige forståelse av begrepet.

Mulig det bare er tull av meg å skrive dette. Kanskje er jeg for nærtagende. Men den spontane følelsen jeg fikk da jeg leste dette er verdt å blogge om.

Men altså – utrolig enig i alt du sier om Geelmuydens latterlige foredrag isolert sett. Måtte bare få ut den lille følelsen jeg satt med.

De tre S-ene

Nils M. Apeland lanserer et farvel til relasjonen mellom journalist og kommunikasjonsrådgivere i siste nummer av Kommunikasjon. Mange vil helt sikkert påpeke at journalisten ikke har utspilt sin rolle, og sannsynligvis aldri kommer til å gjøre det. Min kommentar vil da være at Apeland ikke sier at journalisten vil bli borte, men at kommunikasjonssjefen ikke lenger vil være så avhengig av journalisten for å bygge omdømmet til sin arbeidsgiver. Man vokser litt fra hverandre, og da sier man ofte “farvel”.

Istedet retter Apeland oppmerksomheten mot de tre “s”-er; Strategi, Sosiale medier og Samfunnsansvar. Apeland har selvfølgelig rett. Nær sagt som vanlig.

MEN – dette er teorien. For når jobben skal gjøres, når man skal brette opp ermene, må man sørge for at arbeidet med disse tingene sees i sammenheng med hverandre. At strategien har en digital dimensjon, at man i sin tilstedeværelse i sosiale medier ser tilbake på strategiens mål og delmål, at man i sitt arbeid med samfunnsansvar ser tilbake på visjon fra strategien eller legger en plan for hvordan arbeidet skal kommuniseres i sosiale medier. Selvfølgeligheter, vil mange mene. Kanskje, men det er pinadø vanskelig. Den som sier at implementering av kommunikasjonsstrategier er enkelt lyver. Eller har hatt en dårlig kommunikasjonsstrategi, spør du meg.

For i det øyeblikket alt går av seg selv burde man selvfølgelig iverksette ytterligere kommunikasjonstiltak, utvikle nye ideer til hvordan PR-arbeidet kan bli enda bedre. Det finnes alltid en aktivitet på Facebook, en kronikk som kan skrives, en banner på nettsidene, feiring av suksessen internt og annet, som kan gjennomføres.

Og så må det altså bindes sammen. Så ja – jeg tror på de tre S-ene til Apeland. Men jeg tror på dem slik: SSS. Ikke slik: S   S   S

Jarle Aabø skjønner ikke Twitter

For Aabøs del er det selvfølgelig litt trist at han faktisk tror han skjønner det. Ekstra trist er det at han sannsynligvis ikke skjønner dynamikken i sosiale medier heller.

Først – han har nok rett når det gjelder at at ting har blitt råere og mer ufint. Eller som @osol sier det: Twitter har blitt mer folkelig. 

Det Aabø ikke skjønner er at det kan man bare styre unna, og vips har han et sosialt medie han faktisk har bruk for. Jeg bruker Twitter, men er på ingen måte plaget av tullet.

Det virker som om Aabø faktisk tror at man MÅ lese all dritten på hele Twitter hvis man skal delta i dialogen. Slik er det ikke.

Når jeg holder kurs eller foredrag om sosiale medier pleier jeg å sammenligne det hele med en fest:

Aabø – hvis du kommer inn på en fest og ser at det står noen du ikke liker så godt i høyre hjørne – går du da bort og prater med dem? Føler du en trang til absolutt å skåle med dem? Må du bevege deg mot dem for å høre om deres utgreiinger om det du vet at du absolutt ikke har lyst til å høre om.

I sosiale medier finnes det utallige måter å unngå dem ope i høyre hjørne. På Twitter kan du droppe å følge dem; du kan følge dem, men sørge for at det de sier ikke havner på din skjerm (så fremt de ikke tar direkte kontakt) og du kan enkelt og greit la være å respondere. Det er så enkelt at det ikke koster et halvt kalori en gang.

Selvfølgelig er det dem som bare MÅÅÅ snakke med alle. Som kommer på fest, og ønsker å stille seg på bordet og si “Nå har jeg kommet. Gratulerer til alle”. For disse menenskene kan Twitter være et problem, Aabø.

I utgangspunktet er det ingen problemer knyttet til Aabøs boikott av Twitter. Folk gjør som de vil, og jeg pleier ofte å si at det ikke nødvendigvis er noen vits å etablere bruker på Twitter. Men det er noe med den nedstettende tonen om folk som bruker denne mikrobloggtjenesten som provoserer litt:

 - Jeg skal aldri, aldri tilbake. Twitter er for folk som liker å uttrykke sin genialitet i kortform, men som sjelden fremstår som geniale.

Selvfølgelig har Aabø rett i at det er mye dritt på Twitter, men slik er det da med alt vi arbeider med. Det er mye dritt i avisene også, men jeg leser dem likevel. Jeg synes han dummer seg litt ut, men det står bokstavelig talt for hans egen regning.

Aabø driver et firma som selger tjenester som burde omfatte helhetlig kommunikasjon, forhåpentligvis inkludert bruk av sosiale medier. Note to self….