PR er et fag – ikke et kjøpesenter.

Jeg har virkelig fyra meg opp på denne pølse-saken. Og så er jeg hjemme med sykt barn. Gir litt tid og rom. Uansett:

Tror kanskje jeg skal starte en kampanje for meg selv. Hver gang noen bruker PR-begrepet feil skal jeg sende vedkommende en mail som 1) tar for seg hvordan BBC korrekt bruker begrepet; 2) Mintzberg sin definisjon; 3) Grunig sin definisjon.

I kommentarer på et par av mine bloggposter nevnes stadig Kommunikasjonsforeningen. Jeg synes det blir litt feil å sadle akkurat den hesten i dette løpet. Kommunikasjonsforeningen utfordring er at de ikke  kan fly rundt og løpe PR-byråenes ærend. det er nestenalltid dem som ødelegger for alle oss som ønsker å være PR-rådgivere. Byråene har aldri klart å av-mystifisere seg. De er jo som oftest hermetisk lukket med sine modeller for histen og pisten. Noen er bedre enn andre. Synes for eksempel Apeland har gjort engod figur.

Problemet her er NIR. De burde hatt en fyrrig Daglig leder som turte å sette Aarebrott på plass. Tenk – Aarebrott har faktisk kalt en hel bransje for «noe svineri». Og hva er responsen?

– Kritikken mot Bjarne Håkon Hansen har et overfokus på byråbransjen, sier pr-topp.

NIR trenger en daglifg leder som kunne være så tøff i trynet at vedkommende sendte excellence-bøkene til hver eneste journalist eller politiker som gufsa ut PR-misforståelser.  Som stilte opp i RedaksjonEn uten å være redd for at kunder ble skremt bort hvis man er litt spiss i uttalelsene. NIR må opptre som en organisasjon. Ikke som en samling av konkurrerende virksomheter.

Alternativt burde Brønn, Ihlen eller andre vært presentert som målbærere av et fag. Det er pinlig å se at Hartmann blir hentet inn som PR-ekspert . Og det bare noen dager etter at Hans Geelmuyden på storskjerm har proklamert at FOU-arbeid i PR-faget – det skjer i byråene, det. Kjære NRK. Det finnes mange mennesker som kan PR bedre enn de som maser om det på TV. PR er et fag. Ikke et kjøpesenter.

Æsj. Det står dårlig til. Burde vi egentlig bare gitt opp?

Aner jeg en konspirasjon?

Bråket med Bjarne Håkon er en forbannet farse. Det har blitt en latterlig diskusjon. Det var i og for seg befriende å høre Pål Hellesnes fra Klassekampen i dag. Han stilte ikke spørsmålstegn ved hvorvidt det er moralsk problematisk at en nylig avgitt statsråd har blitt medeier i et kommunikasjonsbyrå. Jeg opplevde at han stilte spørsmålstegn ved hvorvidt vi synes det er okay at mennesker, organisasjoner og bedrifter med penger kan kjøpe seg plass i det offentlige rom. Kjøpe seg plass i medier. Kjøpe seg plass i stortingskantina. Og det synes jeg er et godt spørsmål.

Liker vi at samfunnet er slik? Selvfølgelig gjør vi ikke det. Ideelt sett spiste ingen kjøtt heller. Og så bodde vi alle på østkanten. Vi kjøper sjokolade, hus, dyktigst mulig tannteknikere (har enda ikke fått gjort dette riktignok), reiser til syden, betaler for best mulig advokatbistand, dyktige revisorer osv. Penger er i bevegelse. Hele tiden. Slik er det bare. Naturlignok finnes det også bedrifter som hjelper deg å identifisere og kommunisere med din omverden.

Men dette er altså en annen diskusjon som i og for seg er mye mer interessant enn hva Pølse-Hansen skal jobbe med i årene frem til han finner ut at han vil bli Fylkesmann.

Grunnen til at dette har blitt en farse er knyttet til to helt konkrete forhold:

1) Lundteigens hofteskudd om noe han helt tydelig ikke kan noe om. Mangel på faglig innsikt i en liten eske. Eller et fjøs om du vil.

Jeg er kommunikasjonsrådgiver. Kall meg gjerne PR-rådgiver. Det er det jeg er. Jeg stortrives på jobb. I min hverdag arbeider jeg med omdømmemålinger, samfunnsansvar, sosiale medier, innsalg av saker til media, kommunikasjonsplanlegging av prosjekter, arrangementer, møter med politikere hvor vi legger frem viktige saker, foredrag/presentasjoner og  mer. Det er dette Bjarne Håkon skal arbeide med i årene fremover. Han skal ikke luske i gangene, hviske folk i øret hva de skal stemme neste gang de er i plenum. Han skal bidra tilen best mulig kommunikasjonssituasjon mellom ulike aktører i samfunnet. Og hvis saker blir påvirket i en retning er ikke dette noe annerledes enn at Marie Simonsen påvirker som politisk kommentator. Det viktigste er dialogen. Det er den han skal leve av. Så kan man spørre seg om han er den beste aktøren på analysearbeid og den slags, men det blir et spørsmål for dem med penger.

Og politikernes hofteskudd er også basert på fryktelig kort hukommelse. Hva med rådgivere som kommer direkte fra kommunikasjonsbyrå? Jeg lover deg med dette Lundteigen – at hvis du eller dine ansetter en ung lovende politisk engasjert direkte fra et kommunikasjonsbyrå skal jeg stå utenfor fjøset ditt og raute navnet på vedkommende en hel natt. (ja, til du kommer ut og sier at du har forstått poenget selvfølgelig)

2) Hvorfor i himmelens navn, ved Jordans børste og all verdens månestøv klarer ikke journalister forstå hva PR faktisk er for noe? Kjære NRK: gjør dere dette med vilje? Har dere noe i mot at folk som meg i det hele tatt eksisterer? Kan dere ikke for svingende forstå at PR, som dere selvfølgelig vet står for PUBLIC RELATIONS, er noe annet enn å jakte på mediestunt? Er det med vilje at dere skriver «PR-stunt», «PR-kåt» og så videre? Er dere inkompetente på området, eller driter dere bare i det hele? BBC, CNN og andre presterer jo å bruke dette begrepet korrekt. De sier «mediastunts» når noen, tja – hopper i fallskjerm på en fotballkamp eller slikt.  Hvorfor klarer dere ikke se forskjell på PR, markedsføring og mediearbeid? Dere er så flinke til å skille alskens innen journalistikk.

Og ettersom dette faglige ligger forholdsvis lett tilgjengelig på Internett, i landets biblioteker, i bokhandler og sikkert flere andre steder begynner jeg å lure; gjør dere dette med vilje? Velger enkelte politikere og enkelte journalister å ikke forstå med vilje? Er dette en konspirasjon?

Er BH Hansen et problem?

Selvfølgelig er det ikke et problem at Hansen har begynt som PR-rådgiver. Personlig lurer jeg litt på hva han rent falig kan bringe til gards. Da mener jeg ikke mediearbeid, eller det faglig-politiske. Jeg tenker på det rent kommunikasjonsfaglige. Grünig sa for eksempel i forrige uke at det første man må gjøre i all PR-sammenheng er å ta en «enivromental scanning». sette seg ned med faglitteratur i hånda, og gjøre en analyse av en organisasjons omdømme. Hvis ikke PR-byrået du bruker kan gjøre dette analysearbeidet på en skikkelig måte – bytt byrå.

Og i mitt ikke så veldig stille sinn, tenker jeg at Pølse-Hansen kanskje ikke har arbeidet så fryktelig mye med analyse de siste årene. Han kan kanskje gjøre noen overordnede vurderinger som kan komme godt med, men på min arbeidsplass liker vi i alle fall å gjøre disse selv i samråd med byrået. Det man først og fremst kjøper av kommunikasjonsbyråene er ressurser. Det er tid. Det er å gjøre kommunikasjonsoppgaver man ikke har tid til å gjøre selv. Og her kommer grunnen til at jeg noen ganger blir skuffet over kommunikasjonsbyråer. De selger liksom kun inn sluttproduktet sitt. Medieeksponeringen. Det gode foredraget. Bistand med lobbing.

Jeg vil ha kommunikasjonsfolk som selger meg omdømmeanalyser. Analyse av partiprogrammer. Komparative omdømmestudier. Og sånt.

Nettopp derfor er det ikke noe problem at pølse-Hansen har blitt PR-rådgiver. Lundteigen, Andersen og alskens kommentatoprer som sikker kvesser sine penner i dag skjønner sjelden hva dette PR-faget går ut på.

Men når vi først er inne på folk i PR-bransjen – hva synes Lundteigen om at Axelsen gikk direkte til Statoil? Mon tro hvorfor Karin Andersen holdt helt kjeft da Kjetil Raknes gikk direkte fra BM til politisk rådgiver for Solhjell? Eller at hun ikke sa noe når Halvorsen hentet rådgiver på deltid eller hva det var fra GK midt i valgkampen?

Og journalistene? De har det så morsomt med å skrive om  Hansen akkurat nå at de gidder ikke løfte på andre steiner. De kunne jo kanskje løftet på steinene i sin egen bakhage? Der finner vi nemlig at journalister fra her og der nemlig arbeider med medieinnsalg i kommunikasjonsbyråer.

Poenget er, selv om det kanskje ikke virket slik på slutten, at alt dette er helt uproblematisk så lenge man er helt åpen på det. Og det har i aller høyeste grad Bjarne Håkon vært.

Oj. Det var mange temaer i en kort bloggpost. Les noe litt mindre rotete  her.

Vil du være med til Tallin?

Jeg er med i en konkurranse på Norwegian. Og den kommer jeg, eller min kone til å vinne. Helt sikkert. Det du må gjøre er å finne frem til meg på Twitter, gå til mine siste tweets og der finne frem til en lenke fra Norwegian. Trykk på lenken, og gjør som du får beskjed om.

Resultatet blir en tur til Talling 5.-6. desember. Tenkte det kunne være greit å shoppe litt julepresanger eller så først, og så tar vi et skikkelig fett julebord senere på kvelden.

Men – jeg må ha minst 20 personer som melder seg på flyet. Så vær så snill og meld deg på. Hvis du ikke kan den dagen så er ikke påmeldingen bindende 🙂

Plis. Bidra. Jeg vil til Tallinn.

Gjør som jeg sier, ikke som jeg gjør II

Skrev for noen måneder siden en bloggpost om BI senter fo virksomhetskommunikasjon, og i anledning Kommunikasjonsforeningens 10 års jubileum 21. oktober fikk jeg litt lyst til å skrive bloggposten en gang til. Dog med nye ord, og en litt annerledes innfallsvinkel.

Grunig var tilstede på BI seminardagen. Hadde gledet meg til å høre på det akademiske PR-fagets svar på Tina Turner, men i likhet med Brosstad synes jeg ikke han var så givende. Kall meg gjerne anti-akademisk, men jeg synes nå at god presentasjonsteknikk, og power-point uten alt for mange setninger er best. Uansett om du heter Tina Turner eller James Grunig.

Når feststemningen har senket seg bør bransjen snarest sette seg ned å få noe gjort med faget. Vi må sørge for en mer enhetlig forståelse av faget. Internasjonalt kalles faget som kjent Public relations, og på norsk har vi tradisjonelt brukt Informasjon og samfunnskontakt, kommunikasjon eller rett og slett informasjon. BI har nylig etablert et senter for forskning innen faget med tittelen Senter for virksomhetskommunikasjon. Nok en tittel å forholde seg til, selv om også denne varianten har vært nærværende en del år.

En gjenganger blant både foredragholderne og i pausesamtalene mellom slagene var at ”Vi må reise PR som et fag. Faget må utvikles i Norge slik de faktisk har klart i andre land”.
BI har flere ganger endret navnene på sine studier innen kommunikasjon flere ganger, det samme har skjedd med studiet ved Høgskulen i Volda og ved Høyskolen i Hedmark. Utdanningene preges i stor grad av den til enhver tids tilstedeværende tidsånden. PR-utdanningen ved Høgskulen i Volda heter i dag Bachelorstudium i informasjon og media. I morgen heter det kanskje kommunikasjonskultur og samfunnskontakt eller noe annet.

Lignende bachelorstudier popper opp som paddehatter over hele Norge, uten at det nødvendigvis har den samme faglige tilnærmingen. For noen år sidne hadde for eksempel Høgskolen i Finnmark treårig utdanning i Mediepilot.

Det mest forvirrende er imidlertid BIs Center for Corporate Communication. Både det at tittelen er på engelsk, og det faktum at det norske ordet virksomhetskommunikasjon ikke er særlig dekkende for hva faget faktisk går ut på. Og ikke minst – BI tar høyde for å bli det fremste fagmiljøet innen PR i Norge. De ønsker jo å dekke hele faget. Men nå fremstår de som om de kun forholder seg til det private næringsliv. Det ene øyeblikket står representanter for BIs forskningssenter og sier at faget må styrkes, mens man i det neste øyeblikket snakker om virksomheters omdømme.

Hvis man skal løfte dette faget må vi ha en faglig tilnærming som ikke forvirrer. Hva med meg som arbeider i en fagorganisasjon? Jeg kjenner meg verken igjen i BIs ”virksomhet”. Eller ved min forrige jobb i Kunnskapsdepartementet. Virksomhetskommunikasjon dekker ikke noe særlig bra.

Nå har vi altså hatt et stort jubileum. Det fines med å være ferdig med et jubileum er at man i mange år kun trenger å rette blikket fremover. Ved 20-års jubileet bør følgende kunne oppsummere de siste 10 årene:

1. Kommunikasjonsforeningen og andre klarte å få journalister til å slutte og omtale PR som synonymt med medieoppmerksomhet. De så til BBC som konsekvent sier «Mediestunt», og ikke «PR-stunt».

2. BI Center for corporate communication endret navn til BI Senter for …. (hva er ditt forslag?)

3. De ulike bachelorgradene innen informasjon og samfunnskontakt ble litt likere, og folk maktet faktisk å forstå at dette er et fag.

Hva synes du selv?