Politisiske partier, Twitter og sånn

Den stille uke har frem til nå vært preget av en slags Twitterdebatt på nett. Grunnen til at jeg sier «en slags» er at folk flest er enige. Ja, bort sett fra professor Hege Skeije som påstår at Twitter bare er tull. Jan Omdahl påstår at statsministerens twitring bare er tull, men at Twitter ikke er det. Marie Simonsen sier at ungdom ikke bryr seg om Twitter, og bidrar vel nær sagt som vanlig ikke til noe som helst. Morsom å lese er hun i alle fall. Elin Ørjaseter har dukket opp i løpet av de siste ukene på Twitter, og jeg synes hun virkelig har fatta poenget. Hennes siste kommentar er i så måte bra. Og så har vi bloggerne selvfølgelig. Det er her man finner det mest interessante lesestoffet: Virrvarrs revolusjonære roteloft og Katcho 2.0 leverer.

Men altså – debatten raser: Omdahl sier i sin kommentar at politikernes twitring er uinteressant, og mener de mangler en grunnleggende forståelse for at sosiale medier dreier seg om velgerne, og ikke politikerne. Selv om jeg ikke synes det er uinteressant å lese hva statsministeren twitrer, så støtter jeg hovedpoenget om at twitring og sosiale medier dreier seg om folk flest. Det er og blir en demokratisering av den politiske debatten.

Men så dukker det opp et og annet interessant poeng vi et twitter fra Torbjørn G. Eriksen, Statsministerens kontor påpeker i ett twitter at Obama, som roses opp i skyene for sin sosiale tilstedeværelse på veven på ingen måte twitret om mer spennende ting en Jensemann har gjort sin første uke på Twitter. Omdahl svarer at han jo påpekte at Obama egentlig sliter litt med Twitter. Joda, han skrev vitterlig det, men det foregår faktisk en hyping av Obamas virskomhet på nett. Og – Obama på nett er preget av informasjon om Obama. Men når du dyrkes som en annen Jesus Kristus i hele verden, så er det litt annerledes enn for en statsminister fra Norge.

Stoltenberg er en dårlig twitrer. Obama er genial. Urettferdig? Eriksen og Sindre Fossum Beyer (infosjef i Ap) synes selvfølgelig det.

Men, her er greia. Obama forsto dynamikken i de sosiale medier. Facebook er ikke bare et kult sted å være. Twitter er noe mer enn bare å slenge ut bloggpostene sine, og forteller Gunda på Toten hvor man skal holde foredrag samme ettermiddag. En blogg  er noe mer enn en ropert. Flickr er noe mer enn en oppslagstavle med bilder man kan bruke når man føler for det.

De forskjellige sosiale mediene utgør et nettverk av samtaler mellom folk. På samme måte som alle mennesker kjenner hverandre med noen få mellomledd, er jeg noen tastetrykk unna å ta del i samtalen Demi Moore hadde med en person som hadde tanker om å ta sitt eget liv.  Norske politikere synes å tro at det dreier seg om «å være på twitter», eller «være på Facebook». (Jada, er litt urettferdig mot Solhjell nå).

Eriksen konkluderer  forøvrig senere på kvelden den korte og konsise debatten, med at norske partier kanskje har mer å lære av Jan Omdahl enn av Obama når det kommer til sosiale medier. Tror Eriksen har rett.

Og så – akkurat mens jeg sitter og skriver dette dukker det opp nyheter om at det er en demonstrasjon, en protest, ungdomsrevolusjon i Moldova. I Moldova er det sterke bindinger for hva journalister eller folk flest har lov til å ytre i det offentlige rom. Sjekk ut #pman på Twitter, og les denne av @eiliv_kvitrer. Eller sjekk denne lenken.

Reklamer

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggere like this: