De tre S-ene

juni 8, 2011

Nils M. Apeland lanserer et farvel til relasjonen mellom journalist og kommunikasjonsrådgivere i siste nummer av Kommunikasjon. Mange vil helt sikkert påpeke at journalisten ikke har utspilt sin rolle, og sannsynligvis aldri kommer til å gjøre det. Min kommentar vil da være at Apeland ikke sier at journalisten vil bli borte, men at kommunikasjonssjefen ikke lenger vil være så avhengig av journalisten for å bygge omdømmet til sin arbeidsgiver. Man vokser litt fra hverandre, og da sier man ofte «farvel».

Istedet retter Apeland oppmerksomheten mot de tre «s»-er; Strategi, Sosiale medier og Samfunnsansvar. Apeland har selvfølgelig rett. Nær sagt som vanlig.

MEN – dette er teorien. For når jobben skal gjøres, når man skal brette opp ermene, må man sørge for at arbeidet med disse tingene sees i sammenheng med hverandre. At strategien har en digital dimensjon, at man i sin tilstedeværelse i sosiale medier ser tilbake på strategiens mål og delmål, at man i sitt arbeid med samfunnsansvar ser tilbake på visjon fra strategien eller legger en plan for hvordan arbeidet skal kommuniseres i sosiale medier. Selvfølgeligheter, vil mange mene. Kanskje, men det er pinadø vanskelig. Den som sier at implementering av kommunikasjonsstrategier er enkelt lyver. Eller har hatt en dårlig kommunikasjonsstrategi, spør du meg.

For i det øyeblikket alt går av seg selv burde man selvfølgelig iverksette ytterligere kommunikasjonstiltak, utvikle nye ideer til hvordan PR-arbeidet kan bli enda bedre. Det finnes alltid en aktivitet på Facebook, en kronikk som kan skrives, en banner på nettsidene, feiring av suksessen internt og annet, som kan gjennomføres.

Og så må det altså bindes sammen. Så ja – jeg tror på de tre S-ene til Apeland. Men jeg tror på dem slik: SSS. Ikke slik: S   S   S

Reklamer

Jarle Aabø skjønner ikke Twitter

juni 3, 2011

For Aabøs del er det selvfølgelig litt trist at han faktisk tror han skjønner det. Ekstra trist er det at han sannsynligvis ikke skjønner dynamikken i sosiale medier heller.

Først – han har nok rett når det gjelder at at ting har blitt råere og mer ufint. Eller som @osol sier det: Twitter har blitt mer folkelig. 

Det Aabø ikke skjønner er at det kan man bare styre unna, og vips har han et sosialt medie han faktisk har bruk for. Jeg bruker Twitter, men er på ingen måte plaget av tullet.

Det virker som om Aabø faktisk tror at man MÅ lese all dritten på hele Twitter hvis man skal delta i dialogen. Slik er det ikke.

Når jeg holder kurs eller foredrag om sosiale medier pleier jeg å sammenligne det hele med en fest:

Aabø – hvis du kommer inn på en fest og ser at det står noen du ikke liker så godt i høyre hjørne – går du da bort og prater med dem? Føler du en trang til absolutt å skåle med dem? Må du bevege deg mot dem for å høre om deres utgreiinger om det du vet at du absolutt ikke har lyst til å høre om.

I sosiale medier finnes det utallige måter å unngå dem ope i høyre hjørne. På Twitter kan du droppe å følge dem; du kan følge dem, men sørge for at det de sier ikke havner på din skjerm (så fremt de ikke tar direkte kontakt) og du kan enkelt og greit la være å respondere. Det er så enkelt at det ikke koster et halvt kalori en gang.

Selvfølgelig er det dem som bare MÅÅÅ snakke med alle. Som kommer på fest, og ønsker å stille seg på bordet og si «Nå har jeg kommet. Gratulerer til alle». For disse menenskene kan Twitter være et problem, Aabø.

I utgangspunktet er det ingen problemer knyttet til Aabøs boikott av Twitter. Folk gjør som de vil, og jeg pleier ofte å si at det ikke nødvendigvis er noen vits å etablere bruker på Twitter. Men det er noe med den nedstettende tonen om folk som bruker denne mikrobloggtjenesten som provoserer litt:

 – Jeg skal aldri, aldri tilbake. Twitter er for folk som liker å uttrykke sin genialitet i kortform, men som sjelden fremstår som geniale.

Selvfølgelig har Aabø rett i at det er mye dritt på Twitter, men slik er det da med alt vi arbeider med. Det er mye dritt i avisene også, men jeg leser dem likevel. Jeg synes han dummer seg litt ut, men det står bokstavelig talt for hans egen regning.

Aabø driver et firma som selger tjenester som burde omfatte helhetlig kommunikasjon, forhåpentligvis inkludert bruk av sosiale medier. Note to self….