Talsmenn for kommunikasjonsbransjen

Jeg synes det er flott at journalister søker folk som har peiling på kommunikasjon når de skriver om omdømme, krisehåndtering, mediehåndtering, lobbyvirkomhet og så videre.

Det jeg ikke forstår er hvorfor de på død og liv må snakke med folk i PR-byråene hver eneste gang. Det finnes faktisk fagfolk som har peiling også, og kanskje en mer akademisk tilnærming. Øyvind Ihlen har lenge vært ansatt ved UiO hvor han har skrevet om det PR. Nå er han på BI. Kjære journalister. Han har skrevet fem bøker, og holder på med en bok om samfunnsansvar (såvidt jeg husker). Den forrige var om omdømme. Den skrev han sammen med:

Peggy Brønn. Peggy skriver mer om kommersielle virksomheters PR. Brønn skal ha mye av æren for at BI endelig har fått ut fingern’ og dratt i gang en mastergrad.

Det finnes flere andre også, men disse har jeg lest og hørt på selv. Jeg er sikker på at det ikke svekker VGs opplagstall, skader NRKs omdømme eller ødelegger det fantastiske fredagssatssingen til TV2 at noen av disse en gang i blant blir spurt om hva de synes om en eller annen persons omdømme.

Men neida – la oss heller høre hva Hartmann i reklamebyrået siste skrik mener om talen til Stoltenberg, eller boka til Haga.

Forøvrig finnes det folk som jobber med PR overalt. Massevis av folk. De dyktigste er ikke nødvendigvis eier/leder/frontfigur i et PR-byrå. Er nok litt vanskelig å få disse i tale, men vit nå i alle fall at de er der.

Det naturlige er selvfølgelig å høre med Kommunikasjonsforeningens leder Elin Kleven. Men glem ikke at Kommunikasjonsforeningen også har et sentralstyre, og en rekke råd av ymse slag.

Noen andre dere synes burde høres fra denne bransjen?

Advertisements

37 svar til Talsmenn for kommunikasjonsbransjen

  1. Knut Helge sier:

    Mediebransjen har absolutt en jobb her de kunne gjort bedre, men jeg er nok redd at de i den hektiske hverdagen for lett søker de «kjente» menneskene de allerede har brukt en gang. I tillegg går det vel litt inn i dette å selge også. Mannen på gata lokkes vel kanskje mer av Herr Dress fra Norske Ads, enn en fra et styre et sted i Kommunikasjonsforeningen (selv om denne personen mest sannsynlig har en bedre innsikt og et mer reflektert syn).

  2. fjoseberg sier:

    Jeg er ikke sikker på om Hartmann selger så fryktelig mye aviser. Innen andre saker selger jo akademikere. Dreier det seg om en sak om staten Norge selger jo relativt ukjente statsvitere, historikere osv. aviser for mediene.

    Når dte gjelder dte hektiske skal jeg være enig. Men nå har i alle fall alle som har lest dette hjemmesiden til Ihlen og Brønn, så da skal det vel gå kjapt å kontakte dem 🙂

  3. FORFEILET KRITIKK

    I bloggposten ovenfor kritiseres journalister for at de ikke bruker Peggy Brønn, Øyvind Ihlen og Elin Kleven som kilder i saker som berører omdømmeeffekter. Hvorfor ikke heller kritisere de tre for ikke å stå frem i det offentlige rom og markere seg med sin kunnskap?

    Av Anders Cappelen, PR-rådgiver, foredragsholder og kursleder, forfatter av ”Bruk Pressen. Håndbok i presserelatert PR”.

    Ønsker du å etablere deg som ekspertkilde på et felt, ja, så må du først synliggjøre din spisskompetanse. Skal du sitte på ditt kontor og vente på at journalistene skal finne deg, kan du bli sittende lenge. For at de skal få deg på radaren, må du være til stede i de fora hvor de henter informasjon og finner kilder. Det er kort og godt feil at ”Det naturlige er selvfølgelig å høre med Kommunikasjonsforeningens leder Elin Kleven”. Det er mye godt å si om Elin, men noen deltager i en større offentlig samtale om PR har hun, like lite som hennes forgjenger, dessverre ikke vært.

    Kildekvaliteter
    For å bli en populær kilde er det også mange andre kriterier du må oppfylle. Du må blant annet forstå og tilpasse deg til journalistenes spilleregler, du må kunne uttrykke deg kort og presist, du må tørre å spisse osv. Og sist men ikke minst må du våge å stå i offentlighetens rampelys.

    Journalisters antipati
    Selv mente jeg lenge at det negative omdømmet til ”medierådgivere” og alle som arbeider med hva jeg mener vi nå bør kalle PR (informasjon og kommunikasjon er det så mange andre som også arbeider med), i hovedsak skyldtes pressefolks vrangforestillinger og irrasjonelle holdninger til hva de liker å kalle ”påvirkningsagenter” (som om ikke alle som står frem i pressen ønsker å påvirke og å fremstå på en best mulig måte).

    Dårlig omdømme er selvforskyldt
    I dag ser jeg det slik at PR-arbeideres dårlige omdømme først og fremst skyldes at vi ikke selv har klart å formidle hva vi faktisk driver med, og hva slags verdiskapning vi bidrar med. Hvor ofte ser man at toneangivende PR-fagfolk, det være seg fra akademia, byråverdenen eller fra bedrifter, organisasjoner og offentlige etater, skriver innlegg i pressen om PR-faglige spørsmål? To hederlige unntak sist høst var PR-rådgiverne Lars Sæthre (JKL) og Trond Albert Skjelbred (NOR PR) som hadde kronikker på trykk i henholdsvis Dagens Næringsliv og Bergens Tidende som søkte å synliggjøre PR-bransjens verdiskapning. Mine egne ytringer på redaksjonell plass kan interesserte finne her: http://bit.ly/52yhSE

    Hvorfor så stille?
    De viktigste debattarenaene hvor PR-folk kan nå en større offentlighet er Dagens Næringsliv og de store regionalavisene (deriblant Aftenposten). Hvor i dette offentlige rommet har Kommunikasjonsforeningens ledere de siste årene vært? Hva har de, byrålederne og akademikere som Peggy Brønn og Øyvind Ihlen gjort proktivt for å bruke pressen til å formidle hvorfor ikke PR er nedrig manipulering og påvirkning, men faktisk noe som har stor samfunnsmessig verdi? Hvor mange kronikker på Etterbørs i DN (den klart viktigste norske arenaen for PR-faget) har de skrevet? Hva er i det hele tatt årsaken til at folk som forsker på PR eller har PR som yrke, og som burde ha ”kommunikasjon” som spisskompetanse, er så fraværende i de viktige arenaene for norsk samfunnsdebatt?
    At byråledere som Hans Geelmuyden synser uforpliktende i hytt og pine når journalister ringer dem og trenger en rask og snappy kommentar, teller i den sammenheng ingenting. Det er ikke via slike saker PR-fagets omdømme kan bedres.

    Meningsbrytning. Å skrive i fagbladet Kommunikasjon, i en blogg, på Twitter eller lignende er en ufarlig øvelse med begrenset effekt utover eget laug. Det er på de store presseorganenes redaksjonelle plass, som kronikk eller leserinnlegg, vurdert og godkjent av kritiske og uavhengige redaksjonsledere, at du virkelig får prøvd dine meninger og din kunnskap. Her må du anstrenge deg ikke så lite for å slippe til (å skrive tar som kjent tid). Her utsetter du deg for kritikk som for alvor kan ramme, for her får du offentlighetens skarpe søkelys ubønnhørlig rettet mot deg. Men så er da også her du kan oppnå noe som monner.

    Følg Anders Cappelens PR-tvitringer på @PR_faglig_ACap

  4. fjoseberg sier:

    Det var mange ord Anders. Skal lese det når jeg kommer hjem. Men bare for å ta premisset i «ingressen» din: Det er jo jeg som synes media bør snakke med Ihlen eller Brønn. De er jo forskere, og bryr seg kanskje ikke om å komme i mediene i det hele tatt. Hvorfor kritisere dem? De gir jo ut artikler, skriver bøker ++. De gjør jo det de skal i forhold til det offentlige spør du meg. Ihlen har jo til og med fått priser for denen rollen internasjonalt.

    Leser mer senere i dag 🙂

  5. Interessant innlegg. Enig i mye her. Både at pr-diskusjoner godt kan ha større fagteorisk base og at for mange pr-rådgivere uttaler seg på sviktende grunnlag. Men også enig med Anders Cappelen i at pr-forskerne må hjelpe seg selv ut i mediene.

  6. fjoseberg sier:

    Eirik: Men hvis forskerne ikke nødvendigvis er opptatt av å havne i mediene – hva da? skal vi si til dem at de bør pinadø komme seg ut likevel?

    Hvorfor behandle forskere innen PR annerledes enn de som mener noe om for eksempel molekylær biologi? det er vel ingen som vil mene at det er disse forskernes plikt å fortelle om svineinfluensa? Disse forskerne blir kontaktet av journalister, og svarer når de blir spurt. PR-forskerne blir ikke oppringt.

    Forskernes plikt er etter min mening å publisere vitenskaplige artikler, undervise, være tilgjengelige og lignende. Det er ikke deres plikt å kontakte VG dagen etter at Stoltenberg har hatt sin nyttårstale.

    Hartmann mente at «Stoltenberg burde vært mer visjonær i forhold til året som var gått…». I min bok er dette allerede en klassiker.

  7. Pål Horsle sier:

    De ulike mediekanalene formidler ulike agandaer. Forskere publiserer i andre publikasjoner enn dagsaviser. I de vitenskapelige tidsskriftene som bla Peggy og Øyvind publiserer i er det masse debatt, inklusive arenaer som konferanser og symposier. Øyvind har publisert masse. At journalister i dagsaviser er blinde for disse publiseringer, skyldes det latskap eller manglende interesse? Svaret er nok ulike agendaer og ulike former for publiseringer, blant annet ikke ønsket tabloidisering av innhold. Kanksje til og med integretiteten består ved å la være å delta i tabloide medier?

    Det overveldende flertall av medlemmer i Kommunikasjonsforeningen, er neppe interessert i å knytte sitt navn og person til en smal profesjonsdebatt. Flertallet er profesjonelle kommunikasjonsarbeider er betalt for å skape andre overskrifter i mediene. Derimot burde Kommunikasjonsforeningen som bransjeforening vært tydeligere, eller også formidlet eller skjøvet foran seg aktuelle talspersoner i ulike tema/sammenhenger, om ikke nødvendigvis forsvarere av foreningens policy.

    Journalisten kan umulig vite det ingen kilde forteller. Vi er nødt til å bli dyktigere SELV på å formidle ønsket budskap. Samtidig som tabloide budskap neppe er ønsket budskapsform for en bransje som ønsker å fremstå seriøst!

    • PR-FORSKERE MÅ RØYKES UT AV HIET

      Forskere, som man i utgangspunktet burde kunne forvente er de mest kunnskapsrike på et fagfelt, har et selvsagt ansvar for å formidle faglige aspekter til en større offentlighet.

      Av Anders Cappelen, PR-rådgiver, foredragsholder og kursleder, forfatter av ”Bruk Pressen. Håndbok i presserelatert PR”, ekspert på PFU-klager

      Dette ansvaret er særlig stort for PR-forskere fordi PR som fagfelt her i Norge er så misforstått og så ridd av vrangforestillinger og irrasjonelle holdninger.

      Bløtt fag
      Som akademisk øvelse er PR definitivt intet naturvitenskaplig fag. Og som samfunnsfag betraktet må vel PR sies å være et av de aller, eh, bløteste (soft science). Nettopp derfor burde det ikke være spesielt vanskelig for våre ledende PR-akademikere (Peggy Brønn, Øyvind Ihlen og Pål Horsle?) å delta i en bredere offentlig debatt. Det er jo ikke akkurat molekylærbiologi vi snakker om. Tvert i mot er PR et fagfelt som har alle forutsetninger for å oppnå oppmerksomhet i større presseorganer, forutsatt at sakene utvikles og presenteres på rett måte. Og, selvsagt, forutsatt at de aktuelle fagpersonene har den nødvendige kapasitet til å fronte dem.

      Hvor er du, PR-kvinne og –mann?
      ”Vis deg frem, forsker!” var tittelen på Audun Farbrot, fagsjef i forsknings-PR ved BI, sin kronikk i Aftenposten i forrige uke http://bit.ly/8aR2Ji . Som jeg skrev i min forrige kommentar i denne debatten, er Etterbørs i Dagens Næringsliv den desidert viktigste norske debattarenaen for PR-faget i Norge hvis du vil nå en større offentlighet. Pål Horsle: hvor mange kronikker har Peggy Brønn, Øyvind Ihlen og du publisert her de siste årene? Og til Kommunikasjonsforeningens ledere, byråfolk, infodirektører osv. som måtte lese dette: Hvor mange innlegg har dere publisert her?

      Ja, noen er det. Men sammenlignet med antall kronikker om markedsføringsfaget for øvrig, er innlegg om PR underrepresentert, også etter at du justerer for forskjell i antall yrkesutøvere og akademikere på de respektive fagfelt. Og særlig etter at du justerer for at PR-arbeidere (og –forskere?) burde ha særlige forutsetninger for å formidle slik at man passerer de redaksjonelle bomvakter og får saker på trykk. Det er heller ikke slik at DN ikke vil trykke PR-relaterte innlegg, noe som kan dokumenteres ved det antall PR-kronikker og -leserinnlegg jeg selv har publisert på DN Etterbørs de siste 3-4 årene http://bit.ly/52yhSE.

      Paria
      Reklamefolk sa før at det var flaut å komme hjem og si at de jobbet med reklame. I dag er det ”medierådgiver” som er prügelknabe, ordet er vel nesten som skjellsord å regne nå. Og tro ikke at det hjelper at du kaller deg kommunikasjonsrådgiver, informasjonsmedarbeider, kommunikatør, informatør, informasjonssjef, kommunikasjonssjef osv. osv.

      PR-faget trenger en PR-strategi
      Hva faget PR sårt trenger, er en strategi for å formidle hva slags verdiskapning PR-arbeidere bidrar med, og for å styrke fagets omdømme mer generelt. Når behovet for en slik strategi er så stort, skyldes dette nettopp det faktum at ledende fagpersoner har bidratt så lite på fagets vegne i de debattarenaer hvor man når en større offentlighet. Og, nei, Pål Horsle, i denne sammenheng hjelper det ikke å publisere i vitenskaplige tidsskrifter og i fagbladet Kommunikasjon. Ei heller å delta på konferanser og symposier, uansett hvor mye debatt det måtte være i disse smale fora.

      Geelmuyden-arven
      Her i Norge er det historiske grunner til at de som på mange måter representerer dynamikken i PR-faget, og som sådan er eller burde være spydspissene i praktiseringen av faget, nemlig PR-byråene og deres ledere, har brakt fagfeltet i vanry snarere enn å styrke dets omdømme. Som jeg skrev på kronikks plass i Dagens Næringsliv http://bit.ly/64dWpl :

      ”I 1992 meldte Geelmuyden.Kiese seg ut av Norske Informasjonsrådgivere (NIR) etter en drittpakkekonflikt. Siden den gang har frontfiguren i Norges største PR-byrå [ikke nå lenger] benyttet enhver anledning til å profilere byrået sitt i mediene ved å kritisere sine kolleger i krasse ordelag. Stikkordet eller mediehåndteringsgrepet er polarisering.

      ”Arven etter Hans Geelmuyden er tung å bære for norsk PR-bransje. Å få byrålederne til å trekke i lag, er som å bære staur. (…) Fristelsen for den enkelte til å bruke sin kunnskap og oppnå en kortsiktig PR-effekt for seg selv og byrået sitt ved å kritisere konkurrenter i mediene, blir for stor. Men slikt bidrar ikke til et godt bransjeomdømme.”

      Følg Anders Cappelens PR-tvitringer på http://twitter.com/PR_faglig_ACap

      • fjoseberg sier:

        Og da mener jeg vi nærmer oss en enighet. Jeg kan støtte deg fullt ut i at noen i akademia burde tatt delansvar for den rollen PR befinner seg i. I alle fall de av akademikerne som er oppgitt over situasjonen.

        Men – i denne sammenhengen hjelper det ikke med fagtidsskrifter osv. Men det er ikke denne sammenhengen forskerne sysler med. De skal utføre sitt samfunnsoppdrag; drive med fagutvikling og forske. Kronikker i EtterBørs er ikke deres primæroppgave – i alle fall ikke hvis de ikke på død og livet vil bli oppringt av mediene i tide og utide.

        Men noen ligger nede. PR-bransjen klarer ikke hjelpe seg selv opp på bena. Mitt håp er da at journalistene skal klare å dra oss opp fra jammerdalen. Forskerne virker jo ikke interessert, og det skal de få lov til å være hvis d absolutt må. Byråene er ikke faglige nok (synes jeg). Derfor denne bloggposten. Måtte messias komme 🙂

  8. fjoseberg sier:

    Anders:
    Nå har jeg lest. Du har selvfølgelig noen veldig gode poenger. De hadde vært enda bedre hvis det var Ihlen eller Brønn som skrev denne bloggposten. Det var det ikke. Det var meg. Som sagt tror jeg premisset for mye av det du skriver faller litt sammen. Jeg tror faktisk Ihlen og brønn først og fremst er opptatt av forskning, akademikere som de er. Og takk for det! Les for øvrig mine svar tidligere.

    Når det kommer til kronikker og lignende mener jeg det har vært flere innlegg enn de du viser til. Her får andre bistå.

    Ellers er jeg enig i at det skjer alt for lite. Jeg synes ikke NIR har gjort noen særlig god jobb når mediene gikk bananas pga. Pølse-hansen. Synes det er forstemmende at Clemet faktisk var den som på beste måten forsvarte Hansen. Geelmuyden godtet seg mest over Hansen, og fremsto ikke som noen ivrig fagmann akkurat.

    Det er ingen som står frem og tar rollen som fagperson. Ringdal har til en viss grad gjort det, men surrer seg litt for ofte inn i tullball.

    For meg virker det som om vi har havnet i en jammerdal, og ironisk nok er det kun journalistene som kan ta oss opp. Det må vel være i medienes interesse at dette fremstår ordentlig?

  9. Almir sier:

    Meget interssant diskusjon med mange gode poenger.
    Er av oppfatning at bransjen generellt sliter fortsatt med å komme seg ut i lyset når det gjelder både akademikere og praktikere.
    Tradisjonelt har vi sett på PR bransjen som manipulativ og lyssky som hører gjerne hjemme i kulissene. Bransjen sliter fortsatt med samme stempel.

    Det er anntat sannhet at journalister er av oppfatning at akademikere har kun kjedelig fakta og forskningstall å komme med og ikke nok sexy story`s.
    Det er da mye morsommere å se bransjen gjennom vellykede cases og suksesshistorier som rause byråer deler med oss. De få praktikere som tør å komme seg ut og kommentere saker blir stemplet som PR kåte av praktikere i egen bransje. Har du vært på bransjekurs/treff/lokallag i løpet av 08 eller 09 så er det garantert nevnt åpenhet flere ganger. Det er bare det at den åpenhet det snakkes mye om praktisseres i meget liten grad.
    Sindre Holme skrev i sin artikkel i Kommunikasjon nr.6 nettop om åpenhet i bransjen.
    Kanskje det er på tide at ikke bare dumdristige tar et steg ut av morket og viser stolhet av sitt håndverk?

  10. Talspersoner i PR-bransjen

    JEg har holdt meg litt unna «om-akademikere-er-nok-på-banen-sporet», men like fullt gjort meg noen tanker om diskusjonen:

    Ref utgangpunktet for denne diskusjonsstrengen, bloggposten til Johannes, har jeg ingen problemer med å være enig i utgangspunktet. PR-bransjen har for få talspersoner og det går sikkert an å debattere om vi har de rette talspersonene også.

    Videre har Cappelen et godt poeng når han sier at potensielle talspersoner faktisk må jobbe for å komme seg i posisjon. (Det vet Kommunikasjonsforeningen alt om) Et siste poeng er om de potensielle talspersonene faktisk ønsker å komme i posisjon og til hvilken pris. Her ligger noe av kjernen i diskusjonen.

    Nevnte Ihlen, Brønn og Kleven ligger neppe å gråter seg i søvn fordi det er lite siteringer i pressen. Kanskje ønsker de mer, kanskje er de fornøyde. Jeg omtalte dette emnet i Kommunikasjon 4/09 og en av tingene som ble tatt opp den gang var at mange nok ønsker en talspersonrolle selv, men at de ikke våger. Jeg tror mange kvier seg veldig og ikke tør. De er redde for å ikke være faglige nok, redde for rolleblanding, redde for å fronte egne meninger og mange er nok i tillegg litt bundet med tanke på hvor mye de faktisk tør/kan klute til. Man kommer jo ingen vei med å gulpe opp kjedelig brødtekst, her må man kunne spillet og produsere statements.

    En annen vanlig #fail jeg personelig synes bransjen gjør er å overvurdere sin egen viktighet. Det er ikke så dumt å stikke fingeren et visst sted (i jorda ja) en gang i blant og kjenne på hvilken bransje og fagfelt vi faktisk representerer. Det er ikke gitt at en bransje, som jeg vil anslå kanskje har 6000 pr- og kommunikajonsutøvere, (ikke reklame, markedsførere etc.) skal være så representert i landets presse som ekspertvitner osv. Jada, vi kan faget og har nok flere enn andre mindre yrkesgrupper. Uansett, det er viktig å ha med seg i denne sammenhengen. Vi er viktige på kampanje.com og i DN Etter Børs når de ikke omtaler forlagsbransjen spalte opp og spalte ned, men der går det også en grense.

    Når det gjelder Kommunikasjonsforneningen har vi en posisjon mange mener er for beskjeden. Selv mener jeg, etter å jobbe i foreningen i flere år nå, at den er omtrent riktig. Vi kunne tilrøvet oss litt mer oppmerksomhet, men det vil i så fall bli en balansegang med tanke på budskap. Vi er og skal være en seriøs faglig. Da kan vi ikke la oss rive med alt for langt på sak og ikke fag. I tillegg representerer vi rundt 3300 medlemmer, noe som også gjør at vi må vise respekt med tanke på å kommentere for mye på sak. Vi jobber med innsalg på saker når vi vet vi har ”hel ved” å bringe til torgs, og da får vi også omtale av sakene våre. Ellers blir vi involvert litt i rykk og napp, noe som er en posisjon som foreningen er komfortabel med. I denne sammenhengen er et viktig poeng hva som potensielle talspersoners KPI´er. (Key performance indicator eller hva det nå heter 🙂 Trenger de rollen som talsperson. Kommunikasjonsforeningen kan nok våge litt mer og være litt mer offensiv i denne rollen, samtidig som vi ikke kan si at vi trenger denne typen satsning. Med dagens profil (som vi vel har holdt ganske konstant de siste 3-4 årene) har vi sterk medlemsvekst, kurs som fylles raskere enn noen gang, propp fulle medlemsmøter og godt driv i foreningen. Det går godt og riktig vei med bransjens viktigste forening selv om vi holder en moderat (eller beskjeden om du vil) profil i mediene.

    Så til journalistene, bør ikke de bli flinkere til å variere. Selvsagt bør de det, men med unntak av nevnte Hartmann som også irriterer meg grenseløst som talsperson, kan vi egentlig klandre dem. De har begrensede resurser, vi vet at 4 av 10 journalister driver med énkildejournalistikk i mange tilfeller og de personene som oftest profilerer seg fra PR-bransjen er de rene onliner-fabrikker og vandrende tabloide ingresser. Er det rart de resirkuleres?

    En siste kommentar om de såkalte onlinerfabrikkene; De gjør jo ikke dette bare fordi det er gøy. Vi snakker stort sett om byråledere eller ansatte som er selvoppnevnte talspersoner. Her snakker vi branding, synlighet og salg. Se på GK med deres leder(e) i spissen. Rollen er finjustert til fingerspissene gjennom mange år. Akkurat passe frekk (OK, det bikker over i blant) og med en timing på det å skille seg ut og mene alle andre midt i mot. Det funker, de gjør det bra og sist jeg så i innboksen min lå det en pressemelding der om at GK nettopp hadde ansatt 4 nye medarbeidere.

    I politikken sier man ofte at vi får de politikerne vi fortjener. Er det slik i PR-bransjen også, får vi de talspersonene vi fortjener?

    Thomas Skjennald

    Relaterte saker:
    http://www.kommunikasjon.no/Fagstoff/Fagbladet/Meninger/6595.cms

    http://www.kommunikasjon.no/Fagstoff/Fagbladet/6715.cms

  11. Må i stor grad si mege enig med hr. Cappelen.
    Om man som kommunikasjonsmenneske ønsker å bli en del av den offentlige debatten og bidra til å løfte faget, må man gjøre seg selv synlig. Der har bransjen generelt, og Kommunikasjonsforeningen spesielt, feilet.
    At journalister griper til lettvinte og tidligere brukte kilder, kan knapt kalles noen nyhet. Samtidig sitter det såpass mange mennesker med faglig spisskompetanse der ute, at det bør være fullt mulig å få til variasjon i medias kildebruk.

    Ofte handler det bare om å ville.

  12. fjoseberg sier:

    Men Kjetil; disse akademikerne har aldri sagt at de vil være kommentatorer i mediene. Det er ikke en gang sikkert de ønsker det i det hele tatt. Det er jeg som ønsker dem inn i meidebildet istedet for diverse andre. Det er jeg som etterlyser at VG ringer til Kjeldsen etter nyttårstalen til Jens. Det er jeg som ønsker at de skal ringe Ihlen eller Brønn når det er snakk om omdømme.

    Hverken Ihlen eller Brønn har «ønsket å bli en del av den offentlige debatten…», men jeg tipper de ville svart hvis noen ringte likevel.

    Thomas: Er enig i det du skriver. Tipper Ihlen og Brønn driter litt i dette. De får faglig anerkjennelse, først og fremst i utlandet. De er blant landets dyktigste fagfolk, og at Ringdal og Geelmuyden sier totalt motsatte ting om Jensemann sin tale til folket, bryr dem ikke.

    Spørsmålet er vel, bryr det VG?

  13. Bente Myhre Haast sier:

    FLERE! Jeg er helt enig med Fjoseberg i at flere bør kommentere og løfte fram kommunikasjon i media. Det er mange grupper som kan tre fram her i tillegg til PR-konsulentene (og flere også blant dem): Akademia er nevnt (studenter vil også markere seg, forresten!). Og det noen kaller praktikere. Jeg vil kalle oss kommunikasjonseksperter, vi som er ansatt i en organisasjon for å profesjonalisere kommunikasjonen, i den hensikt å skape politikk, verdier eller omdømme, eller øve press på andre til å gjøre nettopp det.

    PROAKTIV! Så er jeg enig med Anders Cappelen i at vi må vise oss fram for å bli sett – og spurt. Ellers er det ikke så greit å vite hvem som har noe (vettugt) på hjertet. Så seint som i går var dette oppe i fbm en NRK-sak. De ville ha en PR-ekspert til å kommentere saken vår og hadde Hartmann og Ringdal på blokka – bombe! Jeg kom med et par andre forslag som de satte pris på, selv om det til slutt ble en annen. I tillegg solgte jeg inn Elin Kleven og meg selv, og fulgte opp med å sende mini-cv i etterkant.

    Før jeg kommer med tall på hvem som faktisk er på banen, må jeg si at det ikke er noen nyhet at media velger gamle travere. Er det ikke sånn for oss alle, at den sti som er tråkket opp er lettere å gå?

    Et raskt søk i Atekst viser at dette er lista ut fra antall unike omtaler det siste året: Ringdal 259, Kleven 51, Cappelen 34, Brønn 34, Ole Christian Apeland 32, Hartmann 31, Ihlen 21, Nils Apeland 13. Selv får jeg 128 treff men da på sak. Horsle og Fjoseberg har null, men det er kanskje villet?

    • Bare for å presisere: Søk i Atekst på navn sier først og fremst noe om hvem journalister bruker som ekspertkilder. De sier derimot lite eller ingenting om hvem som har publisert leserinnlegg. Å bli sitert på en setning eller to i en større eller mindre sak, er noe ganske annet enn å publisere leserinnlegg.

      Når det gjelder leserinnlegg, må vi også skille mellom mindre leserinnlegg på den ene siden, og hovedinnlegg og kronikker på den andre. De sistnevnte er langt vanskeligere å få på trykk. Men så har de da også langt større gjennomslagskraft.

      Hva jeg etterlyser, er toneangivende PR-arbeideres, det være seg i akademia, bedrifter, organisasjoner eller offentlige etater, deltagelse i en større offentlig samtale om PR. Og fordi PR / kommunikasjonsfaget / informasjon & samfunnskontakt / medierådgivning osv. åpenbart har et ganske alvorlig omdømmeproblem i dag, er dette en samtale vi trenger.

      I denne sammenheng gjør antagelig de to, tre synsende setningene folk som Hans Geelmuyden lirer av seg på forespørsel mer skade enn gagn, fordi det så ofte virker så overfladisk.

  14. fjoseberg sier:

    Bente: Søk på Fjose Berg. Da får du noen treff. Dog lite om PR gitt. Men det er nok villet. Jeg kvalifiserer på ingen måte til å synse om enkeltsituasjoner. Jeg arbeider først og fremst praktisk med PR, og opplever at jeg i alt for stor grad er halvstudert. Jeg har ikke nok empiri til å kunne uttale meg skråsikkert.

    Jeg har også en jobb jeg selv mener ikke åpner for dette. Synes det beste er å blogge, og skape slike diskusjoner som dette 🙂

  15. fjoseberg sier:

    Bare for å slå meg selv litt på lanken her: http://www.dn.no/forsiden/politikkSamfunn/article1813063.ece

    Ikke en gang en uke gammel…

  16. Trine Lind sier:

    For å få respekt må kommunikasjonsbransjen være mer synlig, vise resultater. Det er ikke alltid det er greit å vise kortene i næringslivet. I offentlig sektor burde det være mulig å vise hvordan tilgjengeligheten til offentlige tjenester bedres ved hjelp av profesjonell kommunikasjonskunnskap. Risikoen er at det meste stadig kan bli bedre. Det er farlig å «skryte» av noe brukerne kanskje ikke er fullt ut fornøyd med. Og for folk flest er det viktigere at ting virker enn å få innsikt i kommunikasjonsjobben.
    Foreningen løfter fram gode eksempler ved prisutdelinger. Disse kan brukes enda mer for å utdype hvorfor dette er bra, og hva somn er det spesifikt kommunikasjonsfaglige interessante ved løsningene.

  17. Sindre Holme sier:

    Litt av en tråd! Kjekt å lese at det er så mye engasjement rundt dette. Jeg er også veldig opptatt av åpenhet og jeg er enig med alle i noe, og noen i alt. Det jeg er litt bekymret for er den litt snobbete holdningen blant enkelte PR-folk. Det er ikke få ganger jeg har lest at Geelmuyden sier at han stort sett takker nei til å kommentere hendelser i media, og her http://prlinjen.blogspot.com/2009/11/om-hedersmenn-glasshus-og-omdmme.html forteller Nils Apeland at han sier nei til 75 prosent av alle henvendelser. Det er litt status å takke nei og gjøre seg kostbar. Jeg synes ikke det er noe å juble for, men er samtidig opptatt av at folk snakker når de har noe på hjertet, og ikke hver gang de blir spurt (om birøkternes omdømme eller hva det måtte være). Hartmann-problemet er et resultat av hastverksresearch hos journalistene og hennes egen manglende evne til å se egen begrensning. Jeg håper ikke det skaper en enda mer snobbete holdning hos de som faktisk har noe å melde.

    • Ikke helt enkelt å dokumentere hvor mange ganger man avstår! Men: Problemet med mange av disse tosetningers-kommentarene er at de svært ofte er 1. overfladiske, og 2. polariserende i den forstand at de handler om hvor dårlig noen har håndtert en sak i offentligheten (underforstått: «Dette kunne vi gjort mye bedre»). Når mange PR-folk faller for fristelsen til å brande seg ved å avgi slike kommentarer, blir summen negativ for faget som sådan. For så vidt et eksempel på at Adam Smith’s usynlige hånd ikke nødvendigvis fører til noe bra for et større fellesskap. Den usynlige hånd er vel her heller en ganske synlig og sparkende fot.

      Apropos Peggy Brønn, hun er jo ikke den som alltid avstår fra å kommentere overfladisk i pressen, jfr. Endre Johansens (@endrejo) tvitring i går: «Skal forskere opptre i media bør de i alle fall kjenne fakta. Det skjedde ikke her: http://bit.ly/15bbCV «

  18. Pål Hivand sier:

    Et generelt problem ved norsk akademia, ikke bare den kommunikasjonsfaglige, er at deltakelse i offentlige debatter, mediediskurser eller sosiale medier (eg. Wikipedia) ikke er meritterende.

    Artikler i prestisjefyllte tidsskrifter og forskningspublikasjoner gir faglig anerkjennelse, mens å skrive artikler for Wikipedia eller å delta i et offentlig ordskifte i et medium i verste fall kan svekke ens faglige anerkjennelse og inntrykk av seriøsitet.

    • Pål, dette er selvsagt langt på vei riktig. De fleste som driver med grunnforskning i f.eks. matematikk har begrenset interesse av å snakke med journalister i dagspressen, eller med matematikklærere i videregående skole.

      For et supermykt samfunnsfag som PR stiller derimot saken seg annerledes. I den grad man skal prøve å lage vitenskap ut av PR, synes det å være relativt åpenbart at denne vitenskapen må eller bør trekke store veksler på det som foregår i praksis, altså på praktiseringen av faget.

      Jeg vil tro at den som ønsker å skape seg en vitenskaplig karriere ved å forske på PR, burde ha alt å tjene på å kommunisere med fagets praktikere. I så fall ville det være i deres egeninteresse å være til stede og gjøre seg relevante på de viktigste offentlige arenaene praktikerne overvåker, som f.eks. DN Etterbørs.

      • Pål Hivand sier:

        Jeg er ikke uenig i dine konklusjoner, men den akademiske kulturen trekker altså i annen retning – ikke bare for matematikk grunnforskning eller andre fag med ikke fullt så stor tabloid-faktor.

        Det er jo atskillig flere fag enn PR som ville hatt mye å tjene på å formidle innholdet i faget gjennom deltakelse i aktuelle samfunnsdebatter. Og det var mitt poeng:

        en akademisk kultur og tradisjon gjør at norske forskere ikke så gjerne deltar i populærformidling eller offentlig debatt om sine egne fagområder. Det er selvsagt paradoksalt at det også gjelder for kommunikasjons- og pr-faget.

        Om noen lurte: jeg forsvarer ikke denne kulturen, jeg bare registrerer at den finnes.

  19. Nikki Schei sier:

    Pål, jeg deler helt dine synspunkter. Jeg mener at det også viser med skremmende tydelighet en, i mine øyne, gammeldags og elitistisk holdning til kunnskapsdeling og informasjon. Ref. den øvrige diskusjonen minner den meg meget om debatten som gikk tidligere i høst om journalistikk på nett vs sosiale medier. Hvem som har rett å kalle seg journalist osv.

  20. Peggy Brønn sier:

    If I could interject a word here. Apropos the discussion, I was just informed by NRKDebatt that I was being dumped from their program tomorrow night about NSB. It seems that other people have the same opinion as me, but perhaps are able to express themselves slightly more bombastic or tabloid, or my Norwegian is not yet ready for Prime Time. I knew yesterday when they asked me the million dollar question ‘how will this affect people’s opinion of NSB?’ that I would be dropped. My equally banal answer was — they will lose confidence in them. A short precise answer to a standard brain dead question. Normally a journalist asks — will this hurt their reputation? Answer — yes. Journalists then stop — they do not ask any follow up questions, like why? In the case of NSB some deeper and more insightful questions might be: what could be an outcome of this continued loss of confidence for the company, for their competition, for the government? What about their monopolistic situation? The promises from NSB on the coming 2012 revolution? What about NSB’s response? Their webpage doesn’t even acknowledge there is a problem versus Jernbarnverket, which continually and openly addresses the problems with the trains. When it comes to slinging around blame it seems Jernbarnverket at least admits there is a problem.
    Anders — I don’t need lessons on how to deal with the media. I have more than 30 years in the business. And as for the Aker case — if I understand you correctly, the Twitter guy is saying I was making comments about something I know nothing about — I did know Rokke wasn’t commenting, and there is clear research on crisis response which was the basis for my comment. Funny enough reputation is all about people being influenced by opinions on things they know nothing about. This is why reputation is important — it is second-hand influence. If you don’t like a person, product or firm you can influence another person from even trying to get to know a person, use a product, or work at a firm based on your IMAGE. Your comment about me just influenced people engaged in this blogg and thus my reptuation thank you very much.
    The phrase omdømme ekspert is a big joke. I ask journalists to please not refer to me as such. I do take journalists calls and I answer their questions, and often I am not quoted because my answers are boring. The best interview I had with a journalist was on the Gerd-Liv Valla case. I was in a forest in Germany and the journalist and I talked for about an hour. The article I thought was one of the best I had done, but it took the journalist really working to get good answers from me and ones that were constructive and intersting, not just tabloid.
    Today’s media landscape forces journalists to go for the sound bites, and some people are really good at it. I would kill to be able to make pithy comments like Trond Blindheim or write as well on today’s society as Thomas Skjennald. My brain just doesn’t work that fast.

    • SVAR TIL PEGGY BRØNN

      Av Anders Cappelen, PR-rådgiver, foredragsholder og kursleder, forfatter av ”Bruk Pressen. Håndbok i presserelatert PR”, ekspert på klager til PFU

      Peggy, du har helt rett i at norske journalister konsekvent stiller banale spørsmål om PR når de intervjuer toneangivende representanter for PR-faget. Men: Kan dette ha noe å gjøre med at de samme representanter ikke har anstrengt seg for å formidle til en større offentlighet hva PR-arbeidere faktisk driver med og hva slags verdiskapning de bidrar med?

      Hvorfor kronikker er viktige
      Når kunnskapen er så liten om hva PR faktisk er, når vrangforstillingene er så mange og de negative holdningene så store, har ikke da fagfeltets ledende aktører et ansvar for å gjøre noe med dette? Det er i dette lyset vi må se de store offentlige debattarenaene, for det er her vi har mulighet til å gjøre noe som monner. Og, som jeg skriver i tråden ovenfor, er det her jeg mener byrålederne, lederne i Kommunikasjonsforeningen og PR-akademikerne har sviktet. Dere har i for liten grad bidratt til å skape en større og faglig basert samtale om PR i det offentlige rom. Og det nytter ikke å skylde på journalistene her. Debattsidene i de store presseorganene er åpne for alle som har noe fornuftig å si om PR, jfr. min egen skribentvirksomhet http://bit.ly/52yhSE

      Free pass?
      Peggy, i innlegget ditt ovenfor stiller du selv spørsmålet om din norsk er ”ready for Prime Time”. Og, ja, jeg ser at det nok vil kreve større innsats av deg å få publisert leserinnlegg og kronikker i større norske debattfora enn av f.eks. undertegnede. Dog går det an å trekke inn medforfattere, så en helhjertet ”free pass” kan du vanskelig få!

      Ekspertkommentator Brønn
      Jeg skrev følgende ovenfor: ”Apropos Peggy Brønn, hun er jo ikke den som alltid avstår fra å kommentere overfladisk i pressen, jfr. Endre Johansens (@endrejo) tvitring i går: «Skal forskere opptre i media bør de i alle fall kjenne fakta. Det skjedde ikke her: http://bit.ly/15bbCV » Med dette mente jeg at du ikke er av dem som alltid har takket nei til å avgi kommentarer på en to, tre setninger når pressen har kontaktet deg, noe søk i Atekst dokumenterer. Denne bloggens ”eier”, Fjoseberg, har således tatt feil når han antyder at du er ikke har vært interessert i å være ”ekspertkilde”. Det er disse korte ”ekspertkommentarene” jeg vil hevde ofte blir overfladiske.

      Brønn, Kjøll og Røkke
      Hva Endre Johansen mener om din ytring om Aker og Kjell Inge Røkke i forbindelse med hva vi i ettertid tenker på som ”Kjøll-saken”, og din omgang med fakta her, er ikke mitt bord. For å bringe inn et interessant faglig element, vil jeg dog gjerne ta tak i følgende: ”I did know Rokke wasn’t commenting, and there is clear research on crisis response which was the basis for my comment”. Ja, det er nok mye rett i dette. Problemet er bare at i akkurat dette tilfelle var Aker og Røkkes strategi, som var å ligge lavt lenge og så slippe Røkke løs i en flere timer lang ”pressekonferanse” på Månefisken i Oslo, langt mer effektiv. Summa summarum kom Aker og Røkke meget godt ut av denne vanskelige saken, det kan det være liten tvil om. I arbeidet med den kommende tredjeutgaven av ”Bruk Pressen. Håndbok i presserelatert PR” intervjuet jeg informasjonsdirektør Geir Arne Drangeid om hvordan Aker tenkte, og jeg kan si så mye her at det var en meget bevisst strategi som lå bak. Denne saken og dens utfall illustrerer ellers problemene som oppstår når man skal prøve å lage vitenskap ut av noe så ”soft” som PR: Det finnes sjelden eksakte sammenhenger.

      Let’s stay on track
      Helt til slutt, Peggy: hvordan du kommer til at jeg har prøvd å gi deg ”lessons on how to deal with the media”, skjønner jeg ikke helt. Hva jeg har gjort, er å reise en kritikk mot ledende aktører på fagfeltet, deg inkludert, for at dere ikke i større grad har bidratt på de store offentlige debattarenaene i arbeidet med å definere fagfeltet PR og synliggjøre den verdiskapning PR-arbeidere står for.

      Følg Anders Cappelens PR-tvitringer på http://twitter.com/PR_faglig_ACap

      • Endre Johansen sier:

        Jeg ser at undertegnede – eller «the Twitter guy», som Peggy Brønn kaller meg – via min kommentar på Twitter er koblet inn i denne debatten. Det er hyggelig, og det gir meg mulighet til å komme med en presisering eller to.

        Peggy – jeg har ikke skrevet at du har «kommet med kommentarer om noe du ikke har peiling på». Jeg skrev at «Skal forskere opptre i media bør de i alle fall kjenne fakta.» Ordet FAKTA er nøkkelordet. Og når dine råd og uttalelser i den aktuelle artikkelen – http://bit.ly/15bbCV – er basert på at «Røkke trenger penger», så ligger feil premisser til grunn. Dette forklarte Røkke også selv ettertrykkelig i løpet av hans presentasjon på Månefisken – http://myaker.net/text.cfm?path=1,15&id=317&lid=1

        Nok om det.

        Jeg ønsker ikke å kommenterer folks synspunkter om hvordan den såkalte Aker-saken ble håndtert fra et kommunikasjonsståsted. Som 100% lojal Aker Solutions ansatt anser jeg meg selv som dundrende inhabil, selv om jeg personlig ikke var involvert i arbeidet med denne saken. Jeg henviser heller til Anders Cappelens (@PR_faglig_ACap) kommentarer om saken.

        Fakta
        Men tilbake til sakens kjerne: at man som ekspertkommentar – selvutnevnt eller ikke – bør kjenne sakens fakta før man uttaler seg i media. Dette gjelder selvsagt ikke bare kommunikasjonsbransjen. Det finnes nok av folk som synser i vilden sky om alt mulig. Elisabeth Hartmann for eksampel. Hennes uttalelse om at «Høyre har valgt Oslo Plaza som plass for valgvaken for å markere distanse fra folket» er i så måte en klassiker. Uten å kommentere hennes analyse noe videre, så stiller jeg meg spørsmålet: hva vet hun om Høyres beslutning for å velge Plaza? (Det viste seg for øvrig at det var rent praktiske grunner til at Plaza ble valgt…)

        Poenget er at skal aktører i kommunikasjonsbransjen bli tatt seriøst og bidra til å bygge bransjens omdømme, så bør man kjenne fakta før man uttaler seg i media. Alt annet, som jeg vil kategorisere som ukvalifisert synsing, vil gi et useriøst inntrykk.

        Samtidig er jeg enig med Anders Cappelens kommentar om at fagfeltets ledende aktører har et ansvar for å gjøre noe med bransjens omdømme. Der har vi ikke vært flinke nok. At Elisabeth Hartmann, som leder et design- og reklamebyrå, har inntatt rollen som en av vår bransjes talspersoner er bevis på dette.

        Hva som kan gjøres for å rette på denne situasjonen er mye. Men å skylde på mediene og deres agenda er særdeles lite konstruktivt. Snarere tvertimot. Som kommunikasjonsfolk burde vi ha nok kompetanse til å kunne definere medienes dagorden. Og det uten at vi må ty til vilkårlig synsing basert på feil faktagrunnlag eller kommentarer om Ernas kroppsvekt i forkledning av «retorisk analyse».

        Hansken er herved kastet 🙂

  21. Pål Horsle sier:

    Debatter som dras opp i denne bloggen viser med all tydelighet at det både finnes sterke oppfatninger og ønsker om mer synlighet for PR-bransjen. Samtidig som jeg oppfatter en viss sutring over ønsket kanal, så er de fleste brennende opptatt av et forbedret omdømme. Hva nå dette måtte være. Hvordan? Jeg tror vi må ta et skritt tilbake og se bransjen i fugleperspektiv.

    1. Kommunikasjonsfaget har historisk utviklet seg mindre fra akademia enn fra praksis. Holdninger til kunnskap må oppvurderes. Vi bør ikke lenger rakke ned på forskning, vitenskap og akademikere – slik nordmenn ofte gjør. For å bedre vårt omdømme trengs å skaffe mer riktig kunnskap – dersom mer kunnskap om vår bransje skal nå ut. I vårt samfunn rekrutteres stadig færre fra ”gata”. La oss ta vare på og løfte fram denne nye ekspertisen. Gi de nye ros. Så kan alle grinebiterne finne seg sine egne ønskede kanaler og arenaer for slik-gjorde-vi-det-før-skryt og sole seg i sin egen glans. Og ergre seg over at noen invaderer egenvalgt kanal. La folk finne sine kanaler selv. Slapp av – seere, lyttere og lesere finner sine preferanser – uansett!
    2. I en bransje med mange oppfatninger om navn og utøvelse av faget, hvem skal ha den nødvendige autoritet til å definere den valgte sannhet? Det finnes ingen egen godkjenning eller sertifisering og praksis etterspør i liten grad høyere utdanning. Politirollen i egenoppnevnte talsmannsroller er det derimot mange av. Hva er det en talsmann skal være talsmann for? For seg selv, eller egen virksomhet? For faget, eller egen oppfatning av faget? Kanskje bransjen er tjent med mangfoldet av Hartmanner & meninger? Kommunikasjonsforeningen sørger selvsagt for egne talspersoner i policyspørsmål. Men kanskje Kommunikasjonsforeningen kan være pressen behjelpelig med tips, ideer eller lister av folk som kan stå fram i det offentlige rom og som har en ”ønsket” bakgrunn? Faren med slike lister er at de fort kan bli konserverende.
    3. Alle er helt sikkert for faglig utvikling. Å skape faglig utvikling i bransjen skjer ikke i papirmediene. Et øyeblikks synlighet bør altså ikke være målet. Hovedarbeidet for å utvikle eget omdømme skjer ikke i pressen, men på ”hjemmebane”. Bransjen må selv sørge for skikkelig utdanning gjennom utdanningsinstitusjonene og opplæring av ferdigheter som det for eksempel gjøres med kursing i Kommunikasjonsforeningens regi. Alle som deltar i disse sammenhenger er pr definisjon talsmenn og indikatorer på hvor vellykket omdømmearbeidet er. Dessverre skjer store deler av rekrutteringen til vår bransje også uavhengig av egen utdanning og egen kursing.
    4. Min agenda er å ønske meg mer synlighet av det store bildet. Å kommentere dagsaktuelle hendelser i det store bildet bør være målet. Å delta i diskusjoner om minuttagendaer om hvor komma skal stå, tjener pressen mer enn vår bransje

  22. Peggy Brønn sier:

    Fortunately, there is forward movement in the field in Norway. The establishment at BI of the Center for Corporate Communication (Virksomhetskommunikasjon) with the support of Kommunikasjonsforeningen has a mission to contribute to the professionalization of the practice of Public Relations in Norway through research and connecting the worlds of practice and academia. We say we are nourishing the virtuous learning circle. The Center is now going into its third year with the help of 11 sponsors, all of whom have stepped up the plate with funding that has enabled us to start a clearing house of knowledge within the field and to carry out recent research on communication in Norway (Apeland, Orkla,DNBNor, Kommunikasjonsforeningen, BI,BNbank,Hammer and Hanborg, Innovasjon Norge,Statnett,Statens landsbruksforvaltning).
    The Center is also dedicated to developing a full-time master’s program in corporate communication/PR that can lead to more doctorates with specializations in the field. A profession can not exist without a solid academic/research foundation.

  23. Bente Myhre Haast sier:

    Til Anders Cappelen.
    Jeg tipper at det ikke bare er Peggy Brønn som opplever at du sitter med «fasiten». Den er det ingen av oss som har monopol på!

    • Kjære Bente Myhre Haast!

      Utgangspunktet for denne debatten eller tråden var kritikk av journalister for ikke å kontakte ledende PR-akademikere og Kommunikasjonsforeningens leder Elin Kleven når de trenger «ekspertkommentarer» om PR.

      Mitt anliggende har vært å rette søkelyset mot det faktum at toneangivende aktører i faget i liten grad har vært til stede på de debattarenaene hvor man kan nå en større offentlighet, og formidlet en faglig basert kunnskap om PR her. Hvorvidt dette er en «fasit» eller ei, avstår jeg fra å mene noe om. Men jeg våger den påstand at om de så hadde gjort, ville de ha bidratt til å skape en større forståelse for hva PR-arbeidere gjør, og for hva slags samfunnsmessige verdiskapning de står for.

      Ønsker deg en gemyttlig kveld!

  24. Her kommer et svar fra en som hverken er akademiker eller jobber i bransjen, men er PR-student. Jeg ser det har kommet mange meninger om innlegget til Fjoseberg, men våger meg frempå med mitt synspunkt også.
    Journalistene trenger saftige sitatater, og det vet de hvor de får. Jeg tror nok ikke vi i overskuelig fremtid får høre hverken Ihlen eller Kleve si at Bjarne Håkon Hanssen fortjener å stekes i eget fett. Brønn virker noe mer frittalende, men likevel ikke i nærheten av Hans Geelmuyden. Tabloide aviser vil ha tabloide sitater, ergo blir de samme mediefigurene kontaktet gang på gang. Fagpressen vil ha faglig tyngde, og finner intervjuobjekter deretter.

    Cappelen sier i sitt første svar at PR-arbeideres dårlig omdømme er selvforskylt. Dette var en problemstilling undertegnede tok opp på PR-studentenes egen blogg sent i fjor høst. http://prlinjen.blogspot.com/2009/11/om-hedersmenn-glasshus-og-omdmme.html . I et tilsvar sier Geelmuyden at han har aldri har har ringt media, bare svart de. Så noen kan faktisk «sitte på ditt kontor og vente på at journalistene skal finne deg», selv om Cappelen var skeptisk til dette.

    Forøvrig vil jeg påstå at det akademiske svaret ikke nødvendigvis er det samme som det praktiske. Men hvilket er rett?

    Lars Skjegstad, student PR og Kommunikasjonsledelse ved Handelshøyskolen BI.

    • Godt innlegg, Lars! Og god var også din bloggpost http://bit.ly/5nUZnB. Flott at PR-studentene (fremtiden) melder seg på!

      Men heng deg ikke for mye opp i hvem dagspressen bruker som «ekspertkilder» for å få de to, tre setningene de trenger for å skape inntrykk av kildebredde. Det tabloide mediespillet er lett å gjennomskue, og har liten eller negativ betydning for fagfeltet PR som sådan. Den arenaen hvor vi kan oppnå noe på, er de store presseorganenes debattplass. Og der trenger vi stemmer som blant andre din.

  25. fjoseberg sier:

    Bente; Jeg er nok litt uenig med gode Cappelen, men opplever ikke at han har utrykt noen fasit. Jeg synes kanskje Cappelen ser det fra vårt perspktiv, og ikke forskerens eget. Men noen fasit synes jeg ikke han forfekter 🙂

    Lars: Enig med deg, men synes kanskje Geelmuyden er et dårlig eksempel. Han sier jo mye klokt, men på en litt tabloid måte. I tillegg skinner det i overkant mye gjennom at han er tilstede i det offentlige rom for å vise seg frem for potensielle kunder.

    Mange eksperter som figurerer i mediene er ikke eksperter i det hele tatt – de selger praktiske råd. I min bok kvalifiserer ikke dette til å være noen ekspert. Andre som intverjues gang på gang fremstår rett og slett ikke som noe annet enn litt dumme. Og de bør mediene styre unna, selv om de faktisk er relativt underholdende. Innen andre fagområder henvender man seg til akademikere i mye større grad – for eksempel markedsføring. Her får forskere innen forbrukeradferd og professorer mye større rom enn for eksempel Try (faglige innspill).

    Pål: PR dreier seg jo om å se det store bildet, så jeg er enig med deg at det er en tilnærming vi bør velge. Ser imidlertid ikke helt forskjellen på «dagsaktuelle hendelser», og «minuttagendaer». Hvordan kombinere disse to med det overordnede kommunikasjonsstrategiske perspektivet?

  26. Peggy Brønn sier:

    One last comment for clarification — I am not just focused on the commercial sector. I have recently completed a chapter on reputation in the public sector for a book on the subject coming out in Norway this year. You can not separate communication and reputation, which is my emphasis. I am also responsible for the new Bachelor of Management in Fundraising at BI. The subject I have been most asked to speak on this year by agencies, firms and non-profits alike is csr communication.
    And the correct spelling is Jernbaneverket.

  27. fjoseberg sier:

    Peggy: Beklager det. Jeg skrev vel ikke at «du kun fokuserte», men at «skriver mer om…».

    Feil var det vel uansett. Men jeg har tittet litt på nettsiden din, og fikk det inntrykket når jeg så gjennom dine artikler (http://home.bi.no/fgl96053/papers.html). Så vel gjennom dem litt kjapt.

    CSR har etter min mening som oftest en kommersiell tilnærming i Norge, mener nå jeg. (I alle fall frem til nylig). Sett i sammenheng med den nordiske modellen osv. Se for øvrig begrunnelse for dette i denne 🙂 – http://www.fafo.no/pub/rapp/10048/10048.pdf

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: