Nok en gang er det lenge siden siste bloggpost. Nå skal jeg skjerpe meg. Flere bloggposter på gang. Håper jeg.
Og jeg hadde litt lyst til å starte med en pussig greie. Stortingspresidenten som kritiserer ex-politikere. Jeg mener mye om PR-/kommunikasjonsbransjen selv, men at ex-politikere slutter seg til First House, BM og GK er IKKE et demokratisk problem. Kanskje det av ulike årsaker er et problem for omkvedet til enkeltpersoner (selv om det ikke burde være det), men det finnes ikke demokratisk utfordrende at folk slutter med politikk og benytter sin kompetanse på en annen måte. Hadde situasjonen vært motsatt ville det derimot vært dramatisk – at ex-politikere ikke fikk lov til å jobbe med hva de ville. Tenk hvis Bjarne Håkon Hansen sluttet med politikk fordi han rett og slett var lei av Jens Stoltenberg eller Arbeiderpartiet generelt. At han trengte å gjøre noe annet. Kanskje var han som statsråd også lei av å forholde seg til underliggende etater og direktorater. Hvor skal mannen jobbe da? Ikke alle kan bli fylkesmenn.
Hvis samfunnet skal stille spørsmålstegn ved hva enkeltmennesker har lyst til å gjøre med livet sitt, synes jeg vi kollektivt gjør en tabbe. Heldigvis er det ikke så fryktelig mange som er skeptiske. Problemet er at det er Stortingspresidenten. Det er stortingspresidenten som blander seg opp i livet til Bjarne Håkon Hansen – en privatperson – og det synes ikke jeg er helt bra…
Å være politiker er et verv. Å være ungdomspolitiker er et verv. Å være statssekretær er et verv. Politisk rådgiver det samme. Hvis noen mener politikere forplikter seg moralsk også etter vervet, er det ikke et bedre fungerende demokrati det lengte etter. Det er noe som ligner på et teknokrati. Og det vil vi ikke ha. Bortsett ra noen få da
FjoseBerg 
Nå synes jeg kanskje du parkerte en god debatt før den fikk komme i gang. Noen av oss mener vel at det finnes problematiske sider ved denne praksisen som er vel verdt å diskutere, uten at vi dermed vil avvikle det frie individets integritet eller demokratiet som sådan.
Premisset om friheten til å «benytte sin kompetanse på annen måte» er interessant. Saken er at det er nettopp de ex-politikere som har størst tillit og størst kontaktflate som rekrutteres, og det er jo nettopp fordi det er disse som har tilgang til personer, arenaer og kanaler som er attraktive for påvirkning.
Jeg må selvsagt stole på at den enkelte kommunikasjonsrådgiver og den enkelte folkevalgte begge besitter integritet til å holde sine roller atskilte og forstå hverandres oppdrag. Likefullt, kapitalen i denne økonomien er tilgang til hverandres ører.
Det er tilliten mellom aktørene opparbeidet gjennom et langt liv i politikken vi betaler for når vi engasjerer First House. Det er vissheten om at rette vedkommende svarer personlig på telefonen når de ringer, og ikke sekretæren, vi betaler for.
Man kunne feks innføre et regelverk som forhindrer ex-politikere utgått av den til enhver sittende regjering i å lobbyere overfor «egen» regjering, uten å rokke ved individets frihet.
Nå er denne debatten gammel – den også. Ble omtalt i bøtter og spann da Bjarne Håkon Hansen gikk til Firsthouse. Spør du meg er det på tide å parkere debatten…
Jeg er ikke enig med deg.
Å være politiker er et verv – ikke en jobb. Folket setter enkelte mennesker til å styre samfunnet på vegne av oss andre. Når vervet er slutt er de helt fritatt fra forpliktelser. Å sette bånd på hva en ex-politiker kan foreta seg er rett og slett brudd med ideen om både politikk og demokrati.
Jeg setter min lit til politikerne vi har valgt. De skal ikke la seg påvirke på bakgrunn av personlige relasjoner. Ikke via byråer, ikke via LO og ikke via NHO.
Hvis de likevel gjør det må vi ha mekanismer og strukturer som ivaretar politikkens vesen.
Jeg har forståelse for at karantenetider må være lange, og hindre alle en hel rekke problemstillinger som kan oppstå. Men å nekte politikere å ldrive lobby mot egne partifeller, slik du skisserer vil rokke nettopp rokke ved individets frihet.
Også ex-politikere skal ha frihet.
Forøvrig – noen dager på etterskudd – kapitalen er ikke kun tilgang på hverandres ører. Det er først og fremst innsikt, politik teft og forståelse for hvordan politiske aktører tenker.