Riktig og derfor galt

En av Kampanjes rykende ferske kommentatorer, Claus Sonberg kater en fyrstikk på et allerede tent bål når han definerer kommunikatører ut av styrerommene i sin første kommentar hos nettavisen. Sonberg har jo selvfølgelig rett nå han sier at en mennesker i en ledergruppe må ha det han kaller forretningsforståelse. I korthet går det vel ut på å forstå hele verdikjeden i en virksomhet. Og da må du kunne tall, statsistikk, strategi. Og sånn.

I korthet kan man vel også slå fast at dette vel er kjent for de fleste. Skal du sitte i en ledergruppe må du kunne «lederting». Skal du spille fotball må du kunne reglene. Skal du klatre i fjellet må du ha godt utstyr. Sonberg spaserer inn åpne dører, men han gjør det vel godt vil jeg mene.

Hvorfor er det da litt galt også?  Et par småting.

1) Jeg mener faktisk at det går an å tilnærme seg forståelse for en virksomhet indre kjerne ved å gå utenom mattebøker. Man kan for eksempel gjøre det via tradisjonelle universitetsfag eller til og med erfaring. Selvfølgelig er matematikk viktig i virksomheter som Sonberg har frekventert i, men det er faktisk slik at med ledergrupper mener man også større organisasjoner, statlige etater eller departement. Slik jeg ser det er man ikke like avhengig av tallkunnskaper når målet ikke er å tjene penger. Joda, lederguppen må kunne regne, men når det er snakk om Utlendingsdirektoratet og ikke SAS kan gruppen etter min mening være litt mer fragmentert.

2) Videre rer jeg litt redd for hva som vil skje hvis man ikke tar med kommunikasjonsfolk inn i ledergruppen fordi man ikke forstår tall godt nok. Mister ikke ledergruppen da en dimensjon som er verre enn hvis man ikke tar dem med? For veien til permanent plass dreier seg jo også om at det er et behov for kommunikatøren.

3) I tillegg er jeg ikke sikker på om de andre folka i ledergruppen alltid sitter med tallkompetansen.

4) Og ikke minst synes jeg kanskje Sonberg nedvurderer  hva som kreves av lederkompetanse for å gjøre en omverdenanalyse, en SWOT, generelle spørreundersøkelser, prosjektkompetanse osv. Folk som kan gjøre disse tingene på vegne av egen organisasjon har noe i en lederguppe å gjøre.

Hva tror du? Må man kunne tall for å sitte i en ledergruppe?

PR, lønn og litt tynne analyser

Det har flere steder vært folk som har ment noe om kjønn og lønn blant kommunikasjonsrådgivere i det siste. Hans Wilhelm Gullestad gjør et forsøk på en analyse av hva som vil kunne skje hvis rekrutteringen av kvinner til kommunikasjonsstillinger fortsetter i samme forrykende tempo. Jeg skal ikke påstå at Gullestad har helt feil, men synes vel kanskje analyse og konklusjon er fattet på et noe sviktende grunnlag.

Ettersom jeg er så heldig å arbeide med kommunikasjon i en fagorganisasjon vet jeg litt om hvordan lønnsdannelse fungerer. Og det er noen momenter som Gullestad glatt utelater, og som sannsynligvis ville påvirket konklusjonen en smule:

1) Forholdet mellom lønn og kjønn er ikke endimensjonalt. Hvis analysen til Gullestad hadde vært riktig, ville leger og advokater tjent dårligere i dag enn de gjorde tidligere. Førskolelærere ville nok tjent mer, ettersom det har blitt flere menn i barnehager. Mulig det har vært en liten endring, men kjønnsbalansen brukes ikke som noe slagkraftig argument for hvorfor endringene har funnet sted.

2) Den viktigste påvirkningen til lønn for en hel yrkesgruppe er konkurransen om arbeidskraften. Hvis bransjen eksemplevis trekker til seg arbeidskraft det er overskudd på, vil det endre lønnen. Og kommunikasjonsbransjen er jo full av folk uten PR-utdanning. (Heldigvis?). Journalister begynner det etterhvert å bli en del av på markedet vil jeg tro. Og kanskje folk innen markedskommunikasjon og samfunnsvitenskaplige utdanningsområder? Hvis vi plutselig, i Grünigs ånd, ville begynt å rekruttere sosionomer pga. deres evne til å bedrive dialog, ville det også påvirket lønna.

3) I forlengelsen av pkt 2, og nå kommer jeg til krumtappen i hvorfor Gullestad forenkler virkeligheten, finner vi forholdet mellom privat og offentlig sektor. Hvis offentlig sektor eller Spekter (virksomheter som tidligere var drevet og driftet av staten) må konkurrere med privat sektor om arbeidskraft drives lønnen opp. Helt elementært og enkelt. Dette er veldig, og da mener jeg veeeeldig, mye viktigere enn kjønn.

Og hvordan passer kommunikasjonsbransjen inn i dette bildet? Og hvorfor er dette relevant for kommunikasjonsbransjen? Joda – vi finnes overalt. Og det driver naturlig nok lønna vår litt opp.  Om det ble enda flere kvinner er det dermed ikke noe automatikk i at lønna vil gå ned. Den analysen er for enkel.

Nils M. Apeland sa følgende på Twitter i dag:

«Med flere kvinner i bransjen går lønn og anseelse ned. Det vil ingen. Vi trenger mer analyse, tall og strategi. Det trekker menn.»

Dette er selvfølgelig ikke feil, men det er ikke riktig heller. For hvis vi hadde fått massevis av menn inn i yrket, og private virksomheter samtidig fant ut at PR-folk med Grünig og offentlige utredninger og samfunnsvitenskaplig tilnærming til problemstillinger og matpakker med gulost – de passer best i det offentlige de. Og deretter så mot markedsførere fremfor oss PR-folk fordi vi ikke er lært opp til å tenke salg, så ville mange flere av oss havnet i det offentlige. Tvunget inn. Med hammer og sigd. Det ville kunnet påvirke lønna vår. Uansett om kroppene våre produserte testosterogen eller østeron.

Sum. Det er markedet, aller helst markedene, vi opererer i som først og fremst påvirker lønna vår.

Så sånn er det…