Ringdal liker denne gangen ikke at Geelmuyden setter ting på spissen.Ringdal: du må ikke henge deg opp i spissen til Geelmuyden. Ei heller eksempelet hans.

La meg gå gjennom det jeg oppfatter er Geelmuydens poeng:

Geelmuyden synes det er på tide å ta dritten som blir slengt om faget vårt og byråene på alvor. De av oss som er glad i PR-faget har fått med seg at det ikke er like populært overalt. Sjekk kommentarfeltet på denne kommentaren til Anders Cappelen. Trist.

Det siste året har vi vært vitne til en del ting som får bransjen og PR-faget til å fremstå svært lite ok. FirstHouse og Arendalsuka fikk sitt pass påskrevet, vi har en rapport som ble skrevet som visstnok var unøyaktig og dårlig (ble det påstått…), vi har negative vinklinger på at staten kjøper PR-tjenester, vi har byråer som lister opp journalister på en relativt uhyggelig måte, politikere som får kjeft for å bli kommunikasjonsrådgivere (uten å svare særlig for seg i mediene), den evige åpenhets-problematikken og sikkert enda mer som jeg ikke kommer på i farta. Oppsummert: omdømmebransjen har et omdømmeproblem. Nesten litt komisk.

Så har vi da bransjeorganisasjonen Komm og deres pris Gullkorn. I mitt hode er det en bransjeorganisasjon sin oppgave å rydde litt opp. Og Gullkorn kan i så måte være en slags lupe. Her kan vi få vist frem at det som sies ikke nødvendigvis er helt korrekt, og at sakene har flere sider. Enkelte tilfeller trenger nok også å motbevises. Vi må få folk der ute til å innse at det vi gjør ikke er åle-selip drittsekk-aktivitet. Gullkorn er kanskje ikke representativt for hvordan vi  jobber med PR elle rhvordan vi ter oss til vanlig. Men det er nå en gang den dagen alle kryper ut av hiene og viser hvem vi er. Joda. Det er mange som lufter seg i løpet av året i mediene, men Gullkorn er kvelden hvor vi viser oss frem “alle sammen”.

Hva gjør så Komm? De velger å lukke prisutdelingen for medlemmene. Debatten som avholdes på arrangementet tar for seg amerikansk valgkamp (!). Og det hele finner sted på Theatercafeen. Nå er ikke jeg like flink med floskler som hverken Ringdal eller Geelmuyden, så jeg skal ikke forsøke å komme med noen “det-er-som-om…”.

Jeg er totalt uenig i alle påstander om sigarføring og mørke dresser. Det er lavmål og i overkant tabloid. Å ta på seg mørk dress er ingen synd, og sigarføringen er ikke veldig høy. Har tidligere jobbet i både fagforeninger og i staten, og Gullkorn er ikke så voldsomt. Mitt anliggende er at bransjen blir bjeffet til, og så svarer vi med….. vel, ikke noe. Ingenting!

Så problemet med Gullkorn er ikke hva som faktisk skjedde den kvelden. Problemet er alt som ikke skjedde.

Og jeg har lyst til å komme med en aldri så liten presisering til Woldsdal. Med “kretsmesterskap” mener nok Carlsen at det å invitere PR-byråer inn i dansen rundt gullkornet betyr at det kun er en krets av kommunikasjonsmiljøer som får være med. Å utelate alle kommunikasjonsavdelinger, markedsavdelinger, eventbyråer, kreatører, idrettsklubber osv fra en pris i PR gjør det hele til, vel – et lite kretsmesterskap.

Poenget er selvfølgelig ikke at ikke Trigger Oslo er med. Eller Anorak som vant priser i fjor. Tror nok kanskje Woldsdal egentlig har tatt dette poenget, og kanskje bommer han med vilje…?

Bare så det er sagt: inntrykket sitter fremdeles igjen. Komm svekker det faglige arbeidet i bransjen med sin nye satsing. Komm bidrar til å svekke bransjens omdømme med denne satsingen.

Selv klarer jeg ikke se en eneste positiv ting ved Gullkorn i år.

En fagpris som kun er for medlemmer av en gutteklubb er ingen fagpris. Så enkelt er det. Preben kaller det for et kretsmesterskap, og det er en treffende beskrivelse. Byråer i Norge, eller i verden for den saks skyld, henter ikke inspirasjon fra dem som ligner på seg selv. Man henter ikke inspirasjon fra egen fagkrets. PR som fag er en bastard. Det betyr at man veldig enkelt kan ta andre faglig retninger inn under vingene. Og man bør også gjøre det. Gulkorn murer seg inne, og signaliserer at man er mest opptatt av seg selv.

Etter min mening er det også trist for en bransje som sliter med eget omdømme. Mytene om bransjen blomstrer, og hva gjør Komm? Feirer seg selv på Theatercafeen! Det er nesten komisk.

Veritas-sertifiseringen blir brukt som argument, og det er selvfølgelig bare vrøvl. Hva med internasjonale konkurranser? Eller andre faglige konkurranser i Norge? Hva med Gullkorn frem til 2012? Veritas-sertifiseringen er sikkert viktig i en rekke sammenhenger, men det er bare tull at man trenger en slik for å delta i en konkurranse som dette. I kommentarfeltet er det noen som hevder at en fagjury ikke kan sjekke seriøsiteteten på dem som sender inn bidrag. Ærlig talt, dette er ikke noe problem. Vikarierende argumentasjon så det holder!

Det viktigste er imidlertid at organisasjoner, det offentlige og andre private aktører ikke kan bidra med sine arbeider. Jeg er overrasket over at Komm kan være så navlebeskuende. Kan de i kke i det minste være ærlige med hvorfor det gjøres?

Avslutningsvis. Jobben under hadde ikke vært med hvis det var et norsk bidrag. Vi snakker vinner av PR-prisen i Cannes. Se og nyt. Selv om reklamebyrået som lagde filmen ikke er Veritas-sertifisert synes jeg det er morsomt arbeid.

Og etter at du har sett videoen under sjekker du ut podcasten NIR. Ok? Norges første, og i alle overskuelig fremtid, beste podcast om PR og sånn.

• Inkluder andre aktører. Man bør nær sagt dra med seg folk inn.
• Utvid arrangementet
• Bruk energi på å finne spennende temaer.
• Finn en organisasjonsform som er litt mindre topptung…

Hva tror folket? Noen av dere som skal? Innspill? Kommentarer?

Og jeg hadde litt lyst til å starte med en pussig greie. Stortingspresidenten som kritiserer ex-politikere. Jeg mener mye om PR-/kommunikasjonsbransjen selv, men at ex-politikere slutter seg til First House, BM og GK er IKKE et demokratisk problem. Kanskje det av ulike årsaker er et problem for omkvedet til enkeltpersoner (selv om det ikke burde være det), men det finnes ikke demokratisk utfordrende at folk slutter med politikk og benytter sin kompetanse på en annen måte. Hadde situasjonen vært motsatt ville det derimot vært dramatisk – at ex-politikere ikke fikk lov til å jobbe med hva de ville. Tenk hvis Bjarne Håkon Hansen sluttet med politikk fordi han rett og slett var lei av Jens Stoltenberg eller Arbeiderpartiet generelt. At han trengte å gjøre noe annet. Kanskje var han som statsråd også lei av å forholde seg til underliggende etater og direktorater. Hvor skal mannen jobbe da? Ikke alle kan bli fylkesmenn.

Hvis samfunnet skal stille spørsmålstegn ved hva enkeltmennesker har lyst til å gjøre med livet sitt, synes jeg vi kollektivt gjør en tabbe. Heldigvis er det ikke så fryktelig mange som er skeptiske. Problemet er at det er Stortingspresidenten. Det er stortingspresidenten som blander seg opp i livet til Bjarne Håkon Hansen – en privatperson – og det synes ikke jeg er helt bra…

Å være politiker er et verv. Å være ungdomspolitiker er et verv. Å være statssekretær er et verv. Politisk rådgiver det samme. Hvis noen mener politikere forplikter seg moralsk også etter vervet, er det ikke et bedre fungerende demokrati det lengte etter. Det er noe som ligner på et teknokrati. Og det vil vi ikke ha. Bortsett ra noen få da

Men – har likevel lyst til å fremheve noen andre enn kollegaene mine. For jeg tror faktisk mye av suksessen til Trigger Oslo også er forankret i tøffe kunder. Kunder som tør å legge bort gammelt faglig tankegods, og ønske dem nye brave verden velkommen. Hvor det er en ide som ligger i bånn, og så tenker man hvordan man skal kommunisere etterpå. Tanker om kanaler og virkemidler skal tas frem etter at innsikt og konsept er tenkt nøye gjennom. Joda – det er jo alle enige i. Det er jo 2011. Men sorry. Det handles i alle fall ikke slik.

I tiden fremover tenkte jeg å presentere noen tøffinger av noen kunder. Ikke våre egne nødvendigvis, men virksomheter som tør å tenke slik det bør tenkes. Og handler slik det bør handles.

Bak alle Triggers beste konsepter står en tøff kunde. Så sånn er det. Mer om det siden. Mitt desemberprosjekt.

Jeg tenkte jeg skulle dvele litt ved hvordan jeg opplever det å arbeide i et kommunikasjonsbyrå. Og hva jeg opplever at vi leverer. Inngangen er en tweet fra en journalist. Vedkommende meldte følgende for noen uker siden: “…Når det gjelder PR-bransjen har jeg nok alltid ment at de selger keiserens klær.”. Jeg tar setningen litt ut av sin sammenheng. Innrømmer det. Vedkommende er for øvrig en av de mest spennende journalistene i Norge, og jeg oppfatter vedkommende som skarp som bare det.

Men altså – i diskusjonen som fulgte kom det nemlig frem at journalisten først og fremst siktet til behovet for å skape buzz rundt en person som ønsker oppmerksomhet. I så måte er jeg tildels enig. Klarer man ikke skape buzz rundt egen person fortjener man kanskje ikke oppmerksomheten?

Jeg mener imidlertid at PR-byråene på ingen måte selger keiserplagg. Slik jeg ser det bidrar kommunikasjonsbyråer med tre ingredienser til virksomheter, organisasjoner og enkeltpersoner. Tre ingredienser som helt åpenbart lett kan være mangelvare i en organisasjon – og det helt uten at organisasjonene er dårlige av den grunn:

1) Kapasitet. Ting tar tid. Ikke alle kommunikasjonsavdelinger, HR-avdelinger og markedsavdelinger har tid til å gjøre et skikkelig stykke kommunikasjonsarbeid. Spesielt tror jeg dette gjelder prosjekter. Godt eksempel er min tidligere arbeidsplass NITO. Jeg vet at det sitter drivende dyktige kommunikasjonsrådgivere i kommunikasjonsavdelingen. De har dyktige utredere, dyktige jurister osv. Likevel velger de å sette ut ulike oppgaver til byråer en gang i blant. Hvorfor det?

Det kan være  undersøkelser i form av omnibuser, det kan være bakgrunnsnotater, utarbeidelse av pressemeldinger, pressemeldingslister, konseptutvikling og mye, mye mer. Noen ganger tar kommunikasjonsbyrået jobben selv, andre ganger hentes tredjeparts virksomheter.

2) Kreativitet. Det kan ofte være lurt å bruke eksterne for å komme opp med konsepter til kampanjer, ideer til arrangementer eller innspill til tydelig og synlig arbeid i mediene.  Noen er mer kreative enn andre – det er åpebart. Men det å kjøpe kreativitet er ikke det samme som at en ikke er kreativ selv. Det dreier seg nok mer om at man gjerne går seg litt fast. Da kan det være lurt å hente kreativitet utenfra. Få andre som sitte rutenfor din boks til å tenke.

3) Kompetanse. Det er en kjennsgjerning at enkelte byråer er innmari dyktige på enkelte områder. Noen er dyktige på alle områder. Tendensen, i alle fall slik jeg ser den, er at det etableres stadig flere byråer innenfor ulike nisjer i kommunikasjonsfaget. Det er vel en trend som vi har sett i andre land lenge, men er det ikke slik at vi er litt træge i Norge?  Samtidig tror jeg det forteller noe om de som kjøper tjenester. Tiden da kunder kjøpte alle tjenester av kun ett byrå tror jeg mange går bort fra.

Jeg har arbeidet med alle disse tre de siste seks ukene. Har jeg solgt keiserklær? Jeg synes ikke det.

Man kommer ikke bort fra at det er ett behov for byråene, og da vil det aldri være snakk om keiserens nye klær. For det må tas utgangspunkt i at organisasjonene faktisk ikke har de tre på plass i sin organisasjon. Eller er det noen som mener at en hvilken som helst organisasjon alltid skal ha tilstrekkelig med ressurer? Uansett? Eller burde oppdragsgiver alltid bruke ressursene på ansettelser for å slippe unna bruk av byråer?

Når Sigurd Grytten nå utbasunerer på Twitter, og siden i Kampanje, så har han litt  rett i sine frustrasjoner. Juryen til Kampanje burde kanskje vært satt sammen bittelitt annerledes. Jeg tror han opprinnelig mente at det burde vært folk som behersker skjæringspunktet mellom politikk og PR. Som har både teoretisk og praktisk erfaring med begge. Det ville jeg vært enig med han i. Desverre var det ikke det byråmannen Grytten sa – hverken på Twitter eller til Kampanjen. Ha tråkker heller ordentlig i salaten.

Kanskje burde Grøntun, Grytten selv, Hansen i Agendum eller andre vært representert. Han har rett i det. Men grunnen til at godeste Grytten tråkker i kinakålen er jo at han gir utrykk for at det absolutt måtte være noen fra PR-byråer. Når ble det å jobbe i et byrå en kvalitet i seg selv? Er det kun er folk i byråer som kan bedømme PR og politikk i en jury. Han etterlyser kompetanse, men den må komme fra et byrå? Det er kanskje det dummeste jeg har sett av en ellers ganske klok mann. Hva med akademikere som har valgt PR som et slags fag. Er de ikke kvalifisert? Kanskje bør man ha praktisk erfaring fra politikk? Kan være et godt poeng, men finnes denne kompetansen kun i byråer? Kunne det tenkes at de jobbet i Statoil? Eller legemiddelindustrien? Foredragsholdere? Eller må man jobbe i et PR-byrå for å kunne noe om PR og politikk? Hva med Cecilie Staude? Hun ville jo ikke vært det tilskuddet du etterspør i Kampanje. Men ville hun vært det for noen år siden da hun jobbet i GK?

Og hva med Woldsdal, som Grytten vil ha inn i en slik jury. Husker ikke helt om han har tilhørt ett politisk miljø, men en leder av NIR har vel med jevne mellomrom manglende politisk erfaring? Og da snakker vi altså ikke om kompetanse lenger, men at man representerer kompetansemiljøer. Er man da kvalifisert til å sitte i en jury?

I juryen representerte de fleste PR som fag. En var fra et byrå. Skal man først synge ut på Kampanje på vegne av faget (eller var det byråene?) burde man være opptatt av innhold. Ikke hvor jurymedlemmene jobber.

La oss si at Astrid Mjærum hadde begynt å jobbe i BM. Eller Gambit. Hun har lenge vært kommunikajsonsdirektør i en stooor statlig etat, så det er på ingen måte urealistisk. Ville Mjærum da automatisk hatt kompetanse hun ikke har i dag? Ville juryen tilfredsstil krav om kvalitet hvis Mjærum startet å jobbe hos deg, Grytten? Eller hva med Karita Bekkemellem. Hun gikk fra å være politiker til å bli direktør i legemiddelindustrien. Er hun kvalifisert til å uttale seg om valgkampen? Ikke? Ville hun kanskje vært verdt å lytte til hvis hun jobbet med politisk kommunikasjon og ledelse i Zynk?

Joda – det burde vært noen tidligere politikere der. Kanskje til og med noen fra PR-byråer. Utrolig mye dyktige folk i byråer… Kanskje droppet de det da alle av den sort har en viss binding til det politiske systemet? Det er jo ingen tidligere politikere i juryen.

Er man en flinkere advokat hvis man jobber i Selmer, enn hvis man jobber i NITO. Er man en dyktigere ingeniør hvis man jobber i Sweco, enn hvis man jobber i Gol kommune? Jeg har akkurat begynt å jobbe i Trigger Oslo. Tidligere jobbet jeg i NITO. Har jeg i løpet av den siste måneden blitt kvalifisert til å uttale meg om politikk?

Grytten er i beste fall unyansert når han (med rette?) etterlyser en bittelitt annerledes sammensatt jury. I verste fall dreier det seg kun om å fortelle om hvor fortreffelige byråene (les: hans eget) er. Og det blir litt kleint å lese om.

Behovet for å forlenge en sorgprosess er helt naturlig. Det er nok alltid lett å si at vi må gå videre, men å gi slipp på en sorgprosess innebærer også å distansere seg fra de du har mistet – fra det som har skjedd. Og det er vanskelig. Det kollektivet behovet for å hele tiden å minne oss selv på hva som har skjedd gjør seg gjeldende i avishyllene, det gjør seg gjeldende i de politiske miljøer og ikke minst Ap og AUF. Å kalle denne sorgprosessen kynisk er så hårreisende at jeg egentlig er litt sjokkert. Selv om det var Geelmuyden som sa det.

Men – kjære Elin Ørjaseter, jeg vil gjerne ha meg frabedt å bli satt i bås med Geelmuydens utsagn. Du skriver “Man må være pr-rådgiver for å resonnere så kynisk.” Hva betyr det? At alle PR-rådgivere er umoralsk kyniske? Og hva mener du med PR-rådgiver? Jeg har inntil nylig vært PR-rådgiver i en fagorganisasjon. Selv om du Elin, kanskje tror at PR-rådgiver er synonymt med å jobbe i et byrå, så stemmer ikke det. PR står for Public Relations. På norsk er det gjerne oversatt til informasjon og samfunnskontakt. I praksis heter gjerne dette også kommunikasjonsrådgiver, informasjonsrådgiver eller annet. Dem har du over alt. Også Jens Stoltenberg har departementalt ansatte kommunikasjonsrådgivere, eller PR-rådgivere (som jeg også har arbeidet som). De finnes i fagbevegelsen, de finnes i veldedige organisasjoner, de finnes i AUF. Alt dette vet du.

Du skriver videre: “Og hver eneste en av disse begravelsene er nok til å gjøre en normal person, altså en som ikke er pr-rådgiver, fullstendig satt ut av sorg.”

Vet du hva Elin – dette blir jeg faktisk ikke en gang provosert av. Jeg blir lei meg. Kanskje er jeg i overkant blaut, men du skriver nesten i klare ordelag at jeg som arbeider som PR-rådgiver ikke er en normal person, og at jeg ikke føler sorg ved å være vitne til det vi har sett etter 22/7.

For kjære Elin, jeg har nemlig sluttet som kommunikasjonsrådgiver i fagorganisasjonen NITO. Du tenker kanskje at alle sikkert skjønte at du snakket om byråer. Men det gjør ikke saken noe bedre. Jeg begynte i forrige uke i et kommunikasjonsbyrå. Trigger Oslo. Så jeg er PR-rådgiver, også i din feilaktige forståelse av begrepet.

Mulig det bare er tull av meg å skrive dette. Kanskje er jeg for nærtagende. Men den spontane følelsen jeg fikk da jeg leste dette er verdt å blogge om.

Men altså – utrolig enig i alt du sier om Geelmuydens latterlige foredrag isolert sett. Måtte bare få ut den lille følelsen jeg satt med.

For en som har jobbet i organisasjonslivet og i det offentlige, er det litt uvant å plutselig arbeide med kunder som Telenor, Plantasjen, og DFDS. Samtidig faller det seg helt naturlig. TriggerOslo arbeider nemlig etter noen faglige prinsipper om engasjerende kommunikasjon. Det gjør vel alle i denne bransjen, sier kanskje du, og det er nok riktig. Engasjerende kommunikasjon, dialog mellom, i og med, målgrupper er “the new black”. Alle byråer er vel opptatt av det. Men – Trigger spesialiserer seg på det. De som jobber her har kunnskaper og kompetanse til å levere også innen andre deler av PR-faget, men det er altså innen engasjerende kommunikasjn vi har funnet nisjen.

De som kjenner meg vet forøvrig at jeg er opptatt av engasjement. Men ofte med et negativt fortegn. Jeg har alltid blitt irritert over de som snakker varmt om “å engasjere seg i noe”, uten å definere hva de vil engasjere seg i. Da jeg var studentpolitiker ble jeg irritert over slagord som “Engasjer deg – still til valg i Studentparlamentet”. Arghh… Engasjementet må jo målbære et eller annet. Enten det er studentrabatter, forskningspolitikk, egen familie, gullfisker, kjeks, integrering eller klimapolitikk – engasjementet må ha en knagg.

Nettopp derfor er det så godt å være ombord i TriggerOslo. Her betyr engasjement noe. Hvis ikke blir det nesten meningsløst. Det trenger ikke være et redd-verden-engasjement, men engasjementet må ha et innhold. Og man har til og med utviklet metoder vi bruker i det daglige for å finne det lille punktet som engasjerer deg inn i det lille ekstra. Mer om det siden. Har bestemt meg for å blogge litt fra byråverdenen i fortsettelsen.  Jeg tror det egentlig vil bli interessant.

Gleder meg til tiden fremover. Godt å ha en ny knagg.