Sosiale medier i offentlige utredninger

Aller først; denne bloggen skal være veldig mye hyppigere oppdatert. Nyttårsforsett. Og hvis du synes offenlige utredninger i skjæringspunktet med sosiale medier høres kjedelig ut – ikke les videre.

Thomas Tangen i Sermo skriver om hvordan sosiale medier kan benyttes i offentlige utredninger. Tangen og resten av gjengen i Sermo introduserer det de kaller dialogbasert utredning på bloggen/nettsiden. Han berører noe veldig interessant; bør ikke utredningsarbeidet i departement og direktorater ha mer åpne modeller for å høre hva folk mener om den saken som utredes. Eller sagt på en annen måte – bør ikke andre enn de vanlige organisasjonene og personene få sagt sin mening når det offentlige skal komme frem til en beslutning? Ikke overraskende mener de at løsningen er å finne i de sosiale medier.

rapporten Dinamo har laget sammen med Sermo om prosjektet Delte meninger står det mye interessant, noe jeg synes er litt lite overveid og en del svært lure forslag.

Som i mange andre debatter om sosiale medier synes jeg gutta i Sermo kanskje overdriver litt. De skriver riktignok at «…Internett kan vurderes i flere av stegene i prosessen», men i forslagene blir det kanskje litt vel heftig. Det listes i bloggposten opp en del eksempler. Et av forslagene går for eksempel ut på at det i åpne høringer bør vurderes å benytte seg av sosiale medier. Veldig lurt, og noe som kommer til å tvinge seg frem.

Forslaget om å benytte seg av nettbasert dialog i konsekvensutredninger er jeg ganske sikker på er en dårlig ide. For hva er egentlig en konsekvensutredning? Jo, en undersøkelse som på et faglig og objektivt grunnlag skal utrede hva som vil skje hvis man bestemmer seg for noe. Å bruke sosiale medier er ikke særlig gunstig vil jeg mene. Nå sier ikke Sermo/Dinamo at dette nødvendigvis alltid bør gjøres, men jeg savner noen perspektiver på helt åpenbare nedisider ved å bruke sosiale medier.

Et moment jeg mener de overser er hvordan man skal håndtere tilbakemeldingene. Et litt drøyt eksempel, men dog – Hva bør man gjøre med Krekar? I en høring ville man kanskje fått ti tusenvis av forslag om å sette han på første fly ut av landet. Kanskje til og med at man sender han hvorsomhelst? Et lite mindretall ville vurdert det annerledes. Så kommer altså problemstillingene på rekke og rad: Er dette representativt for det norske folks holdninger? Bør vi i det hele tatt følge folkets meninger når det muligens bryter med en rekke internasjonale avteler? Er de som uttaler seg under 18 år? Og har alder noe å si? Bør man vektlegge noe som kun et fåtall av Norges befolkning har uttalt seg om?

Dette må defineres før prosessen kommer i gang, står det i rapporten. Men det holder ikke. For det kan aldri få en så formell posisisjon at det ikke kan misbrukes av en statsråd. Eksempelvis vil en statsråd kunne si «et overveldende flertall som har sagt sin mening på nett mener at …», mens man med det samme utgangspunktet ville kunne sagt «… Det var kun 20.000 mennesker som uttalte seg, og dette kan ikke vektlegges særlig».

Greit. Jeg vet jeg setter det veldig på spissen, men rapporten åpner for denne problematiseringen hele veien.

Hvis man ser på selve modellen som Sermo har tegnet synes jeg definitivt den er god. Men igjen – hvor kan vi lese om forbeholdet til modellen? At alle disse digitale variantene kanskje ikke bør brukes i samme sak? For vil det ha konsekvenser for saksutredningen hvis sosiale medier brukes i alle ledd av prosessen? Igjen savner jeg en litt avmålt holdning i rapporten, og man får kanskje litt følelsen av at det er digitale misjonærer som har skrevet rapporten. Og det er det kanskje?

Til slutt vil jeg fremheve det absolutt smarteste i rapporten: «Det bør iverksettes et pilotprosjekt der særlig viktige elementer er rutiner for overvåking av nettsamtalen, å etablere dialogansvarlige og kurse dem, grundig segmentering og kjennskap til målgruppene, finne et tema for utredning som er egnet for dialog og engasjement i en stor del av befolkningen samt forankring hos statsråd.»

Jeg vil foreslå at Fornyings- og Administrasjonsdepartementet (eller hva det nå enn heter for tiden) kjapt ser på modellen som presenteres. Finner ut hvordan den skal testes. At departementsrådene blir oppfordret til å gjøre et forsøk i sitt departement. Har lyst til å legge til at det bør følge med noen penger til departementet som gjør det. Pengene må brukes til å hente inn eksempelvis SINTEFs Brandtzæg og hans gjeng for å utvikle modellen. Gjerne i samarbeid med andre miljøer med kompetanse på offentlig utredningsarbeid.

Men som sagt – rapporten er god den, men jeg savner likevel litt nyanse. Hva synes du?

Advertisements

9 svar til Sosiale medier i offentlige utredninger

  1. Thomas Skjennald sier:

    Mange gode poenger! Et av de viktigste aspektene ved dette den klassiske info-kløft debatten. Dersom d offentlige åpner for utvidet bruk av f.eks sosiale medier i tilbakemeldinger til offentlig forvaltning, slik d bl.a tas til ordet for i ny statlig kom.pol, vil d potensielt gi et stort fortrinn til de som har kompetanse, forutsetninger og interesse for disse kanalene. Ja, over 2 mill nordmenn er på FB, og de eldre ankpmmet i hopetall, men dette sier ingenting om hvordan sosiale plattformer brukes genrelt i befolkningen. Det er langt mellom taco-updates og offentlige høringet eller den typen bruk av sosiale medier.

    Tar forbehold mtp at jeg ikke har lest omtalt rapport fra Sermo/Dinamo.

    Kudos for bra blogg!!!

  2. Pål Hivand sier:

    Mye klokt her, men viktigst er at bruk av sosiale medier er virkemidler og ikke målet med offentlig kommunikasjon.

    Og da handler det om å velge det virkemidlet som best gir ønsket resultat.

  3. fjoseberg sier:

    Pål: Jepp. Og hva er vitsen med å ta i bruk sosiale medier når vi har et representativt demokrati, et embedsverk somk følger statsråden sin og millioner av medlemmer i organisasjoner som blir hørt? Nordmenn er med i mye mer enn én organisasjon hver. Høringssystemene vi har i dag bør da være gode nok?

    Hvis 30.000 mennesker, noe som ville vært SKYKT mange tilbakemeldinger på nett, sier hva de mener i en digital diskusjon vil det være milevis fra tilstrekkelig for å endre innhoild i en NOU for eksempel. Hva er da målet?

    Thomas: Les rapporten. Digg å lese en rapport som ikke bærer for mye preg av embedsmannsspråk…

    Problemet er at FB ikke kan brukes til noe vettugt i forbindelse med utvikling av offentlige utredninger – bortsett fra infospredning. Og kanskje noen disksujoner. Jeg er litt konservativ. Når staten skal fatte sine vedtak setter jeg pris på lengre tankerekker som utgangspunkt. Dem er det vanskelig å finne i sosiale medier…

  4. God og viktige tanker du tenker det.

    Det et en del offentlig tjenester som der brukermedvirkning og brukerundersøkelser er en viktig forutsetning. Sosiale medier åpner noen dører for utvikling av tilbudet.

    Nå var det ikke det du fokuserte på her, men ville bare nevne det 🙂

  5. fjoseberg sier:

    Stein Are: Jepp. Og her er dedt snakk om ofentlige utredninger. Undersøkelser er en del av utredningene, så jeg synes du har et poeng. Sjekk modellen de har laget.

    Jeg tror sosiale medier vil bli en del av utredningene, bare så det er sagt. Men jeg tror all den gode jobbingen som skjer med utredninger i dag, for det er aller mest godt arbeid, ikke må settes opp mot nye metoder. Hva skal brukes hva nå?

  6. Pål Hivand sier:

    Når tror jeg at sosiale medier i offentlig kommunikasjon kommer til å bli viktigere og viktigere, men jeg er opptatt av å se på mediene som verktøy.

    Eks. med 30.000 kommentarer på en høring er meningsløst, ganske enkelt fordi en høring er ment å være en metode for å skaffe til veie kunnskap som ikke lar seg skaffe på annen måte. Med tusenvis av kommentarer vil de fleste være verdiløse som faglige innspill.

    En høring er ikke en poll eller en folkeavstemming. Høringsuttalelser er ment å bygge på kompetanse og ståsted, og skal sikre at beslutninger fattes på tilstrekkelig godt grunnlag.

    Det er altså ikke alltid antall deltakere som avgjøre, men innholdets kvalitet. Men sosiale medier kan like fullt være virkemiddelet man bruker for å få inn uttalelsene.

  7. fjoseberg sier:

    Pål: Joda. Jeg er enig i at sosiale medier kan benyttes til å lete etter kvalitet. Men da kan vi egentlig fortsette på samme måten som i dag også? Organisasjoner lar seg høres gjennom analoge høringer også? Og jeg tror nok de fleste steiner blir snudd i de fleste offentlige utredninger – i alle fall ett eller annet tidspunkt i prosessen.

    Vi snakker vel for øvrig om hele prosessen, og ikke bare høringen. På side 25 i rapporten trekkes det frem hvor i prosessen sosiale medier kan benyttes. Sjøl har jeg størst tro på forhåndsvurderingen + de tre siste «boksene». Modellen Sermo viser frem er for øvrig veldig lik den som finnes allerede.

    Høringer brukes i dag også for å finne ut hva interessenter mener. Selvfølgelig ikke som en poll, men den samler inn inntrykk. Et overveldende flertall i en høring blir tatt til etteretning. Naturligvis…

  8. Pål Hivand sier:

    Dagens høringsprosesser er lite transparante, og linjene går i hovedsak mellom høringsmyndighet og den enkelte høringsinstans.

    Sosiale medier som verktøy kan bidra til en mer åpen og transparent prosess, der linjene går alle veier, og der alle har enkelt tilgang til alles synspunkter. Og hvor høringsinstansene rent faktisk kan respondere på andre instansers uttalelser.

    Slik er det i for liten grad i dag. Men jeg er enig i at prosessen før høringen også i større grad kan åpnes og gjøres gjennomsiktig.

  9. Carsten Pihl sier:

    Gode innspill, Johannes.

    Når det gjelder offentlige utredninger og utredningsarbeidet, så ligger utfordringen nok først og fremst å få en struktur over arbeidet som gjør at både de som jobber og vi som skal se det hele fra utsiden klarer å følge med.

    I mars i fjor skrev jeg om hvordan lovarbeidet skjer på utredningssiden – http://carstenhp.blogspot.com/2009/03/bedre-lover-med-nytt-verkty-om-en-stund.html

    Dette var basert på en artikkel fra Dag WieseSchartum – professor i forvaltningsinformatikk ved UiO.

    Han beskriver en virkelighet der sosiale medier omtrent er det siste problemet.

    I Norge er det flere som mener at vi må ha offentlige skattelister fordi «det må et demokrati ha» – selv om mange demokratier vi liker å sammenligne oss med ikke har det.

    Men den virkelige demokratiske utfordringen ligger i å få et system der utredningsarbeidet blir godt fungerende, at de som gjør arbeidet har den riktige informasjonen – kan gi de riktige tilbakemeldingene, og at vi som befolkning og ikke minst vi journalister, kan følge arbeidet.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: