Bedring i åpenheten?

januar 26, 2010

I lys av Dagsrevyens innslag om politikere som blir kjøpt opp av PR-byråer, fikk jeg lyst til å pumpe ut litt frustrasjoner igjen. Folk som arbeider i byråene vil vel som vanlig glimre med sitt fravær i diskusjonene om dem selv, så jeg får håpe noen av dere der ute taler deres sak i kommentarfeltet. Først har jeg imidlertid lyst til å *smile* litt av Geelmuyden. Hans var i høst ute med ramsalt kritikk av Carl Ivar for at han surret med rollene sine da han gikk til BM. Dette sa Geelmuyden til VG: – Det er en skandale. Det er helt avgjørende for en rådgivers troverdighet at han er uavhengig. Her kan han lett komme i situasjoner der han tjener mange herrer, og det er ødeleggende for hans troverdig som rådgiver.

Han uttalte seg altså om at Hagen jobbet freelance i BM samtidig som han ledet en nyoppstartet Seniororganisasjon i FrP med kontor på Løvebakken. At Westerveld er folkevalgt vararepresentant til Stortinget, og samtidig jobber i GK er tydeligvis ikke problematisk. Begrunnelsen til Westerveld for hvorfor dette er uproblematisk er forøvrig identisk med den Carl I Hagen benyttet seg av. «Jeg arbeider ikke praktisk med lobby, og klarer da å skille mellom mine hatter»

Synes NRK i kveld hadde laget en god sak, og problematiserte det hele på en god måte. Kred til NRK for god sak om PR.

Har tidligere vært litt opptatt av åpenhet i kommunikasjonsbyråene. Og skal jeg være helt ærlig forstår jeg godt at man velger å holde kundelister, arbeidsmetoder og annet hemmelig. Hvis en kunde ønsker at noe skal være hemmelig, så er det gode grunner til å ikke fortelle om de andre også. Det er slik det blir penger av. Og det er jo det byråene faktisk dreier seg om. Desverre skapes det onde sirkler også. Vi får se om noen finner det lønnsomt å bryte ut av runddansen.

Problemfritt er det altså ikke med tanke på bransjens, og dermed også fagets (som, tro det eller ikke, faktisk er veldig mye større enn byråene) omdømme. Noen kunder føler altså at det er grunn til å holde kjeft om bistand med strategisk kommunikasjon. De blir liksom flaue for å ha kontakt med byråer. Og med tanke på businessen er det kanskje klokt å la dem få viljen sin. Og dette skjønner jeg altså veldig godt. Men en dag er det noen som bryter ut av sirkelen, og da får pipa en annen melodi 🙂

Det Dinamo gjør her (trykk «fagenhet», deretter «PR») er definitivt et godt stykke på vei. De legger ut jobber de har gjort i 2009, virker det som. Fremdeles vil jeg tro det er noen jobber som ikke er der, men det er jo en ærlig sak. Beskrivelsene er gode, og de gir et godt inntrykk av Dinamo. Mer interessant er det kanskje at kundene fremstår veldig godt. Jeg får enda mer lyst til å arbeide i Kongsvinger kommune etter å ha lest om jobben Dinamo har gjort. Og prosjektene for Norfund, Operaen og ikke minst Redda Barna presenterer Dinamo som et åpent og godt kommunikasjonsbyrå synes jeg.

Men det er fremdeles en god vei å gå. Hvor er presentasjon av politisk kommunikasjon? Og gjør ikke Dinamo noen prosjekter innen krisekommunikasjon? Eller hva med de mindre rådgivningsprosjektene som de helt sikkert har en del av? Når det dukker opp kunder som trenger hjelp med en konkret situasjon som er litt mindre enn åpningen av den norske operaen?

Som sagt er  det gode grunner grunner til å ikke være helt åpne. Og ikke minst synes jeg Dinamo fortjener kred for å ha tatt et skritt i riktig retning.

Andre som fortjener kred i denne bransjen for sin åpenhet? (Nei – jeg synes ikke bedriftsblogg for byråene er noe særlig å skryte av i denne sammenhengen). Hvordan kan vi stole på det som står i bloggen hvis vi ikke kjenner til hverken kunder eller tidligere kunder? Hvis Westerveld eller Trine Lie Larsen mener noe i politiske fora, og vi ikke vet hvem de har arbeidet for synes jeg situasjonen er problematisk. Men PR-byråene har ingen forståelse for denne problemstillingen. Og uansett om byråene har gode økonomiske grunner til hemmelighold, er det smått utrolig at ikke en eneste byrå-mann eller -kvinne har utrykt noen form for forståelse for problemstillingen. Enda.

Advertisements

Talsmenn for kommunikasjonsbransjen

januar 11, 2010

Jeg synes det er flott at journalister søker folk som har peiling på kommunikasjon når de skriver om omdømme, krisehåndtering, mediehåndtering, lobbyvirkomhet og så videre.

Det jeg ikke forstår er hvorfor de på død og liv må snakke med folk i PR-byråene hver eneste gang. Det finnes faktisk fagfolk som har peiling også, og kanskje en mer akademisk tilnærming. Øyvind Ihlen har lenge vært ansatt ved UiO hvor han har skrevet om det PR. Nå er han på BI. Kjære journalister. Han har skrevet fem bøker, og holder på med en bok om samfunnsansvar (såvidt jeg husker). Den forrige var om omdømme. Den skrev han sammen med:

Peggy Brønn. Peggy skriver mer om kommersielle virksomheters PR. Brønn skal ha mye av æren for at BI endelig har fått ut fingern’ og dratt i gang en mastergrad.

Det finnes flere andre også, men disse har jeg lest og hørt på selv. Jeg er sikker på at det ikke svekker VGs opplagstall, skader NRKs omdømme eller ødelegger det fantastiske fredagssatssingen til TV2 at noen av disse en gang i blant blir spurt om hva de synes om en eller annen persons omdømme.

Men neida – la oss heller høre hva Hartmann i reklamebyrået siste skrik mener om talen til Stoltenberg, eller boka til Haga.

Forøvrig finnes det folk som jobber med PR overalt. Massevis av folk. De dyktigste er ikke nødvendigvis eier/leder/frontfigur i et PR-byrå. Er nok litt vanskelig å få disse i tale, men vit nå i alle fall at de er der.

Det naturlige er selvfølgelig å høre med Kommunikasjonsforeningens leder Elin Kleven. Men glem ikke at Kommunikasjonsforeningen også har et sentralstyre, og en rekke råd av ymse slag.

Noen andre dere synes burde høres fra denne bransjen?


Sosiale medier i offentlige utredninger

januar 9, 2010

Aller først; denne bloggen skal være veldig mye hyppigere oppdatert. Nyttårsforsett. Og hvis du synes offenlige utredninger i skjæringspunktet med sosiale medier høres kjedelig ut – ikke les videre.

Thomas Tangen i Sermo skriver om hvordan sosiale medier kan benyttes i offentlige utredninger. Tangen og resten av gjengen i Sermo introduserer det de kaller dialogbasert utredning på bloggen/nettsiden. Han berører noe veldig interessant; bør ikke utredningsarbeidet i departement og direktorater ha mer åpne modeller for å høre hva folk mener om den saken som utredes. Eller sagt på en annen måte – bør ikke andre enn de vanlige organisasjonene og personene få sagt sin mening når det offentlige skal komme frem til en beslutning? Ikke overraskende mener de at løsningen er å finne i de sosiale medier.

rapporten Dinamo har laget sammen med Sermo om prosjektet Delte meninger står det mye interessant, noe jeg synes er litt lite overveid og en del svært lure forslag.

Som i mange andre debatter om sosiale medier synes jeg gutta i Sermo kanskje overdriver litt. De skriver riktignok at «…Internett kan vurderes i flere av stegene i prosessen», men i forslagene blir det kanskje litt vel heftig. Det listes i bloggposten opp en del eksempler. Et av forslagene går for eksempel ut på at det i åpne høringer bør vurderes å benytte seg av sosiale medier. Veldig lurt, og noe som kommer til å tvinge seg frem.

Forslaget om å benytte seg av nettbasert dialog i konsekvensutredninger er jeg ganske sikker på er en dårlig ide. For hva er egentlig en konsekvensutredning? Jo, en undersøkelse som på et faglig og objektivt grunnlag skal utrede hva som vil skje hvis man bestemmer seg for noe. Å bruke sosiale medier er ikke særlig gunstig vil jeg mene. Nå sier ikke Sermo/Dinamo at dette nødvendigvis alltid bør gjøres, men jeg savner noen perspektiver på helt åpenbare nedisider ved å bruke sosiale medier.

Et moment jeg mener de overser er hvordan man skal håndtere tilbakemeldingene. Et litt drøyt eksempel, men dog – Hva bør man gjøre med Krekar? I en høring ville man kanskje fått ti tusenvis av forslag om å sette han på første fly ut av landet. Kanskje til og med at man sender han hvorsomhelst? Et lite mindretall ville vurdert det annerledes. Så kommer altså problemstillingene på rekke og rad: Er dette representativt for det norske folks holdninger? Bør vi i det hele tatt følge folkets meninger når det muligens bryter med en rekke internasjonale avteler? Er de som uttaler seg under 18 år? Og har alder noe å si? Bør man vektlegge noe som kun et fåtall av Norges befolkning har uttalt seg om?

Dette må defineres før prosessen kommer i gang, står det i rapporten. Men det holder ikke. For det kan aldri få en så formell posisisjon at det ikke kan misbrukes av en statsråd. Eksempelvis vil en statsråd kunne si «et overveldende flertall som har sagt sin mening på nett mener at …», mens man med det samme utgangspunktet ville kunne sagt «… Det var kun 20.000 mennesker som uttalte seg, og dette kan ikke vektlegges særlig».

Greit. Jeg vet jeg setter det veldig på spissen, men rapporten åpner for denne problematiseringen hele veien.

Hvis man ser på selve modellen som Sermo har tegnet synes jeg definitivt den er god. Men igjen – hvor kan vi lese om forbeholdet til modellen? At alle disse digitale variantene kanskje ikke bør brukes i samme sak? For vil det ha konsekvenser for saksutredningen hvis sosiale medier brukes i alle ledd av prosessen? Igjen savner jeg en litt avmålt holdning i rapporten, og man får kanskje litt følelsen av at det er digitale misjonærer som har skrevet rapporten. Og det er det kanskje?

Til slutt vil jeg fremheve det absolutt smarteste i rapporten: «Det bør iverksettes et pilotprosjekt der særlig viktige elementer er rutiner for overvåking av nettsamtalen, å etablere dialogansvarlige og kurse dem, grundig segmentering og kjennskap til målgruppene, finne et tema for utredning som er egnet for dialog og engasjement i en stor del av befolkningen samt forankring hos statsråd.»

Jeg vil foreslå at Fornyings- og Administrasjonsdepartementet (eller hva det nå enn heter for tiden) kjapt ser på modellen som presenteres. Finner ut hvordan den skal testes. At departementsrådene blir oppfordret til å gjøre et forsøk i sitt departement. Har lyst til å legge til at det bør følge med noen penger til departementet som gjør det. Pengene må brukes til å hente inn eksempelvis SINTEFs Brandtzæg og hans gjeng for å utvikle modellen. Gjerne i samarbeid med andre miljøer med kompetanse på offentlig utredningsarbeid.

Men som sagt – rapporten er god den, men jeg savner likevel litt nyanse. Hva synes du?