Sannheten om sosiale medier II (?)

desember 18, 2010

Den (nesten) alltid kloke Tor Odland har begått en interessant bloggpost om de sosiale medier på bloggen Kommunikasjonsforeningens blogg, PRprat.no. Selv om Odland nok skriver mest om de kommersielle og salgsutløsende merkevaresidene ved sosiale medier (som de fleste andre), så mener jeg punktene ganske greit kan overføres til å gjelde for medlemsorganisasjoner, stiftelser osv.

For det første, og grunnleggende i denne sammenheng, er jeg opptatt av at PR som fag må forstås i bred forstand. Det er ikke bare presse det dreier seg om. Alle aktiviteter som har til hensikt å kommunisere på et eller annet plan med mottager er PR. I min verden er altså et godt frokostseminar PR, kontakten med en journalister er PR, mail til en stortingsrepresentant er PR, etableribg av en gruppe på Facebook er PR (sistnevnte kan vel strengt tatt ikke være PR før man har søkt kommunikasjon med noen i denne gruppen, men det er en annen disksujon) osv.

For det andre – og også grunnleggende her – sosiale medier er egentlig ikke en greie innenfor PR-faget. Årsaken er at sosiale medier som fenomen ikke kan puttes i en boks. En julekalender på Facebook, en blogg om menneskerettigheter eller en wiki om arbeiderbevegelsen er så ulike fra hverandre at sosiale medier ikke kan defineres som en » ting».

Derfor er ingen eksperter på sosiale medier. Det er så mye forskjellig. Mens noen kan ha peiling på hva en blogg skal være, har andre peiling på morsomme kampanjer på nett, mens en tredje person kanskje vet mye om hvilke reklamefilmer som kan bli en hype på Youtube. Å kalle seg ekspert på sosiale medier blir like dumt som å ha ambisjoner om å være verdens beste skriver (som i menneske som skriver – ikke printer). Alle sjangre. Hvis noen innbiller deg at mekanismene for å få til noe artig på en blogg, og få til noe artig på Youtube er like – gå din vei!

For det tredje, fjerde eller hvor jeg nå enn har kommet i rekken – sosiale medier er ikke egalitært. I begynnelsen trodde vi alle kanskje at dette med sosiale medier, det måtte være Grünigs våte drøm om toveis og symmetrisk kommunikasjon. Nå skulle alle kunne snakke med alle. Jørgen Hattemaker kunne snakke med Jens Stoltenberg midt i matpakka, og jeg skulle endelig få lært alle de riktige triksene av MC Hammer. Sannheten er en annen. Joda – det finnes unntak hele tiden, men de færreste kjendiser, kulturelitefolka (Tore Sagen & Co), kommentatorer, idrettsutøvere osv kommuniserer med almuen på for eksempel Twitter.

Sitter liksom med en følelse av at man må gjøre seg litt fortjent til å komme inn i twittervarmen.Eller være veldig interessant for den jeg vil komme i kontakt med. Og det er ikke noe galt i dette. På ingen måte. Jeg gidder jo ikke kommunisere med tilfeldig forbipasserende på gata. Jeg snakker med dem jeg vil snakke med. Sånn er det når jeg er på Tveitasenteret, og slik er det på Flickr, Twitter, Facebook og andre steder. Hvis jeg var Marie Simonsen hadde heller ikke jeg giddi å lagt opp til samtale med alle 10.047 følgere hun har på Twitter. Poenget mitt er bare at dette nye web 2.0 ikk er helt egalitært. Det er en myte. Og da blir det gjerne ikke Jørgen Hattemaker over det likevel. For en stund siden spurte Bjørn Eidsvåg rapperne i Carpe Diem om de hadde lyst til å være Eidsvågs gjester på en konsert i Oslo i mars. Joda, svarte de. Det passet perfekt med deres planer. Hvorfor spurte ikke rockepresten meg? Bare fordi jeg ikke er musiker?

Og det var altså litt flere sannheter om sosiale medier. Har du noen flere? Eller uenig i skrableriene mine denne kvelden?

Reklamer

Jøss!

desember 6, 2010

Jeg har havnet å 2. plass i Cisions kåring av PR- og kommunikasjonsblogger. Kanskje ikke fortjent, men nå må jeg skjerpe meg for å leve opp til dette. Kan jo ikke fortsette med å legge ut bloggposter en gang i måneden lenger nå!

Topp 3 i forhold til hva man bør gjøre for å være en god blogger:

1) Legge ut jevnlige blogposter. Minst en gang i uken….
2) Være flink til å kommentere på andre blogger. Minst en gang om dagen….
3) Finne sin form, og dermed finne sine lesere man kan kommunisere med.

Hmmm…. Det holder vel å gjennomføre en av disse tre for å komme på listen til Cision. Kanskje vi kan si at de har tatt en Nobel-Obama, og gir prisen for hva som skal skje i fremtiden?

Ønsker forøvrig å gjøre et nytt forsøk på å spise middag.  Direktørene i divere PR-byråer får ikke være med. Kanskje plasseringen på lista hjelper 🙂