Debatten om sosiale medier i Norge fremstår ikke som en veldig god debatt. For det første er alle enige, det er sjelden et godt tegn. For det andre er debatten preget av mangel på konkrete eksempler. Det er aldri et godt tegn. Og for det tredje snakker man som oftest om sosiale medier uten å å ta utgangspunktet i konteksten de sosiale mediene befinner seg i – nemlig det norske samfunn som har sine særtrekk i forhold til andre samfunn.
Jeg skal ikke påstå at jeg har fullstendig innsyn i sfæren debatten fregår i, men slutningen om debatten her på fjellet er tatt etter å ha saumfart blogger, nettaviser og papiraviser de siste månedene. Jeg har ikke lest en eneste setning som er kritisk til noe som helst som har med sosial medier å gjøre.
Dette er den første bloggposten av mange om debatten om web 2.0.
Først ut er Obamahysteriet:
På den ene siden vises det til stadighet til Obama i debatten om partienes bruk av de sosiale mediene. Og det er vel greit. Vi vet alle hvordan han ba om penger til kampanjen sin over nett, etablerte flere blogger, facebookgrupper, la ut videoer på Yotube osv. Dette er fremdeles min favoritt fra kampanjen. Samtidig forstår en hvilken som helst person at han selvfølgelig ikke gjorde denne jobben selv. Ære være folka rundt han!
Så har vi da altså den norske situasjonen. Her blir partiene på den ene siden kritisert for at de ikke klarer å oppføre seg som Barack Obama. GK lurer til og med på hvem som blir den norske Obama. Og vi vet altså at det var folka bak Obama som kommuniserte i Obamas sted… Hvordan ville det bli mottatt i Norge?
Så leser man på NRK Beta sin blogg (snart forstår jeg alt de skriver om!) at partiene har blitt kritisert for at de ikke kommuniserer godt nok med folk på nett. Veldig enig med kritikerne, men det er samtidig noe med å sammenligne epler og gulerøtter her. Sammenligningen mellom Obama og for eksempel Senterpartiet blir søkt. Obama kombinerte reklamesnutter på TV med alt av sosialt på nettet. Han brukte enorme ressurser på å administrering av frivillige, filming, redigering, desig osv. I Norge har vi hverken muligheter til reklamesnutter, eller partier med enorme ressurser.
Dessuten er Norge noe mindre enn USA, og kostnadene med å gjennomføre en kampanje må regnes ut i fra hvor mange som bruker de sosiale mediene. Medievirkeligheten er totalt annerledes i USA, og vi skal være varsomme med å kopiere nettstrategier ukritisk.
Debatten om 2.0 versjon 1.1 kommer vel etterhvert. Skal bare se hvordan dialogen utvikler seg først…
FjoseBerg 
Takk for omtale og link!
Jeg tror ikke størrelsen på landet har noe si. Det burde heller være et argument FOR det å faktisk svare folk på ting. Jeg ser rett og slett ikke vitsen i at norske partier skal være på Facebook, Twitter og evt. andre sosiale nettverk om de ikke er interessert i å føre en samtale med folk.
Det er som forskjellen mellom det å bare holde taler for velgerne, eller å snakke med dem. Begge deler må til, og det første (altså holde taler) har man radio, tv og talerstoler på torg til.
Etter det kommer samtalen, og der er sosiale medier en perfekt arene for partiene. Det funker, det er mange mennesker der, det er forholdsvis enkelt å se HVEM du snakker med, og de svarene man gir kommer ut til mange (i motsetning til f. eks. et svar man sender til bare en person på e-post).
Hvis man bare skal bruke Twitter til å sende ut lenker til artikler på nettsiden til partiet, så får man i det minste være så ærlig at man skriver det i profilen. Slik at folk vet at de ikke kommer til å få svar.
Når det er sagt så mener jeg det ikke er en folkerett og få svar om man stiller et spørsmål til en politiker eller et parti på sosiale medier. Det må være partienes rett å kunne la være å svare på «dustete» spørsmål eller noe man alt har svart på.
En løsning kan være at man lager seg en seksjon på partiets nettsider der man legger opp spørsmål folk stiller – og svarene på dem. Og så henviser folk som spør om ting på f. eks. Twitter til riktig svar på partisiden.
Andre ganger får man forsøk å svare på 140 tegn. En øvelse for endel politikere vil jeg tro!
På sett og vis enig, men med størrelse kommer også proposjonalt flere ressurser til partiorganisasjonene. Og da blir det rom for å prioritere flere kanaler.
Når det gjelder youtube, facebook og Twitter fremstår enkelte partier som utilsiktet morsomme. Seks minutter land monolog med Martin Kolberg er bare utrolig morsomt.
Tror ikke partiene har forstått forskjellen på «å være i sosiale medier» og «å delta i de sosiale medier».
Det går fint å bruke sosiale medier til å kommunisere med andre – selv på tilnærmet frivillig basis. På bloggen min her: http://carstenhp.blogspot.com/2009/01/beste-markedsfring-med-sosiale-medier-i.html har jeg kommentert en meget god «aksjon» gjort av Norges speiderforbund i løpet av 2008. De som har regisert og organisert det hele er frivillige.
(De som har gjort filming mm er betalt.). Det NSF-saken viser er at man må tenke nytt! Å lage en reklamekampanje på «utsiden» av det ordinære informasjonsapparatet er det.
At politikere blogger om politikk er ikke noe nytt. Det er leserbrevene i avisene flyttet til egen platform. Den eneste forskjellen er at leserbrevene nå kommer på uansett.
Politikerne som skal blogge, må skjønne det samme som Carl Bildt har skjønt – du må skrive om hverdagen også. Mao blogge på bloggingens premisser. (http://carlbildt.wordpress.com/).
En forbilledlig norsk politiker i så måte er Helga Pedersen på Twitter. (www.twitter.com/helgape). Her får man både politikk (som er ganske forutsigbart), men også småsnutter om MGPjr, været i Tana mm).
Jeps. Ser at speiderforbundet har gjort et genialt konsept her. Ser imidlertid at det er snakk om kampanjer, og enda ikke en varig tilstedeværelse (enda). Men det gjør den desto mer genial spør du meg.
Poenget med kommentaren om økonomi var å knytte det til hva Obama har gjort i USA. Han kombinerte det hele med teppebombing av reklamesnutter på TV, og en god del andre ting som kostet penger. Obamas måte å bruke nettet på er ikke mulig i Norge. Reklamesnutter er ikke lov, og det ville kostet masse penger. Sammenligningsgrunnlaget ville kostet mange grunker.
Jeg vet selvfølgelig at de fleste politikere blogger mest om politikk. Synes i og for seg at Bård Vegar Solhjell er et bedre eksempel som blogger enn Helga Pedersen. Ja, hun er bra på Twitter, men hennes blogg på VG er ikke noe særlig… (http://www.vgb.no/26046)
Enig i at Bildt har en god blogg. Er vel blant de beste vi har i Skandinavia. Kjenner ikke til så mange andre svenske bloggere, og vet ikke hvor ofte han er aktiv utover å skrive sine egne bloggposter, men hadde han vært mer interaktiv ville han vært en enda større suksess.