Kjære Kampanje: I kveld gjør jeg det

januar 26, 2009

Som kommunikasjonsrådgiver er det fint å ha et eget norsk nettsted hvor jeg kan følge litt med på hva som skjer innen det jeg ynder å kalle mitt fagfelt. I flere år har nettstedet vært en fast syssel enten ved begynnelsen av arbeidsdagen, eller på kveldstid. Jeg har til tider vært litt oppgitt over at ikke alt oppdateres så ofte, og at enkelte små nyheter blir liggende i høyrefeltet litt vel lenge.

I det siste har jeg lagt merke til at jeg går innom nettstedet sjeldnere og sjeldnere. Ved nærmere ettertanke forstår jeg mine egne handlinger:

Jeg vet ikke hvor lenge saken om at Dinamo hadde fått seg en ny kunde som toppsak under «PR». Og når den endelig ble plassert lenger ned i systemet kunne vi jaggu lese om at Dinamo hadde kapret en kunde til.  Andre saker har også en tendens til å ligge så lenge under nyheter at det knap kan kalles nyheter.

en annen ting som irriterte meg var den patetiske debatten om nye medier og Ap. Med en viss redaksjonell hånd over innleggene som i løpet av et par dager fløy mellom diverse aktører kunne denne debatten blitt interessant. Løftet litt opp. Tatt for seg hvordan de politiske partiene arbeider. Referert litt fra Høyre sine blogger, at Sp plutselig var på twitter osv. Men neida. I skrivende stund ligger Hellands og Fossum Beyers innlegg fra slutten av november om det nye Internett  i det som må kunne omtales som «beste sendetid» under PR-fanen.

Eller hva med bildene fra den festen som PR-Operatørene arrangerte i forbindelse med seg selv. «Her ser du XXX drikke champagne med xxx».  Saken lå pinadø på forsiden i flere måneder.

Og hva har Kampanje bidratt med i web 2.0?  På forsiden kan du abonnere på Nyhetsbrev. Hvis du gidder kan du også gå inn i det feiende flotte konseptet Showroom. Og hva er det? En søkefunksjon med noko attåt. Kan du i det minst dele artiklene på Facebook? Nope. Nyhetsnettstedet for medier i Norge gir deg desverre ikke den muligheten.

Så kjære Kampanje. I dag gjør jeg det. Jeg fjerner lenken til Kampanje på bloggen min. Jeg har registrert at syv personer som har vært inne på min blogg siden oppstarten i november har trykket på den lenken. Det får de ikke muligheten til. Jeg kommer ikke til å gå inn på Kampanje så ofte som før. Hvis jeg i det hele tatt gidder.

Nå regner jeg med at ansvarlig redaktør kommer til å gråte seg i søvn. Men fortvil ei kjære Hellemo. Jeg stiller gjerne opp for å fortelle hvilke enkle grep som må gjøres for å få meg tilbake som lojal leser. Hvis du stiller med kaffe.


Imponert av Siv Jensen (seriøst)

januar 24, 2009

Må si meg imponert av Siv og hennes kompanjonger i det siste. Ting som tilsynelatende virker som idiotiske utsagn er egentlig ganske smart.

Dag 1: Sandberg går ut med et «idiotisk» utsagn om at Bondevikpartiene i regjering er verre enn en rød-grønn regjering. Tilsynelatende dumt. Vi snakker altså om partier som FrP virkelig ønsker å havne i regjering med. FrP mener jo fra skosåla og opp at de gul-blå-grønne er partier som har så mye til felles at de burde slå seg sammen mot de rød-grønne. Og så kommer godeste Sandberg og sier at disse partiene er molboer i regjering. At han heller vil ha fiendene sine i regjering, enn potensielle samarbeidspartnere.

Dag II: Vi vet jo hva som kommer. Erna holder klokelig litt kjeft, mens Petersen sendes ut i krigen. » En stemme på FrP er en stemme til Ap». det samme sier Dagfinn. Sponheim forsøker å være morsom, men klarer det ikke helt. Som vanlig. Alle er sinte, og forklarer at FrP er uansvarlige med lommeboken sin. Dessuten er det mange andre ting som Dagfinn og Lars definitivt ikke liker. Sandberg presiserer at han ikke liker Ap altså.

Dag III: Siv legger frem sin alternative krisepakke. Den er på 32 milliarder. Ikke ekstremt mye. På Redaksjon1 snakker hun om at Jens må få honnør for de tingene i pakka som alle eventuelt kan stå bak. Det gjelder og samles mest mulig, sier hun før hun fortsetter; Så får vi snakke om nyansene senere. Jern-Erna sitter ved siden av. Hun er i utgangspunktet sint på alle. Siv & co kødda med henne dagen i forveien. Dagfinn og Lars vil ikke snakke med FrP selv om hun vil det. Hun er småsint på Jens fordi han er så overlegen, og Kristin er hun kronisk sint på.

Hva har vi vært gjennom? Tre dager hvor FrP blir diskutert. Det starter med at han de færreste liker er sint, og avsluttes med at Siv fremstår er reflektert. De haier forskjellige velgergrupper de forskjellige dagene, og avslutter altså med en krisepakke som ikke er så stor. Hva hvis regjeringens pakke er større enn 32 milliarder? Da har FrP skapt fått et kronargument inn mot valget: «Vi bruker mye penger? Regjeringens pakke var jo større. Ikke noe grunnlag for at vi ikke skal kunne regjere med dere.»

Spørsmålet er: Var det hele regissert? At Sandberg gikk ut på dne måten to dager før alternativpakka til FrP? Mener at jeg flere ganger har sett lakeiene i FrP gå ut, bli kritisert av de partiene dagen etter før Mor-Siv redder situasjonen dagen etter.

Ka du tror?


Skremt av nettet i kveld

januar 22, 2009

Blir aldri helt klok på oss. Støtt og stadig roter jeg meg inn på disksusjoner på nett, og holdningene skremmer meg. De siste skremmende diskusjonene er relatert til bildene av gutta som sto utenfor Tinghuset da mannen som sannsynlig drepte en venn av dem blir presentert for retten.

Folks reaksjoner synes i stor grad å være og «samle inn mennesker som kveg«. Det spøkes om å bygge høye gjerder. Plassere dem i bomberom og la dem skyte hverandre. Vil tro nazistene, kommunistene (under Stalin – så slipper jeg å starte en diskusjon mellom Vampus vs. all verdens radikale her inne), og kompisene til Pinochet også spøkte om å gjerde folk inn. Det endte med at både nazistene, kommunistene (jada…) og Pinochet satt opp digre gjerder rundt folka de ikke likte.

Grunnleggende for et sivilisert samfunn er menneskeverdet. Ikke bare for de som er «snille». Alle mennesker har en verdi. Ved å snakke om minoriteter på den måten vi ser på VGD, i bloggkommentarer osv. som vi ser i kveld, pisses det ikke bare på de gutta som står utenfor rettslokalet,; det pisses på oss alle sammen.

Og  hva skjer i buksa en stund etter at du har tisset på deg? Det samme som skjer med samfunnet hvis disse folka får sette premissene. Jada, kanskje det blir litt mindre kriminalitet ved første øyekast hvis vi oppfører oss som Adolf og Josef, men vi skaper et samfunn hvor folk pisser på hverandre. Og i vilden sky. Vi kommer til å male landet i vår egen urin. Og til slutt blir det ikke noe hyggelig å bo her.


Hvis Quentin Tarantino var norsk…

januar 21, 2009

Det er vel liten tvil om at QT er opptatt av musikk. Filmmusikken er helt sentral i filmene. Har hørt en del på Kill Bill I & II de siste dagene. Har tenkt på hva slags musikk han ville hentet opp av NRK arkiver hvis QT var norsk, og disse filmene hadde vært norske? Det er egentlig ganske morsomt å tenke på. Jeg har gjort meg opp en hel haug med forslag. På en eller annen måte ville nok bygdekulturer vært representert. Og i alle fall samisk kultur. Kanskje dænsbænd? Eller Jordal Svingers? Mitt første forslag er den kjenningsmelodien/-joiken med Ante fra begynnelsen av 80-tallet.

Hva tror du? => Skriv inn forslag i kommentarfeltet.


Journalister og PR-begrepet

januar 18, 2009

En av mine absolutt største kjepphester rent faglig er PR-begrepet. De fleste vet jo at bokstavene står for Public Relations. De fleste innen media vet også at det på norsk betyr Informasjon og samfunnskontakt.

Det irriterer meg da voldsomt at begrepet så til de grader misforstås. Jeg vet at det nok er en oppfatning i befolkningen at PR er ensbetydende med medieoppmerksomhet, men dette er altså ikke riktig. Det undrer meg at så mange journalister misforstår begrepet.

I dag leste jeg i Morgenbladet en kommentar hvor begrepet brukes feil. Igjen. Journalisten skriver at Egelands medievante omgang med verdensbegivenhetene gir Nupi mye PR, men at det svekker Nupis tyngde som forskningsinstitutt. Veldig enig i det bildet hun tegner, men hvorfor brukes PR helt feil?

Hvor mange ganger har du ikke lest begrepet PR-stunt? Eller noe slikt som at «hun er bare ute litt PR»? Er det så utrolig vanskelig å tenke over hva bokstavene P og R står for?

wikipedia er det nylig lagt ut en oppdatering av Public Relations. Ikke overraskende vises det til det ofte omtalte stakeholder-kartet som i og for seg gir et enkelt bilde av hva Informasjon og samfunnskontakt dreier seg om. Det finnes en del bra faglitteratur. En grei start kan være boka til Ihlen og Robstad.

Men hvorfor er det slik? Er det fordi norske informasjonsrådgivere arbeider så mye med medieoppslag (desverre), eller er det fordi journalister ofte begynner å jobbe i infobransjen og tar sin faglighet med seg?

Som kommunikasjonsrådgiver i NITO arbeider jeg med kampanjer, politisk kommunikasjon, kontakt med andre organisasjoner, sosiale medier, kurs/seminarer og selvfølgelig synliggjøring av organisasjonen i mediene.

Jeg stortrives fordi jeg føler jeg arbeider med flere PR-verktøy. Hvorfor er dette fagområdet så vanskelig for så mange journalister? Informasjon og samfunnskontakt er faktisk ikke noen særlig tung vitenskap (for å si det mildt). Det burde være enkelt å bruke det rett.


Gatekamper og retorikk

januar 17, 2009

Har hørt på Aksel Hagen. Politikeren, samfunnsplanleggeren og retorikeren holdt et veldig interessant innlegg. Hvordan ordene vi velger å bruke i stor grad definerer en holdning. Selv i mediene som presenteres som objektiv.

Spennende. Fikk meg til å tenke på «pøblene» i Oslo. Jeg vil ikke på noen som helst måte forsvare de destruktive, og til til tider voldelige aksjonene i Oslo. De står som står bak (hvis det er noen som står bak), og de som gjennomfører ruteknusingen, sending av raketter osv. må straffes. Punktum.

Er imidlertid fascinert av ordbruken. Det kan virke som om det er svært mange minoritetsungdom som deltar i handlingene. Ungdommene defineres som pøbler og kjeltringer. Selv Knut Olav Åmås, som ofte er forsiktig i sine beskrivelser av større grupper, beskriver ungdommene svært negativt. Og det er jo ikke så rart! Er det vel. Udemokratiske og voldelige handlinger må slås ned på.

Men så kom jeg til å tenke på Paris. Her var det også minoritetsundom som var aktive. Ungdommene ble beskrevet som «frustrerte». Samfunnet hadde ikke håndtert undommenes utfordringer på en god måte. Norske journaliseter intervjuet ungdom, og viste forståelse ¨på alle måter. Nei, de presenterte ikke blibrenning og ruteknusing med et positivt fortegn, men vi i Norge satt vel igjen med en viss form for forståelse. Norske politikere sa sågar «Vi kan ikke la dette skje i Norge». 

De få som har gjort noen forsøk på å ta den samme tilnærmingen i Norge har blitt raljert med av mediene. Urettferdig? Og hva sier ikke dette om fremstillingen i mediene av andre saker?