Jobb, smil og #komdagen2011

Som en del av jobben min i NITO har jeg jobbet en del med sosiale medier. Vi skynder oss langsomt.

Jeg holder mange kurs om sosiale medier for ingeniører og teknologer landet rundt. Noen er mer interessante å holde enn andre. Et av disse er kurset vi i NITO kaller Karriere 2.0. Kurset dreier seg om hvordan man på en klok måte kan bruke sosiale medier til å fremme egen faglige karrriere. Og hvordan man kan gjøre det på en uklok måte….

I dag har jeg vært vitne til en flott Kommunikasjonsdag i regi avKommunikasjonsforeningen. Tema var internkommunikasjon. Noe var spennende, og noe hadde jeg hørt tidligere. En av presentasjonene ble jeg litt – skal vi se – pinlig berørt av, og det var Christine Koht sitt voldsomme innlegg om arbeidslivet. Jeg likte det. Men det ble litt voldsomt å sitte i salen. Sånn er jeg.

Men hun hadde noen fantastiske poenger innimellom informasjon om truser, analåpninger og hennes forhold til menn. Et av dem var knyttet til humør. Smil. Latter. Det å gi av seg selv. Og i den forbindelse må jeg bare henvise til twitterfeeden #komdagen2011 . For her var det altså noen som, etter min høyst private mening, nesten konstant twitret innspill til hva foredragsholderne burde gjort annerledes og var regelrett negative. Lite Kohtsk, for å si det slik. 

Som vi alle vet – når det twitres i faglige sammenhenger gjør vi det litt for å ta del i en spennende dialog, og litt for å vise at vi deltar som fagpersoner i den samme dialogen. Det dreier seg ofte om å vise seg frem. Når man twitrer i faglige sammenhenger er vi relativt bevisste på jobb, faglige karriere, faglig anerkjennelse og i mange tilfeller også karriere.

Noen sier at de kun twitrer for å være en del av en dialog, men det er tull. Personlig legger jeg for eksempel merke til at når det er lenge siden jeg har blogget, så svarer faktisk ikke twitrere på @mentions. Etter at Cision omtalte bloggen min fikk jeg mange flere forespørsler om å være venner på LinkedIn enn vanlig. Nettverkssosiologien er like gjeldende i sosiale medier som i «det virkelige liv»

Når man på feeden #komdagen2011, altså et faglig-profesjonelt fora, konstant lirer av seg tweets om hvilke foredragsholdere som er kjedelige, hvordan man ikke bør kommunisere direkte til foilene sine, at man stadig undres over hvordan enkelte som ikke kan kommunisere blir ansatt som kommunikasjonssjefer, konstant kommer med råd om hvordan foredraget burde vært gjort annerledes og så videre – så blir det nesten litt slitsomt. Når det også kommer tips om å lese egen bloggpost fordi den er interessant lesning, så får det meg altså til å tenke litt på hvordan man bør fremstå som faglig-profesjonell nettverksbygger på nett.

Personlig blåser jeg i at enkelte twitrere fremstår i overkant negative. Jeg er ikke en gang sikker på at de er oppmerksomme på dette selv. Selv er jeg veldig bevisst på at jeg skal unngå å slenge dritt om andre i sosiale medier.  Jeg liker å diskutere, men med en gang tonen blir nedsettende dropper jeg ofte ut av samtalen. Selvfølgelig vet jeg at dette er litt spekulativt, men det får bare være. Jeg er delvis i sosiale medier fordi det er spennende og interessant, og delvis for at andre skal synes at jeg er en spennende og interessant person. Saksøk meg!

En klok mann skrev en gang at «det viktigste er opprettholde dialogen.» Jeg tror mange har noe å lære av den mannen hvis man er i sosiale medier av hensyn til karriere og jobb. Å slenge en dårlig melding om en annen person genererer som oftest en dialog de færreste har noe å tjene på.

Hvis man blåser i karriere og jobb, og kun er ute etter å være ærlig og hele tiden si det man tenker, trenger man ikke bry seg om det jeg har skrevet. Og bevares – det er befriende og deilig med slike.  Selv har jeg vært så lenge i arbeidslivet og faglige sammenhenger at jeg vet at man ikke alltid skal si det man tenker. Storebror (fremtidige arbeidsgivere, fremtidige kollegaer, samarbeidspartnere osv) ser deg. På godt og vondt. Heldigvis.