Lønn og kjønn: Joda, men neida…

Skjennald forsøker på bloggen www.prprat.no å dra opp en litt eldre sak om at mange kvinner i kommunikasjonsbransjen kanskje fører til lavere lønn blant oss kommunikasjonsfolk. Han hisser på seg mange i kommentarfeltet. Også andre bloggere har blitt oppgitt.

Hun som gjemmer seg bak sistnevnte lenke bommer ganske mye. Frk. Didriksen gjør noen forsøk på å sette behovet for profesjonalisering av bransjen på den ene siden, og Skjennalds «brannfakkel» på den andre siden. Vil tippe alle, inkludert Skjennald selv sitter og nikker til han får vondt i nakken av alt Frk. didriksen sier. Og det vil i så fall bety at akkurat dette innlegget oppfattes som noe motargument for lederen av Kommunikasjonsforeningen.

Jeg skal imidlertid gjøre et forsøk på å argumentere mot gode Skjennald. Ikke fordi han har feil i det han sier. Fordi han ikke nevner en rekke faktorer som MÅ nevnes når man diskutere lønn og kjønn. Og dermed blir slutningene som trekkes, eller i alle fall insinueres, litt feil.

Det er selvfølgelig riktig at yrker som domineres av kvinner oftere har lavere lønn. Men lønn dannes på bakgrunn av så mange ting. Kjønn er isolert sett ingen begrunnelse for lønnsdannelse. Det at kvinner oftere søker seg til offentlig sektor er derimot et faktum. Hvis tendensen var at menn gjerne havnet som kommunikasjonsrådgivere i det offentlige, og kvinner i det private ville nok ikke menn tjent mer enn kvinner likevel.

Kvinnedominerte yrker har ofte sverget til sentral lønnsdannelse. Jeg sier ikke at jeg tror lokal lønnsdannelse ville vært det riktige for sykepleiere, men at kommunikasjonsrådgivere ikke har noen egen modell. Vi har ingen fagorganisasjon som forfekter det ene eller det andre synet. Kanskje en styrke i denne sammenheng?

Det vi som kommunikasjonsrådgivere derimot har er arbeidsplasser i alle sektorer. Stat, kommune, Spekter og ikke minst privat sektor. Sistnevnte er en driver for lønn, spesielt i tider hvor det er underskudd på vår type arbeidskraft.

Jeg vil tro godeste Skjennald nikker av dette. Det er liksom selvfølgeligheter. Dermed slår jeg vel meg selv i hodet med det jeg påpekte om Frk. Didriksen. Ringen er sluttet. Jeg har bitt meg selv i halen.

Forskjellen er at jeg ikke mener Skjennald har feil. Han påstår vel egentlig heller ingenting i posten – han påpeker noen tendenser. Men det jeg mener Skjennald gjør feil er å peke på disse tendensene uten å mene noe å se på lønndannelse i et litt mer teknisk perspektiv. Hvordan dannes lønna til kommunikasjonsråpdgivere? Er de medlemmer av fagorganisasjoner i det hele tatt? Lokale forhandlinger i miljøer hvor det ofte er sentrake forhandlinger? Har kommunikasjonsrådgivere i kommunal sektor bedre betalt enn dem med tilsvarende kompetanse? Det er utrolig mye med kommunikasjonsrådgivere og lønn jeg er usikker på. Jeg tror ikke kjønn er av spesiell stor betydning – men det er nå bare meg.

Hvis mengden kommunikasjonsrådgivere vokser i privat sektor, det plutselig synker i staten og færre journalister og andre skifter beite, gjør det kanskje ikke noe at vi skulle bli 75% kvinner i bransjen?