Bedring i åpenheten?

I lys av Dagsrevyens innslag om politikere som blir kjøpt opp av PR-byråer, fikk jeg lyst til å pumpe ut litt frustrasjoner igjen. Folk som arbeider i byråene vil vel som vanlig glimre med sitt fravær i diskusjonene om dem selv, så jeg får håpe noen av dere der ute taler deres sak i kommentarfeltet. Først har jeg imidlertid lyst til å *smile* litt av Geelmuyden. Hans var i høst ute med ramsalt kritikk av Carl Ivar for at han surret med rollene sine da han gikk til BM. Dette sa Geelmuyden til VG: – Det er en skandale. Det er helt avgjørende for en rådgivers troverdighet at han er uavhengig. Her kan han lett komme i situasjoner der han tjener mange herrer, og det er ødeleggende for hans troverdig som rådgiver.

Han uttalte seg altså om at Hagen jobbet freelance i BM samtidig som han ledet en nyoppstartet Seniororganisasjon i FrP med kontor på Løvebakken. At Westerveld er folkevalgt vararepresentant til Stortinget, og samtidig jobber i GK er tydeligvis ikke problematisk. Begrunnelsen til Westerveld for hvorfor dette er uproblematisk er forøvrig identisk med den Carl I Hagen benyttet seg av. «Jeg arbeider ikke praktisk med lobby, og klarer da å skille mellom mine hatter»

Synes NRK i kveld hadde laget en god sak, og problematiserte det hele på en god måte. Kred til NRK for god sak om PR.

Har tidligere vært litt opptatt av åpenhet i kommunikasjonsbyråene. Og skal jeg være helt ærlig forstår jeg godt at man velger å holde kundelister, arbeidsmetoder og annet hemmelig. Hvis en kunde ønsker at noe skal være hemmelig, så er det gode grunner til å ikke fortelle om de andre også. Det er slik det blir penger av. Og det er jo det byråene faktisk dreier seg om. Desverre skapes det onde sirkler også. Vi får se om noen finner det lønnsomt å bryte ut av runddansen.

Problemfritt er det altså ikke med tanke på bransjens, og dermed også fagets (som, tro det eller ikke, faktisk er veldig mye større enn byråene) omdømme. Noen kunder føler altså at det er grunn til å holde kjeft om bistand med strategisk kommunikasjon. De blir liksom flaue for å ha kontakt med byråer. Og med tanke på businessen er det kanskje klokt å la dem få viljen sin. Og dette skjønner jeg altså veldig godt. Men en dag er det noen som bryter ut av sirkelen, og da får pipa en annen melodi 🙂

Det Dinamo gjør her (trykk «fagenhet», deretter «PR») er definitivt et godt stykke på vei. De legger ut jobber de har gjort i 2009, virker det som. Fremdeles vil jeg tro det er noen jobber som ikke er der, men det er jo en ærlig sak. Beskrivelsene er gode, og de gir et godt inntrykk av Dinamo. Mer interessant er det kanskje at kundene fremstår veldig godt. Jeg får enda mer lyst til å arbeide i Kongsvinger kommune etter å ha lest om jobben Dinamo har gjort. Og prosjektene for Norfund, Operaen og ikke minst Redda Barna presenterer Dinamo som et åpent og godt kommunikasjonsbyrå synes jeg.

Men det er fremdeles en god vei å gå. Hvor er presentasjon av politisk kommunikasjon? Og gjør ikke Dinamo noen prosjekter innen krisekommunikasjon? Eller hva med de mindre rådgivningsprosjektene som de helt sikkert har en del av? Når det dukker opp kunder som trenger hjelp med en konkret situasjon som er litt mindre enn åpningen av den norske operaen?

Som sagt er  det gode grunner grunner til å ikke være helt åpne. Og ikke minst synes jeg Dinamo fortjener kred for å ha tatt et skritt i riktig retning.

Andre som fortjener kred i denne bransjen for sin åpenhet? (Nei – jeg synes ikke bedriftsblogg for byråene er noe særlig å skryte av i denne sammenhengen). Hvordan kan vi stole på det som står i bloggen hvis vi ikke kjenner til hverken kunder eller tidligere kunder? Hvis Westerveld eller Trine Lie Larsen mener noe i politiske fora, og vi ikke vet hvem de har arbeidet for synes jeg situasjonen er problematisk. Men PR-byråene har ingen forståelse for denne problemstillingen. Og uansett om byråene har gode økonomiske grunner til hemmelighold, er det smått utrolig at ikke en eneste byrå-mann eller -kvinne har utrykt noen form for forståelse for problemstillingen. Enda.

Advertisements

18 svar til Bedring i åpenheten?

  1. Trine Lie Larsen sier:

    Jeg kan avsløre at jeg uttalte meg om flere av spørsmålene du stiller, men NRK valgte å ikke ta det med. Deres motiver for det kjenner vi ikke. Og ingen har tilbudt oss i Jkl å stille i debatten på NRK2 i kveld….

  2. fjoseberg sier:

    Det kan være mange årsaker til at dere ikke er invitert til å diskutere dette, men synes dere burde få lov til å mene noe, ja 🙂

    Når det er sagt; hvorfor kan ikke PR-byråene være åpne? Hvorfor kan man ikke bare vise hvem man fåt betalt av?

    Advokatfirmaer er forøvrig ikke sammenlignbart i denne sammenheng. De må ivareta rettssikkerhet av åpenbare jurdiske årsaker. PR-byråer faller ikke i samme kategori. PR-byråene kan sammenlignes med reklamebyråer. Og de har jo åpne kundelister…

  3. Sjekk Aktuelt på NRK2 i kveld, så vil du oppleve gode svar og forståelse for problemstillingen: http://www1.nrk.no/nett-tv/klipp/602762

  4. Hei,

    jeg er i USA og følger ikke den aktuelle saken i media, men deler gjerne noen tanker om åpenhet, sett fra Apeland Informasjons ståsted:

    – Ønsket om åpne kundelister er et merkelig ønske. Ingen bransjer i Norge har dette. Det er naturlig at enhver virksomhet i et marked med konkurranse ønsker å hegne om sin kundebase. Jeg ser ingen fornuftig grunn til at vi skal offentliggjøre vår kundeliste. Fra vår side handler dette også om at vi ikke vil bygge vårt omdømme på å være «rådgiverne til X», men vil ha en selvstendig identitet.

    – Når vi arbeider for en kunde, er vi i all kontakt med omverdenen åpne om hvem vi arbeider for. Det vil si at vi i enhver kontakt med journalister, myndigheter, politikere, interessegrupper eller andre på vegne av en kunde starter samtalen med å si hvem vi er og hvem vi jobber for. Dette er god skikk i bransjen.

    – Apeland Informasjon har som policy å bekrefte kundeforhold på forespørsel fra f. eks. presse. Da en student skrev oppgave om dette for noen år siden var vi alene om dennne policyen, men det kan ha endret seg.

    – Vi presenterer vår arbeidsmetode på nettsidene og utdyper den gjerne i møter. I den grad vi har kapasitet, stiller vi opp til møter og intervjuer med studenter, forekere og andre som er interessert i oss og bransjen. Vi forteller om hvordan vi jobber i foredrag og forelesninger.

    – Vi har de siste årene levert bidrag til bransjekonkurransen Gullkorn. Her beskriver vi alt som er gjort for den aktuelle kunden. Dessverre har ikke Gullkorn et opplegg for å offentliggjøre alle casene, men det foregår nå en evaluering der dette blir tema. Apeland Informasjon tok initiativ til utveksling av case mellom byråene som var nominert i 2009. Alle var med på det, bortsett fra Dinamo, som bare delvis ville dele.

    – For deg som vi ha oversikt: En stor del av bransjens omsetning kommer fra offentlig sektor, gjennom anbud. Hvem som får disse oppdragene kunngjøres løpende på Doffin.

    – Du som forstatt lurer på noe: Kom innom på kontoret en dag, så svarer vi gjerne. Send mail eller ring først.

    Åpen hilsen fra Ole Christian Apeland

  5. fjoseberg sier:

    Godt svar Ole Christian. Hvis man ser byråenes virksomhet litt ovenfra, deres inkludert, har det vel vært en bedring de siste årene? Og linjen dere har lagt dere på er bra synes jeg.

    Og ja; det kan være et merkelig ønske, men det erjo også et merkelig fagområde.

    Problemstillingen jeg ikke synes besvares godt nok av byråene i dag er likevel knyttet til kundeforhold.

    Ledere i kommunikasjonsbyråer er i stor grad en del av det offentlige ordskiftet. Vi vet alle sammen at saker enkelte byrårepresentanter uttaler seg om i mediene, ofte er relevante eller delvis relevante for ens egen kundemasse. Hvordan kan eksempelvis min mor stole på at det som sies ikke er en del av et oppdrag? Og når det blogges av byrået; hvordan kan vi vite at dette ikke er en del av byråets oppdrag? Eller hva med tidligere politikere som arbeider i et byrå som fremdeles er en del av partisystemet? Slik kunne jeg fortsatt ganske lenge…

    Dette er utfordringer som må tas på alvor. På grunn av disse åpenbare problemstillingtene tror folk flest at kommunikasjonsrådgivere er noen «luringer». For oss som ikke arbeider i byråer får vi denne slengt litt i ansiktet med jevne mellomrom.

    – Hva jobber du med?
    – Jeg er kommunikasjonsrådgiver.
    – Åhhhh… Jaså..

    Omdømmet vårt er ikke særlig bra. Og det er ikke min skyld, kommunikasjonsavdelingen i Lånekassa sin skyld eller kommunikasjonsrådgiverne i Greenpeace sin skyld…

  6. Peggy Brønn sier:

    I don’t understand this issue of revealing customers. Many agencies are proud of who they work for and use it in their marketing. And some have put out cases, which are particularly interesting for me as I can use them in the classroom. A public relations advisor is just that, an advisor. They help their clients solve their problems with the tools they have availble to them but it is the client who uses them and is visible. I see no difference between agencies’ jobs and internal communication people who help their organizations communicate. Who knows who wrote the speech for Rune Bjerke? But he wouldn’t deliver it if he didn’t believe it would he? Or is he a puppet that lets his public relations advisors steer him?
    There have been recent cases of agencies faking bloggs on behalf of clients, but it didn’t take too much to uncover the sham. In today’s world, it is impossible to keep secrets.
    Re. lobbying. I support it 100%, but I have real problems with a sitting politician regardless of whether they are ‘vara’ or not consulting with clients who will be lobbying the government. Almost smacks of insider trading.

  7. Even Westerveld sier:

    Veldig interessant problemstilling dette, som både Dagsrevyen og du tar opp i denne bloggposten. Jeg tror det er viktig å skille mellom habilitetsdebatten for politikere eller politisk aktive i andre yrker, og debatten om åpenhet rundt kundeforhold etc.

    Vedr. habilitetsspørsmålet er det viktig å ha som bakgrunn at det ikke finnes habilitetsregler for stortingsrepr, fordi de ikke representerer seg selv, men dem som stemte på dem og partiets program og politikk. Derfor sitter det i dag folk på Stortinget som har egne bedrifter, tilknyttninger til fagforeninger og andre organisasjoner, og samtidig vedtar politikk som får direkte konsekvenser for deres egne interesser.

    Selv er jeg 2. vara for Oslo KrF og vil trolig møte på tinget noen få dager i løpet av de neste fire årene. Jeg mener uavhengighet er sentralt for troverdighete til politikere, men det er ikke yrkesforbud for vararepresentanter til Stortinget. Jeg svarte derfor NRK at dersom det skulle oppstå en interessekonflikt i en sak jeg skal vedta en av de dagene jeg stepper inn som vara, vil jeg forhold meg profesjonelt og for eksempel be om utbytting fra voteringen.

    Samtidig tror jeg spørsmålet er et uttrykk for manglende kunnskap om hva bransjen faktisk driver med. I Geelmuyden.Kiese jobber vi ikke som lobbyister på vegne av våre kunder. Vi gir dem råd om hvordan de skal bli hørt og hvordan de kan komme høyere på banen i den offentlige debatten og i beslutningsprosessene. Det er kunnskapen om prosessene og samfunnsforståelsen som er grunnen til at kundene ber oss om råd – ikke telefonlisten og kontaktene våre.

    Når det gjelder spørsmålet om åpenhet i bransjen generelt, synes jeg Apeland har mange gode poenger. Det er en debatt om dette i bransjen, og det er sunt. Forkjempere for åpne kundelister må huske at en slik liste vil gi veldig lite informasjon/substans. Et kundeforhold til en liten aktør kan handle om politisk påvirkning, mens et annet forhold til en stor aktør kan handle om å skrive og designe virksomhetens årsrapport. Spennet i arbeidsoppgaver PR-byråene jobber med er så stort at en ordinær kundeliste vil ha begrenset verdi. En slik liste vil heller ikke inneholde informasjon om hvilke rådgivere som er på teamet. Da er man kanskje like langt.

    Uansett veldig åpen for innspill til hvordan bransjen og GK bør arbeide med disse spørsmålene, og ikke minst hvordan vi kan samle politisk støtte til å opprette et lobbyregister så fort som mulig.

    Even

  8. fjoseberg sier:

    Også et godt svar Even. Men du skiller her mellom det å hjelpe noen med lobbyvirksomhet, og det og utføre den selv. Du fremhever at det ikke er noen prinsipielle problemstillinger knyttet til å hjelpe andre med lobbyvirksomhet. Det er her jeg er litt forskrekket over at byråene og du som politiker mener at skillet er så betydelig. Det er problematisk at du som vil møte i Stortinget i løpet av de neste årene hjelper andre med å lobbe. Selv om du ikke gjør jobben selv. Ved hjelp av penger kan jeg kjøpe meg en givende samtale, et foredrag, en innsiktsfull kommenatr om hvordan påvirke politikere fra en som er politiker.

    Registerer at du ikke kommenterer Geelmuydens krasse kommentar til Carl Ivar. Den kunne like gjerne vært myntet på deg.

    Når det gjelder kundelistene ser jeg både dine og Ole C sine poenger. Men hver eneste gang en leder i et kommunikasjonsbyrå er ute og kommenterer en politiker, et produkt, en mediehåndtering osv. tenker i alle fall jeg med meg selv at «dette skal jeg ta med en klype salt» nettopp på grunn av mulige kundeforhold. Eller er det slik at eksempelvis din sjef aldri uttaler seg om ting som kan knyttes til egne eller konkurrenters kunder.

    Det er selvfølgelig nyanser her, og jeg er på ingen måte svart/hvitt her. Er bare så overrasket over at ingen byråer noen gang har utrykt forståelse for at dette er sammensatt, og kan ha et snev av en demokratisk utfordring i seg. Det svekker faget PR.

    Når det gjelder lobbyregister er vi saktens enige 🙂

  9. Dette er en interessant debatt. Samtidig opplever jeg at premisset for debatten er skjevt. Premisset du legger opp til Johannes, er at folk som jobber i byrå alltid taler på vegne av noen andre.

    Jeg synes debatten er mer interessant hvis premisset er at folk som jobber i byråene ikke er på jobb 24 timer i døgnet, men faktisk representerer seg selv når de uttaler seg som seg selv.

    Folk flest har ikke skjulte agendaer. Akkurat der er vi byråfolk som folk flest.

    I debatten om åpenhet rundt åpne kundelister, så følger jeg Apeland i hans svar. Mye av det byråene gjør er rene produksjonsoppdrag: en tekst til en årsrapport her, en pressemelding i forbindelse med lansering der etc.

    Og hvis vi gjorde et oppdrag for en kunde i 2007, men denne kunden ikke lenger handler av oss, skal den fortsette regnes som kunde? Er ikke det villedende markedsføring i så fall? Skal et oppdrag for en kunde 2007 gjøre at vi ikke kan blogge våre meninger om x-kundens bransje i 2010?

    I mitt arbeid som kommunikasjonrådgiver er noe av det jeg har gitt råd om er at mine kunder har oppdaterte referanselister, og ikke oppgir referanser som handlet av dem for 3 år siden bare fordi den er et kjent merkenavn.

    Jeg mener åpne kundelister i slikt perspektiv blir ganske meningsløst. Dette handler også om god forretningsskikk. Man respekter kundenes ønsker, og man beskytter sine egne verdier (les kundelisten).

    Det viktige er at byråfolk – som politikere, advokater, ingeniører, idrettsledere, journalister m.m – vet hvilken hatt de har på. Representerer man noen andre enn seg selv så skal man tilkjennegi dette. Hvis noen stiller spørsmål ved din habilitet, så er du sannsynligvis inhabil (om enn ikke rent juridisk) og bør ta konsekvensen av det.

    Det finnes mange eksempler av rolleblanding fra alle deler av samfunnslivet. Det er verdt å diskutere om vi i Norge er generelt sett er flinke nok til å sortere hattene våre. Men premisset om at PR-folk per definisjon rolleblander er jeg ikke med på. Åpne kundelister vil ikke hjelpe på det, det er ikke et system for hattesortering.

    De fleste byråfolk er heller ikke en posisjon at de i kraft av sin egen person kan «flytte» makt på vegne av kunde gjennom sine egne uttalelser i media.

    Åpenhet er av det gode. Men det finnes mange grader av åpenhet. Personlig synes jeg bransjen jobber godt med dette. Gullkorn er et steg på veien. I likhet med Apeland mener jeg at nominasjonene kan offentliggjøres (slik som SKUP-rapportene). Og hvilke byråer som lager hvilke kundemagasiner, årsrapporter o.l går ofte frem av kolofonen til de ulike magasinene. Hvem som vinner oppdrag i offentlig sektor får man svar på hos Doffin.

    I Nucleus har vi også referanselister på egne websider, og vi omtaler prosjekter vi jobber med på egen web og i blogg. Abonnerer man på vårt nyhetsbrev vil man kunne lese om jobber og oppdrag vi har gjort. Hvis vi tvitrer eller retvitrer noe på Twitter fra våre kunder merkes innlegget med (kunde) bak kundenavnet – i tråd med vår etisk plattform om at vi alltid tilkjennegir våre oppdragsgivere når vi jobber på vegne av dem i kontakt med omverdenen.

    Åpenhet er bra, men åpne kundelister er meningsløst, også for å unngå rolleblanding.

  10. Hei, jeg tror det skjer svært sjelden at en leder i et byrå uttaler seg til media om en oppdragsgiver eller en sak en oppdragsgiver er part i. Journalister er også mye mer oppmerksomme på dette nå enn før, og pleier å spørre om man jobber for den det er snakk om.

    Når det er sagt, tror jeg det er lurt å ta ALT man leser og hører i media med en klype salt…

  11. I forhold til åpenhet rundt kundelister stiller jeg meg nølende. Ofte kan kunder hente inn hjelp til enten intern eller ekstern kommunikasjon, uten nødvendigvis å ville flagge at de har søkt hjelp. Dette synes jeg burde være kundens eget valg, og byråene må respektere dette. Som student setter jeg selvfølgelig stor pris på byråer som vil dele sitt arbeid med andre. Slikt lærer vi mye av, kanskje mer enn av teoribøkene.
    Har et byrå lyktes med en kampanje, ved å løse oppdraget på en ”ny” måte har jeg forståelse for at de ikke vil dele det med resten av bransjen. Det virker jo ikke særlig logisk å gi fra seg et konkurransefortrinn? Som 3. års-student på PR-linjen på BI har vi nå et kurs som heter kampanjeplanlegging. Her skal studentene i grupper, planlegge en kampanjen for en reel kunde. Har en gruppe fått en lysende idé så deler man ikke den med resten.

    Fjosbergs sammenligning av PR-bransjen og reklamebransjen synes jeg er en smule på jordet. Jeg mener bransjene driver med veldig forskjellig ting, med veldig forskjellig verktøy. Dette er også en definisjonssak. USA og Europa operer ofte med to forskjellige definisjoner av PR. Etter min mening fremstår den amerikanske (akademiske) definisjonen av PR, ofte som det vi Norge kaller kommunikasjon. Man omtaler for eksempel sjelden om en person som er involvert i endringsprosesser i en organisasjon, som PR-rådgiver. I mitt hode forbindes PR i Norge med noe som rettes eksternt, og omhandler påvirkning, gjerne med en økonomisk motivasjon. Her ligger nok også litt av grunnen til at mange (i dette tilfellet politikerne) er skeptiske til PR-bransjen. Man skal heller ikke se bort i fra at det er politiske motiver i kritikken som har kommet fra politikerne. Nå som mer eller mindre alle partier har medlemmer som har skiftet beite tror jeg denne kritikken vil avta med tiden.

    Personlig ser jeg ikke noe problem med at politiker går over til PR/ kommunikasjonsbransjen, men en sammenblanding er jeg mer skeptisk til. Likevel må man i den siste tids tilfeller heller angripe regelverket, enn personene det gjelder.

    Westerveld sier han vil be om utbytting ved en evt votering der han er ”inhabil”. Det er vell og bra det, men da må vi faktisk ha tillit at han og alle andre politikere som havner i et slikt dilemma faktisk gjør ”det riktige”. Men selv ved utbytting, kan man stole på at personen det gjelder ikke påvirker sine partikollegaer før votering? Og for å snu på det, kan et byrå stole på at en ansatt som er tidligere (eller nåværende) politiker ikke lar seg farge av sin politiske overbevisning, i sitt arbeid? Her handler det om tillitt. Noe verken politikere eller PR-bransjen er kjent for å inneha.

    Jeg tror ikke det er selve hemmeligholdet rundt kundelister som skader bransjens omdømme. (Se forøvrig vi mitt innlegg om bransjens omdømme på http://prlinjen.blogspot.com/2009/11/om-hedersmenn-glasshus-og-omdmme.html). Da er det heller hvordan man argumenterer for hemmeligholdet. Geelmuyden.Kiese har åpenhet som en av sine verdier. Da blir det nesten litt for dumt at Westerveld, på NRK, gjemmer seg bak ”Vi kan bekrefte eller avkrefte på direkte spørsmål”. Særs dårlig alibi for åpenhet.

    Lars Skjegstad, student PR og kommunikasjonsledelse BI.

  12. fjoseberg sier:

    Atle: Jeg har ikke satt det premisset du fremhever. Jeg sier bare at det stilles spørsmål om redelighet i debatten. Og er det ikke nok at spørsmålet blir stilt?Jeg har ikke lyst til å utlevere noen byråer her, men jeg synes det fremstår på grensen når en byråleder henger ut konkurrenter som dumme og dårlige håndverkere. Til tider er det da på sin plass å stille spørsmålstegn ved fagligheten til enkelte. Og stiller man åpenbare spørsmål om fagligheten er veien kort til å stille spørsmålstegn ved habiliteten.

    OleC: Det er mulig du har rett. jeg håper i alle fall det. Men har selv opplevd at etikken til enkelte ikke er så høy som den man fremhever i mediene når man snakker om seg selv. Og da har jeg tekt i mitt stille sinn at denne mangelen på etikk kan overføres til andre deler virksomheten.

    Lars: Jeg sammenligner kun med reklamebrnasjen fordi PR-byråene sammenligner seg selv med advokatbyråer når det måtte passe. «Vi holder våre kundelister hemmelige akkurat som advokatbyråer». At forskjellen mellom reklame og PR er stor, og at det dreier seg om helt andre verktøy, er vel strengt tatt ikke grensesprengende. Det kunne like gjerne vært reklamebyråene Lie Larsen sammenlignet med, og da ville konklusjonen blitt en annen.

    Til de fleste her inne: Samfunnet generelt stiller spørsmålstegn ved fagligheten til byråene, de stiller spørsmålstegn ved habiliteten til mange byrå-rådgivere, det blir stilt spørsmålstegn ved etikken til mange byrå-rådgivere, det blir stilt spørsmålstegn ved motivene til mange byrå-rådgivere og det blir stilt spørsmålstegn ved kompetansen til mange byrå-rådgivere. Jeg mener det ikke er noen som helst grunn til å stille disse spørsmålene. Arne Strand er på jordet.

    Men spørsmålene er stilt. Kritikken er reist. Hva kan man gjøre med det? Jeg har ikke sett så mange konstruktve forslag her til nå – kanskje med unntak av noen som trekker frem seg selv som gode eksempler til etterfølgelse (med god grunn!)

  13. Hei,

    jeg har holdt på med dette i over 20 år, min far var i bransjen 30 år før det. Kritikken mot bransjen er stort sett den samme, og den kommer opp med jevne mellomrom.

    Hvis det er konkrete saker å diskutere, er det viktig og konstruktivt. Men hvis det bare er kritikk basert på synsing, mistanker og mangldende innsikt synes jeg ikke det gir så mye.

    Derfor synes jeg vi bør debattere konkrete saker der noen har gjort noe som kan være galt, eller stille spørsmål direkte til personer og selskaper man mistenker for noe. «Jeg har en mistanke om at noen ikke oppfører seg skikkelig og jeg liker det ikke» tar oss ikke mye videre.

    Kom med sakene!

    Ole Christian Apeland

  14. fjoseberg sier:

    Hmmm… Du har helt rett OleC. Det blir litt lite konkret her. Og jeg er jo på sett og vis like lite «åpen» som de jeg mener burde være mer åpne.

    Men la meg peke på en sak hvor etiske grenser er tråkket over.

    Responder ble pælma ut av NIR fordi de var involvert i noe de ikke burde vært inolvert i. Lederen i NIR var vel også inolvert på en eller annen måte, men ikke via firmaet han var daglig leder i. Han sluttet imidlertid som leder. (tror dette skal stemme sånn ca.)

    Det finnes vel også eksempler på såkalte drittpakker, noe som forøvrig ikke skal finne sted jmf. diverse retningslinjer.

    Nå skal ikke hele bransjen skjæres over en kam. Snarere tvert i mot. Vi snakker ikke en gang om et lite mindretall. Det er færre enn det. Men likevel; for de av borgerne som ikke arbeider med kommunikasjon så skilles det lite mellom byråene. Bransjen har et drålig omdømme.

    Og så kommer First House. Og denne saken med GK og JKL på Dagsrevyen i forigårs.

    Jeg er ikke blant dem som mener at åpenhet er det prinsipielt riktige. Det dreier seg om business. Alle virksomheter må få gjøre hva de vil med kundelistene sine. Jeg er liberal. Å kreve åpenhet med utgangspunkt i endring av lover og regler er stokk dumt.

    Som kommunikasjonsrådgiver har jeg snakket med kommunikasjonsrådgivere som er flaue over å ha brukt et byrå. Som på forespørsel forteller meg hvilket kommunikasjonsbyrå de bruker til bistand med en strategi ellerlobbykampanje, og deretter legger til; «… men hold det hemmelig da». Hvordan er det ikke da i andre deler av samfunnet? Det er trist. Kommunikasjonsbyråene arbeider med PR, og det er ett fag.

    Jeg mener ikke mer enn at åpenhet i bransjen kan være en medisin mot det dårlige omdømmet. Jeg anser nemlig Arne Strands uttalelser om kommunikasjonsbransjen som noe som kanskje trenger medisinering.

    Men når det gjelder Westerveld er jeg utrolig overrasket over at ingen byråer synes det er problematisk.

    Ja, Westerveld – det er de med penger som kan kjøpe tjenester. Det offentlige og andre. Og det er helt greit, synes jeg. Har du penger kan du kjøpe. Men du nevnte på radio at LO ikke bruker byråetjenester fordi de har nok kommunikasjonsrådgivere fra før. Det er de uten større midler som bruker byråene. De som ikke har råd til egnee kommunikasjonsrådgivere. Dette er løgn. Eller prøver du å påstå at ingen LO-forbund bruker GK?

    I så fall kan jeg jo spørre rett ut siden dere svarer på forespørsel; Bruker noen av LOs forbund GK som kommunikasjonsbyrå? Eller hva med Arbeidsgiversiden? Bruker ingen av arbeidsiverorganisasjonen GK?

  15. Påstanden om at bransjen «favoriserer de rike» har jeg hørt mnange ganger, og jeg synes den er merkelig.

    Noe av det fine med rådgivere som oss er at bedrifter, organisasjoner og etater som ikke har råd til egne kommunikasjonsstaber kan få hjelp for en billig penge og få fram sin sak. For noen få tusenlapper, eller ofte gratis hvis man ikke har penger, får de små førsteklasses hjelp. Her er byråene fagets Robin Hood, etter min mening.

    At en kommuinikatør ikke vil si at man bruker rådgivere er pussig. Alle bør bruke eksterne rådgivere i noen grad, og det er ikke noe å skamme seg over. Et blikk fra utsiden gjør kommunikasjonen bedre, og man bør heler være flau hvis man aldri bruker byrå. Slike uttalelser vitner om liten faglig modenhet, mener jeg.

    Hvis byrået man har valgt har er så dårlig omdømme at man ikke vil si navnet høyt, bør man bytte byrå. Ikke gjør noe du ikke ville like å fortelle om på TV, er vårt råd. Det gjelder alt i livet, også byråvalg.

    Vennlig hlsen

    Ole Christian Apeland

  16. fjoseberg sier:

    Når dte gjelder penger er jeg nok uenig. Jeg har vært informasjonsleder på Ungdomsinformasjonen i Oslo, og der ville vi nok aldri hatt råd til å bruke noe byrå. Det samme gjelder Barne- og Ungdomsrådet i Oslo (BURO) som eide oss. BURO besto av 55 ungdomsorganisasjoner. De færreste av dem har noen gang brukt kommunikasjonsbyrå. Via nettsidene http://www.ung.info vil dere finne en hel haug med stiftelser, frivillige organisasjoner, informasjonskontorer osv. De færreste av disse har brukt kommunikasjonsbyråer. Det er mulig de som har litt/lite penger bruker byråer en gang i blant, men jeg har arbeidet med norske frivillige organisasjoner, holdt gratis kurs for alt fra Albansk ungdom til Skeiv ungdom. De organisasjonene har lite penger, og det kan nok fremstå litt provoserende for dem når du sier at dere hjelper de som ikke har råd. Dere hjelper de som nesten ikke har råd. Hvis dere vil hjelpe brorparten av innvandrerorganisasjoner, barne- og ungdomsorganisasjoner frivillige virksomheter må dere jobbe gratis

    Som det ble sagt tidligere over; det offentlige er stor leverandør av byråtjenester. Og når dte gjelder det offentlige sitter pengene løst når det gjelder større kampanjer. De bruker ikke akkurat byråer fordi de ikke har råd til kommunikasjonsrådgivere.

    Men skjønner heller ikke hva som er problemet med å tjene penger. Robin Hood er en myte.

    At noen ikke innrømmer at de bruker byrå er merkelig ja, men det sier noe om omdømmet til bransjen. I eksemplelet jeg nevnte var det snakke om et av de større, profesjonelle, velfungerende byråene i Norge. Det var bransjen vedkommende så ned i bakken av.

    Jeg tror fremdeles, etter alle gode innlegg her (først og fremst ditt og Atle sitt), at åpenhet er veien å gå for å fikse på dette. Spørsmålet er vel om noen er villige til å ta den risken i forhold til kunder? Til slutt tror jeg noen gjør det, og de første vil kunne profilere på det.

  17. Hei, jeg kan ikke snakke for hele bransjen her, men tror at mange strekker seg langt for å hjelpe svake.

    I Apeland Informasjon arrangerer vi fagdagen God kommunikasjon hvert annet år, og inviterer alle mulige organisasjoner til en topp fagdag, gratis. Flere hundre har deltatt, og i august gjør vi det igjen.

    Når vi får forespørsler fra folk med lite pleier vi å hjelpe dem, med en pris som passer dem. None ganger er det gratis. Når «dine» organisasjoner sier de ikke har råd, tror jeg at mange av dem ikke har sjekket hva de kan få av hjelp for en rimelig penge, men har antatt at det er umulig.

    Jeg tror ellers at de fleste som har vært involvert i de siste årenes anbudsprosesser vil være uenig i påstanden om at pengene sitter løst i det ofentlige. De kjøper mye, ja, men presser pris mot grensen av det uanstendige.

    Å kunne hjelpe andre og løse problemer er for meg den viktigte drivkraften for å jobbe med dette. Jeg tror dette gjelder mange i bransjen.

    Ole Christian Apeland

  18. fjoseberg sier:

    OleC. Det var et innlegg som gjorde meg glad. Men jeg tror desverre at det ikke er særlig representativt. Dessuten snakker vi om hundrevis av organisasjoner, stiftelser, kontorer osv.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: