Twitter på Ulsteinsk

Sorry. Må nok bruke det kjedelige «du har nok ikke skjønt Twitter». Dagsavisens kommentator Hege Ulstein er ikke helt der hun skal være.

Twitter isolert sett har ingen verdi. 140 tegn er på ingen måte nok til å skrive lengre resonnementer. Men – Twitter er først og fremst et sted hvor man lenker til blogger, nyhetssaker med kommentarer som denne, andre sosiale medier, kampanjer osv. dette kombineres med åpne hilsener via @-funksjon. man retweeter andre brukere, og man lager egne diskusjonsrekker med #-funksjonen. Sistnevnte som oftest i relasjon til hendelser utenfor Twitter. Altså kan ikke Twitter forstås isolert, men som en del av det større bildet som sosiale medier er. Og sosiale mediers natur er at de henger sammen gjennom sinnrike samtaler som foregår flere steder.

I så måte er det ikke mulig å diskutere Twitter isolert som et elitefenomen, eller Facebook som en feminin kanal. Twitter er interessant fordi alt det andre på Internett er interessant.

 

Latterlige Aftenposten

Aftenposten er lei av klubbenes meideavdelinger. VIF og RBK har vært så tøffe i trynet at de reagerer på Aftenposten som ikke gidder å henvise til klubbenes nettsider når de siteres. VIF og RBK reagerer på at det de mener er journalistiske produkter som fortjener henvisninger, i stor grad siteres/kopieres (Ctrl+C) og legges ut på avisenes nettsider. Aftenposten på sin side påstår at det kun er pressemeldinger. Heldal i RBK skriver om de latterlige siteringsskikkene her. Aftenposten reagerte ved Martin Gray her.

Håper inderlig klubbene saksøker dem herfra til månen. For klubbene legger ut to til tre artikler hver eneste dag. De er forfattet av folk med journalistutdanning. I alle fall de fleste av dem. Videre er nettstedene nå blant landets største og mest populære nettsider. Vif-fotball.no er for eksempel norges 61. mest populære nettsted. Det har vært et ønske i svært mange år å lage et redaksjonelt produkt som kan tilbys til supportere. Det samme gjelder de andre klubbene i Norge. Er det slik at norske fotballklubber ikke har mulighet til dette Aftenposten? De gjør det jo kun for å få penger av NFF sier kanskje dere. Men har det virkelig noe å si? VIF har flere besøk enn Vårt Land.

Synes også det er pussig at de kun anser klubbenes nettsaker som ordinære pressemeldinger. Hvor mange pressemeldinger sendte egentlig klubbene tidligere. Tre om dagen? Jeg kan informere Gray om at klubbene i flere år har produsert flere saker hver eneste dag. Det er først nå som de tjener penger på klikkene sine at artiklene plutselig er «pressemeldinger»

Og hva med organisasjoner? De er da ikke det Martin gray kaller «mediebedrfiter». Jeg arbeider i NITO. Vi har noen dyktige folk i vår kommunikasjonsavdeling som legger ut 1-2 artikler på nett. Og Aftenposten har jo ikke noe problem med å sitere oss hvis de føler der står noe interessant der.

Det kan ikke være slik at Aftenposten definerer hvilke artikler på nett som er å anse som fullverdige gode journalistiske produkter. De kan mislike det, men det er en uskikk å ikke sitere ordentlig. Jeg mistenker at det kun er dårlige tider i Aftenposten som gjør at de ikke siterer. Ofte ser man artikler på nettsteder som i stor grad er gjengitt fra organisasjoner, fotballklubber osv. sine nettsider. Kanskje Aftenposten er i en lignende situasjon?

Hva mener du?

PS: VG, Dagbladet, Nettavisen med flere  har ikke det samme problemet.

Og så var det bare én

I flere år har det vært to studentorganisasjoner. Årsaken er jo at det siden 1995 har det vært to typer høyere utdanningsinstitusjoner. Høyskoler og universiteter. (Vel – egentlig har vi jo hatt vitenskaplige høyskoler også…).

Så skjedde det noe. Kvalitetsreformen. Bahelor og master. Dette hadde vel egentlig vært situasjonen helt siden vi fikk et felles lovverk for de to typene institusjonene, men nå var liksom de to typene institusjoner virkelig smeltet sammen. Med en bachelor fra Høyskolen i Sogndal kan man komme inn på en Mastergrad ved Universitetet i Tromsø.

Man forsøkte å slå sammen de to studentorganisasjonene for noen år siden, men da falt det hele sammen. Det gjorde det ikke i kveld. NSU sa ja til sammenslåing forrige helg. StL sa ja i kveld.

Det er helt naturlig at man kun har én studentorganisasjon i Norge. For det første bør studentorganisasjonen være tilpasset sektoren. For det andre er det vitterlig klokt å stå sammen istedet for å bedrive barnslig konkurranse om å komme på trykk i papiravisene. For det tredje er det alltid best å konsentrere seg om politikk.

Organisasjonen har store utfordringer. Ved universitetene er det ofte politiske valg. Noen i StL er redd for akkurat det. Spør du meg er det absolutt ingen grunn til det. Valg bør alltid være politisk. Man må jo tross alt mene noe når man går inn i et politisk verv. Samtidig er det vel mange universitetsfolk som er redd for at profesjonstilnærmingen står i kontrast til den akademiske dannelse (bla, bla). Dette er selvfølgelig bare tull. Profesjonsutdanning finnes det ved unviersitetene, og dessuten har jo faktisk Idrettshøyskolen, KHiO vært med i NSU, og det har vel ikke vært noe problem?

Det er riktig og viktig med kun én studentorganisasjon. Gratulerer så meget!

Og takk til JazzyHal for godt arbeid med livestreaming. Følg med på #Stllm.

SupportEva.com

I kveld leste jeg ferdig siste boka til Stieg Larsson. Mye daukjøtt i den boka, litt langdryge og så er jeg irritert over skriveleifene oversetterne har prestert. I tillegg syntes jeg noen av sidehistoriene lett kunne ha vært droppet all den tid den siste boka tross alt var på 708 sider. Men likevel syntes jeg jaggu de var spennende.

Men en ting irriterer meg med forfatterskapet. Og det er de svina forfatteren har valgt seg ut som far og bror. Samboeren i bøtter og spann med år får ikke en eneste krone. De var ikke gift, og Stieg hadde desverre ikke planlagt å dø – dermed ikke noe testamente. Vi snakker millioner på millioner av kroner. Får Eva noen penger? Nope.

Men i dag var jeg altså ferdig med siste boka. Og så går jeg inn på Twitter. Det er Geir Bore i DT som ligger øverst. Og tror dere pina dø ikke han twitret om Eva Gabrielsson, og hennes støttegruppe på nett. Tilfeldig? Selvfølgelig. Men penger er på vei uansett. 100 spenn.

Leserinnlegg i DN: Skeijes mindrevitenhet

Onsdag 15. april hadde jeg et innlegg på trykk i DN. Det dreide seg selvfølgelig om kommentaren Skeije hadde i DN «palmelørdag». Ettersom DN fjernet litt av slutten blogger jeg det jeg sendte dem: 

 

Når en professor skriver fast i DN er det ikke skudd fra hofta. Trodde jeg i alle fall frem til jeg leste statsviter Hege Skeijes kommentar lørdag 4. april. Selv om du er en klok dame betyr det ikke at du kan uttale deg klokt om alle ting. Twitter er tull, skriver hun. Statsministeren og Fiskeriministeren får det ikke til. Skeije referer til noen mindre vellykkede forsøk.

 

Men statsviteren Skeije røper sin uvitenhet om sosiale medier når hun setter Twitter opp mot blogging. Hun skriver at bloggen er bedre enn Twitter til å formidle politiske budskap. Jeg vil tro selv Ap vet at 140 tegn er litt lite plass til å formidle politikk. Mon tro om det finnes andre årsaker til at statsministeren i Norge har valgt å være tilstede på Twitter?

 

Fotfolket til statsministeren synes å ha forstått er at det er en relasjon mellom de mange sosiale mediene. Tilstedeværelse flere steder i det såkalte web 2.0 blir et sinnrikt system av samtaler mellom politikere og folk flest. Skeije opererer med at Twitter er ett sosialt tilholdssted på nett, mens Facebook er ett annet. Når noen Twitrer om en Facebookgruppe, hvor det igjen diskuteres en blogg hvor en kampanje nevnes, så blir Twitter en del av den større samtalen.

 

Hvorfor velger Skeije å uttale seg skråsikkert om det hun som akademiker må skjønne at hun ikke kan noe om? Det meste Skeije skriver om kan hun fra a til å. Trodde jeg. Hvordan skal jeg forholde meg til hennes neste kommentar?

Aker – The musical: Del I

Okay. Kom med forslag til musikk. Når musicalen er ferdig lager jeg en spotifyliste.

Prolog 2007:

Martin Kolberg patter på sigaren fra Bahamas. Skal faen ikke ha noen kommunisttobakk, tenker han. Staten skal bestemme alt og gjøre alt, men markedet er også gøy. En umulighet, sier han høyt til seg selv før han blåser Bahamasringer i luften. Han reiser seg. Til melodien Buffalo soldier danser han med en brodert pute han fikk av ei kjerring fra Lærdal. RIP. (Ja, Lærdal altså).

Telefonen ringer. Han skrur av platespilleren, og tar telefonen
-Det er hos Martins.
-Hei, det er I.
-Å hei, Kamerat. Hva bringer deg til disse kanter.
-Å, I er nå ikkje på dine kanter. I er er i telefonrøret ditt.
Jævla bedreviter, tenker Kolberg
-Ja. Hva vil du?
-Vil du kjøpe noen aksjer av meg? Eller staten da selvfølelig. Du som gammalsosialist er vel ikke interessert i aksjer.
-Jeg er for faen ikke noen gammalsosialist. Jeg er en sosialdemokrat. Jeg tror på likhet, staten og Gro Harlem Brundtland!
-Jada. Vil staten ha aksjer?
-Jeg er for faen ikke noen gammalsosialist. Jeg er sosialdemokrat. Jeg tror på likhet, staten, Gro Harlem Brundtland og på markedet hvis det passer seg slik.
-Jada. Så du er interessert?
-Jeg er for faen ikke gammalsosialist. Jeg tror på markedet. Og Gro.

Nærmere avtaler gjøres med forbehold. Dette må avklares på høyeste hold. Røkke legger på. Han smiler lurt. Jeg tror pinadø på Gro jeg også, tenker han. Han snur seg mot salen, og synger sangen Kapitalens krokodiller.

Hjemme hos Jens. Til melodien You cant always get what you want leser Jens Aftenposten, mens hans kone leser Bonytt. Statsministeren strekker seg mot fløten hans kone har helt opp i en lekker Alessiplastsak formet som en smurf. Han heller opp i kaffen, og oppdager raskt at det er saltbøssen han har fått tak i. Hva er galt med å ha fløten i kartongen?, spør han sin kone. Hun ser dumt på han.
-Hvorfor spør du? Det der var jo saltbøssen.
-Men…
-Det er fordi det å ha fine ting rundt oss gjør at vi forstår verdien av hardt arbeid. Det er praktisk sosialdemokrati i et moderne samfunn. Det er det som skiller oss fra Siw Jensen & Co som ikke forskjellen på en stol fra Skeidar og Ægget til Arne Jacobsen. Sier kona til Jens.

Mens Jens funderer på hva ægget til Arne Jacobsen går ut på, ringer telefonen.
-Det er Martin. Hva synes du om at vi kjøper aksjer i Aker? En fin måte å distansere oss fra gammalsosialistene regjeringen. Trond og dem.
-Jeg er da for faen ikke gammalsosialist, svarer Jens.
-Neida. Er du klar da?
-Selvfølgelig er jeg med. Men det må avklares med Kristin.

Tre minutter senere på Grünerløkka.
-Haha. Den var god Charlo. Han prompet han altså rett i fleisen. Haha.
Telefonen riner.
-Hei. Halvorsens
-Det er sjefen din. Interessert i at staten kjøper aksjer i Aker?
Kristin tenker seg godt om.
-Nja. hvorfor i alle dager skal vi gjøre det?
-Det er fordi det å ha fine ting rundt oss gjør at vi forstår verdien av hardt arbeid. Det er praktisk sosialdemokrati i et moderne samfunn. Det er det som skiller oss fra Siw Jensen & Co som ikke forskjellen på en stol fra Skeidar og Ægget til Arne Jacobsen. Aker er en fin ting.
-Jeg er med. Burde vi ringe Åslaug?
-Trengs ikke. Hun har akkurat fiksa på en brygge hun ikke burde fiksa på, og nekter hun slipper vi det bare i media.
-Oki. Hvor mye trenger du?
-Vet ikke. bare gi meg en blanko du.
-Oki.

Til melodien Ironic ser vi Røkke, Martin, Jens og Kristin sitte og fundere på hvert sitt sted på scenen. Martin i en stol fra Skeidar. De tenker hardt, og selv om de liksom er på hvert sitt sted, så synger de refrenget sammen. (Herregud – dette er vakkert)

To be continued…

Hjartesmil

Ramla innom denne bloggen i dag – Hjartesmil. Må si at den virkelig traff meg. En fotoblogg, tror jeg det heter. Eller bør hete. Det er ikke bare en blogg som handler om de konkrete ting rundt oss. Det er en blogg for de som drømmer om noe, og setter pris på de tingene vi har rundt oss som det ikke går an å ta på.

Og så heter den Hjartesmil. Kjenn på ordet. Føl det i hele kroppen.

Ville bare si det.

Politisiske partier, Twitter og sånn

Den stille uke har frem til nå vært preget av en slags Twitterdebatt på nett. Grunnen til at jeg sier «en slags» er at folk flest er enige. Ja, bort sett fra professor Hege Skeije som påstår at Twitter bare er tull. Jan Omdahl påstår at statsministerens twitring bare er tull, men at Twitter ikke er det. Marie Simonsen sier at ungdom ikke bryr seg om Twitter, og bidrar vel nær sagt som vanlig ikke til noe som helst. Morsom å lese er hun i alle fall. Elin Ørjaseter har dukket opp i løpet av de siste ukene på Twitter, og jeg synes hun virkelig har fatta poenget. Hennes siste kommentar er i så måte bra. Og så har vi bloggerne selvfølgelig. Det er her man finner det mest interessante lesestoffet: Virrvarrs revolusjonære roteloft og Katcho 2.0 leverer.

Men altså – debatten raser: Omdahl sier i sin kommentar at politikernes twitring er uinteressant, og mener de mangler en grunnleggende forståelse for at sosiale medier dreier seg om velgerne, og ikke politikerne. Selv om jeg ikke synes det er uinteressant å lese hva statsministeren twitrer, så støtter jeg hovedpoenget om at twitring og sosiale medier dreier seg om folk flest. Det er og blir en demokratisering av den politiske debatten.

Men så dukker det opp et og annet interessant poeng vi et twitter fra Torbjørn G. Eriksen, Statsministerens kontor påpeker i ett twitter at Obama, som roses opp i skyene for sin sosiale tilstedeværelse på veven på ingen måte twitret om mer spennende ting en Jensemann har gjort sin første uke på Twitter. Omdahl svarer at han jo påpekte at Obama egentlig sliter litt med Twitter. Joda, han skrev vitterlig det, men det foregår faktisk en hyping av Obamas virskomhet på nett. Og – Obama på nett er preget av informasjon om Obama. Men når du dyrkes som en annen Jesus Kristus i hele verden, så er det litt annerledes enn for en statsminister fra Norge.

Stoltenberg er en dårlig twitrer. Obama er genial. Urettferdig? Eriksen og Sindre Fossum Beyer (infosjef i Ap) synes selvfølgelig det.

Men, her er greia. Obama forsto dynamikken i de sosiale medier. Facebook er ikke bare et kult sted å være. Twitter er noe mer enn bare å slenge ut bloggpostene sine, og forteller Gunda på Toten hvor man skal holde foredrag samme ettermiddag. En blogg  er noe mer enn en ropert. Flickr er noe mer enn en oppslagstavle med bilder man kan bruke når man føler for det.

De forskjellige sosiale mediene utgør et nettverk av samtaler mellom folk. På samme måte som alle mennesker kjenner hverandre med noen få mellomledd, er jeg noen tastetrykk unna å ta del i samtalen Demi Moore hadde med en person som hadde tanker om å ta sitt eget liv.  Norske politikere synes å tro at det dreier seg om «å være på twitter», eller «være på Facebook». (Jada, er litt urettferdig mot Solhjell nå).

Eriksen konkluderer  forøvrig senere på kvelden den korte og konsise debatten, med at norske partier kanskje har mer å lære av Jan Omdahl enn av Obama når det kommer til sosiale medier. Tror Eriksen har rett.

Og så – akkurat mens jeg sitter og skriver dette dukker det opp nyheter om at det er en demonstrasjon, en protest, ungdomsrevolusjon i Moldova. I Moldova er det sterke bindinger for hva journalister eller folk flest har lov til å ytre i det offentlige rom. Sjekk ut #pman på Twitter, og les denne av @eiliv_kvitrer. Eller sjekk denne lenken.

Lyrikk 2.0

Min tidligere kollega Elise Eriksen, hun med den fine lua på Twitter, twitret om at poeten Ben Okri var på nett. Jeg fulgte lenken, og fant en hel rekke interessante bloggposter om dikteren. Han har blant annet lagt ut linje for linje av et dikt på Twitter. Bruker det selvfølgelig for å få oppmerksomhet rundt sin nye bok, men jeg tror fra skosåla og opp at han også gjør det fordi han vrikelig ønsker å dele med oss her ute.

Her er Twitterdiktet:

 

I sing a new freedom

I sing a new freedom
Freedom with discipline.
We need freedom to rise higher.
Be true to yourself
In the follies of our times.
Become what you are
In this era of economic crimes.
Only the free in spirit
Will find their way out of this maze.
We are children of the stars.
We ought to amaze.

Hege Skeijes mindrevitenhet

Selv om du er en klok dame betyr det ikke at du kan uttale deg klokt om alle ting. Det er Hege Skeije et godt eksempel på. I dagens DN skriver hun om noe hun på ingen måte har peiling på. Det dreier seg om Twitter. I artikkelen skriver hun blant annet at «Twitter er bare tull». For hva får man sagt på 140 tegn?

Hun raljerer med statsministeren. Han har blant annet skrevet at han «…skal på FNHs årskonferanse». En annen dag skrev han at han den kvelden skulle på Redaksjon1. Skeije synes dette bare er tull. Også Helga Pedersen er full av tull når hun Twitrer. Hun har til og med skrevet at hun skal ha «Møte med min finanskriseekspertgruppe.»

Da kan jeg orientere godeste Skeije om at jeg følger begge de to, og de dagene dette sto på Twitter søkte jeg opp hva FNH står for i Google. Hadde glemt det. Jeg havnet inn på programmet for arrangementet, og lurte på om det var noe spennende. Den dagen han skulle på Red1 skrudde jeg faktisk på nettopp fordi Jens hadde sagt han skulle dit.

Helga Pedersen følger jeg med stor interesse. Hun forteller meg at hun er et vanlig menneske, og det styrker min interesse for politikere generelt. En dag havnet jeg faktisk på en nettprat med henne på Fiskeribladet fori hun twitret om det i forkant. Ville jeg gjort det hvis det ikke var for Twitter?

Det Skeije ikke skjønner er at Twitter i seg selv ikke nødvendigvis er gode samtaler isolert sett, men er utgangspunkt for mye av det andre som skjer i de sosiale medier. De sosiale mediene bindes sammen. Når noen Twitrer om en Facebookgruppe, hvor det igjen diskuteres en blogg hvor en kampanje fra Amnesty diskuteres, så blir Twitter en del av den større samtalen.

Skeije viser videre hvordan hun på ingen måte skjønner de sosiale medier når hun senere sier at bloggen, i motsetning til Twitter, er et sted hvor det er god plass til lengre tankerekker. Hun setter altså blogg opp mot Twitter og Facebook. De forskjellige sosiale mediene henger sammen hverandre gjennom et sinnrikt system av lenker, omtaler, kommentarer osv. Samlet blir det hele en samtale hvor Jørgen hattemakers stemme betyr like mye som Roar Flåthen sin. Dette har en verdi i et demokrati.

Skeije er statsviter. Hvorfor velger hun å uttale seg om det hun må skjønne at hun ikke kan noe om? Det er som er synd er at neste gang jeg leser noe hun har skrevet kan jeg ikke vite om jeg kan ta det for god fisk. Jeg får heller håpe at lørdagskommentaren er skrevet av Victor D. Normann eller Kalle Moene neste gang jeg leser den.