Enda mer om Twitter (grøss…)

juli 25, 2009

Forleden dag var Marie Simonsen ute med et kvitter jeg i aller høyeste grad kan stille meg bak:

«Kan vi slutte å snakke og skrive om twitter nå?»

Begynner å bli lei alt pratet om Twitter. Ja – Twitter er både nyttig og moromt hvis man bruker det riktig, men disksusjonenen om Twitter mangler alle proposisjoner. Da jeg leste på Twitter at Abid Raja skulle snakke om Twitter på radio skrev jeg følgende @ til venstrepolitikeren:

«Vær så snill – ikke snakk om Twitter uten å ta med at alt i web 2.0 henger sammen.
Lei av prat om twitter som selvstendig fenomen.»

Raja ba meg så utdype den litt, og selv om jeg gjør akkurat det Simonsen og undertegnede ikke er så glad i kommer her noen setninger om Twitter. Igjen.

Grunnen til at Twitter er interessent er fordi det fungerer som en slags døråpner til andre spennende ting som skjer både på Internett og i mediene generelt. Det lenkes til blogger, det lenkes til kommentarer og nyhetsartikler som hyppig diskueres i kommentarfeltene, teknologien gjør at feeds fra Twitter kan brukes på spennende teknologiske måter i andre medier og mye mer. Det som gjør Twitter interessant er at det finnes så mye annet spennende på nett. Hva ville vel Twitter vært uten mulighet til å lenke (for ikke å snakke om komprimere lenkene i TweetDeck)?

Nettopp derfor er det så uinteressant at alle hele tiden skal mene noe om Twitter, og bare Twitter. Det plager meg litt at Twitter nå er det store fenomenet det enten er poppis å kritisere, eller poppis å forsvare. Svært få gidder å skrive noen kommentarer om hvordan de sosiale mediene fungerer sammen med hverandre. Og hvordan sosiale medier i aller høyeste grad henger sammen med de mer «analoge» mediene.

Det var interessant å høre om bruk av Twitter for en stund siden. Men etterhvert er vi interessert i å høre noe annet. Hvordan det som skjer på Twitter henger sammen med grupper på Facebook, artikler av Jan Omdahl, fotokonkurranser på Flickr, valgdebatter på TV2 eller andre ting. Det er selvfølgelig mye vanskeligere å mene noe om. At ingenting på nett lenger synes å skje i et vakum. At alt henger sammen med alt (her også).

Jeg kan med hånden på hjertet si at hvis Twitter lignet på det som beskrives i mediene ville jeg aldri brukt det. Men brukeren min er altså @JohannesFB . Vi kvitres 🙂

Advertisements

Nok en bom om Twitter

juli 23, 2009

Hvorfor er det slik at så innmari mange er klare for å slenge dritt om Twitter som fenomen? Kommentatorer snakker ofte om at kommunikasjonen som foregår der er lavmål, og at det som kommuniseres på mikrobloggingstjenesten er uvesentligheter. Facebook opplever vel den samme harselasen. 

Sist ute i rekken av kvitrekritikerne er Paal Espen Hambre. Og også han bommer. Så det holder. For det Hambre gjør er å gå løs på en arena for kommunikasjon. I fotballtermer kan man si at han snakker stygt om kunstgress, i stedet for å fortelle oss hvordan man spiller godt på en slik bane. Og det burde E24 si til sin kommentator som liker å lese Fyrsten av Machiavelli. De burde si at når de henter inn en kommentator fra et kommunikasjonsbyrå bør det være for å si noe om hvordan vi skal operere i detet landskapet. Og tar han ikke dette ansvaret vet vi jo hva Machiavelli sa om folk i posisjoner som unnlater seg…

Hambre: Hvorfor fortelle verden om at ditt PR-byrå ikke har innsikt i hvordan man skal forholde seg til sosiale medier? De fleste andre byråer sloss jo om oppmerksomhet på området, og så gjør du det kunststykket å fortelle E24 sine lesere at folk på Twitter kun forteller om at «de skal ut og ta en røyk» eller at de «gleder seg til helgen». Twitter og Facebook er mye mer. Veldig mye mer. Men mitt anliggende er egentlig at det er likegyldig om Twitter og Facebook bare er tull. Poenget er at det er der folk faktisk oppholder seg. Massevis av tid brukes på sosiale medier. Og så kommer Hambre fra Arctic Pr og forteller oss at det eneste vi kan gjøre er å passivt vente på bedre tider:

«Forhåpentligvis er det bare en modningsfase på vei mot et allment sosialt medievett.
I mellomtiden ser det ut som om vi må holde ut fjaset en stund til.»

Jeg synes han er defensiv. Internett kommer til å være et sted for kommunikasjon mellom mennesker i utrolig mange år fremover. En arena for dialog. Folk kommer til å prate med hverandre akkurat slik de har pratet med hverandre ansikt til ansikt.  Å lære seg hvordan dette foregår er å lære noe om utviklingen av sosiale medier. Hvordan det vil se ut om noen år. Hambre forfekter istedet en slags «vente-til-dette-Facebook/twitter-tullet-har gitt-seg-holdning». Jada – jeg vet at konklusjonen var i en litt annen retning, men jeg opplever vel noen motsetninger i kommentaren i forhold til dette.

 Det kommer til å bli flere sosiale medier, og folk kommer nok til å finne sosiale medier som passer for dem. Nå er det Facebook som først og fremst gjelder i Norge, men snart har vi nettverkssteder for katteeiere, nettsamfunn for VIF-supportere osv. Vi kommer til å få flere sosiale tjenester integrert i hverandre også på nettsider som har langt færre brukere enn VG nett (Nettby, pinging av blogger, VGD, nettmøter osv.)

De ulike sosiale mediene fungerer sammen på en organisk måte. De påvirker hverandre, og hverkene senderne eller mottagerne kan kontrollere hvordan en samtale utvikler seg. Men akkurat som i biologien kan man finne ut mye om hvordan de organiske mønstrene ser ut. Slik vil det forbli i fremtiden også.

Men dere må unnskylde meg. Jeg gjør jo akkurat samme tabbe som Hambre. Snakker om arenaen istedet for å si noe om det praktiske arbeidet med sosiale medier. Men det tenkte jeg å overlate til leserne av bloggen min. Den som kommer opp med et godt eksempel fra en norsk organisasjon som jeg ikke har hørt om (jeg lover å være ærlig) skal få en fin bokpakke i posten. Jeg lover; hånden på hjertet, ti kniver i magen eller hva det nå heter.

Og legg gjerne igjen en kommentar om kommentatoren Hambre 🙂


Alternative tallsystemer

juli 4, 2009

Det er en god stund siden jeg har begått en bloggpost, og hva er vel da mer naturlig enn å blogge om noe som nesten ingen synes er gøy? Og dessuten kan jeg vel strengt tatt ikke så mye om temaet heller. Det dreier seg om alterntive tallsystemer. 

Først: Det er viktig at du slipper fri alt det du kan om hvordan vi teller. Veldig mange jeg har diskutert dette med klarer på ingen måte å forstå hva jeg snakker om. Kanskje det er fordi jeg forklarer litt dårlig; kanskje det er fordi det ofte diskuteres etter en øl eller fem.

Vi bruker i dag det som heter et ti-tallssystem. Vi teller oss fremover, og etter at vi har sagt «ti», begynner vi liksom på nytt. På «elleve» starter vi om igjen. Og slik fortsetter det egentlig opp til lenger enn det du klarer å sette deg inn i. Det som gjør tallsystemet vårt ekstra enkelt å forstå er jo at følger samme oppskriften når vi kommer til ti tiere, altså hundre. Eller ti hundrere. Tallet ti er virkelig et flott tall assa.

Og hva e rdet som har gjort at tallet ti har blitt så viktig. Hvorfor er det slik at når man telte så var det 8 – 9 -10, og så på’n igjen? Det kunn jo like gjerne vært 1 – 2 – 3 – 4 – 10, og så 11 – 12 – 13 – 14 -20. Da hadde vi hatt et fem-tallsystem. Hadde vi hatt et syv-tallsystem hadde vi startet på nytt med tellingen hver gang vi kom til syv. 1 – 2 – 3 – 4 – 5 – 6 – 10.

Dette er selvfølgelig helt kål å tenke på. Og forvirrende. 10 er jo 10! Men så enkelt er det ikke. Tall og matte er jo et språk som søker å forklare ting ute i naturen, eller på kontoret, for den saks skyld. 10 er en måte å forklare hvor mange streker som står her: ||||||||||. Hvis vi klarer å tømme hodene våre for den vanlige måten å tenke på; hvor mange streker er det her i fem-tallssystemet, syv-tallsystemet og ni-tallssystemet? (ja – dette er jaggu en konkurranse. Øl til de tre første som klarer det.)

Og en øl til de første som gir en god begrunnelse for at vi i dag opererer med ti-tallssystem.