Ny knagg

august 24, 2011

Har hatt min tredje dag i ny jobb. TriggerOslo er av de absolutt tøffeste og ikke minst beste kommunikasjonsbyråer i Norge. Må vel innrømme at jeg ikke habil når slikt skal utnevnes, men jeg tror de fleste som har jobbet med Trigger vil være enig. Etter det jeg hørt i alle fall.

For en som har jobbet i organisasjonslivet og i det offentlige, er det litt uvant å plutselig arbeide med kunder som Telenor, Plantasjen, og DFDS. Samtidig faller det seg helt naturlig. TriggerOslo arbeider nemlig etter noen faglige prinsipper om engasjerende kommunikasjon. Det gjør vel alle i denne bransjen, sier kanskje du, og det er nok riktig. Engasjerende kommunikasjon, dialog mellom, i og med, målgrupper er «the new black». Alle byråer er vel opptatt av det. Men – Trigger spesialiserer seg på det. De som jobber her har kunnskaper og kompetanse til å levere også innen andre deler av PR-faget, men det er altså innen engasjerende kommunikasjn vi har funnet nisjen.

De som kjenner meg vet forøvrig at jeg er opptatt av engasjement. Men ofte med et negativt fortegn. Jeg har alltid blitt irritert over de som snakker varmt om «å engasjere seg i noe», uten å definere hva de vil engasjere seg i. Da jeg var studentpolitiker ble jeg irritert over slagord som «Engasjer deg – still til valg i Studentparlamentet». Arghh… Engasjementet må jo målbære et eller annet. Enten det er studentrabatter, forskningspolitikk, egen familie, gullfisker, kjeks, integrering eller klimapolitikk – engasjementet må ha en knagg.

Nettopp derfor er det så godt å være ombord i TriggerOslo. Her betyr engasjement noe. Hvis ikke blir det nesten meningsløst. Det trenger ikke være et redd-verden-engasjement, men engasjementet må ha et innhold. Og man har til og med utviklet metoder vi bruker i det daglige for å finne det lille punktet som engasjerer deg inn i det lille ekstra. Mer om det siden. Har bestemt meg for å blogge litt fra byråverdenen i fortsettelsen.  Jeg tror det egentlig vil bli interessant.

Gleder meg til tiden fremover. Godt å ha en ny knagg.


Jobb, smil og #komdagen2011

april 13, 2011

Som en del av jobben min i NITO har jeg jobbet en del med sosiale medier. Vi skynder oss langsomt.

Jeg holder mange kurs om sosiale medier for ingeniører og teknologer landet rundt. Noen er mer interessante å holde enn andre. Et av disse er kurset vi i NITO kaller Karriere 2.0. Kurset dreier seg om hvordan man på en klok måte kan bruke sosiale medier til å fremme egen faglige karrriere. Og hvordan man kan gjøre det på en uklok måte….

I dag har jeg vært vitne til en flott Kommunikasjonsdag i regi avKommunikasjonsforeningen. Tema var internkommunikasjon. Noe var spennende, og noe hadde jeg hørt tidligere. En av presentasjonene ble jeg litt – skal vi se – pinlig berørt av, og det var Christine Koht sitt voldsomme innlegg om arbeidslivet. Jeg likte det. Men det ble litt voldsomt å sitte i salen. Sånn er jeg.

Men hun hadde noen fantastiske poenger innimellom informasjon om truser, analåpninger og hennes forhold til menn. Et av dem var knyttet til humør. Smil. Latter. Det å gi av seg selv. Og i den forbindelse må jeg bare henvise til twitterfeeden #komdagen2011 . For her var det altså noen som, etter min høyst private mening, nesten konstant twitret innspill til hva foredragsholderne burde gjort annerledes og var regelrett negative. Lite Kohtsk, for å si det slik. 

Som vi alle vet – når det twitres i faglige sammenhenger gjør vi det litt for å ta del i en spennende dialog, og litt for å vise at vi deltar som fagpersoner i den samme dialogen. Det dreier seg ofte om å vise seg frem. Når man twitrer i faglige sammenhenger er vi relativt bevisste på jobb, faglige karriere, faglig anerkjennelse og i mange tilfeller også karriere.

Noen sier at de kun twitrer for å være en del av en dialog, men det er tull. Personlig legger jeg for eksempel merke til at når det er lenge siden jeg har blogget, så svarer faktisk ikke twitrere på @mentions. Etter at Cision omtalte bloggen min fikk jeg mange flere forespørsler om å være venner på LinkedIn enn vanlig. Nettverkssosiologien er like gjeldende i sosiale medier som i «det virkelige liv»

Når man på feeden #komdagen2011, altså et faglig-profesjonelt fora, konstant lirer av seg tweets om hvilke foredragsholdere som er kjedelige, hvordan man ikke bør kommunisere direkte til foilene sine, at man stadig undres over hvordan enkelte som ikke kan kommunisere blir ansatt som kommunikasjonssjefer, konstant kommer med råd om hvordan foredraget burde vært gjort annerledes og så videre – så blir det nesten litt slitsomt. Når det også kommer tips om å lese egen bloggpost fordi den er interessant lesning, så får det meg altså til å tenke litt på hvordan man bør fremstå som faglig-profesjonell nettverksbygger på nett.

Personlig blåser jeg i at enkelte twitrere fremstår i overkant negative. Jeg er ikke en gang sikker på at de er oppmerksomme på dette selv. Selv er jeg veldig bevisst på at jeg skal unngå å slenge dritt om andre i sosiale medier.  Jeg liker å diskutere, men med en gang tonen blir nedsettende dropper jeg ofte ut av samtalen. Selvfølgelig vet jeg at dette er litt spekulativt, men det får bare være. Jeg er delvis i sosiale medier fordi det er spennende og interessant, og delvis for at andre skal synes at jeg er en spennende og interessant person. Saksøk meg!

En klok mann skrev en gang at «det viktigste er opprettholde dialogen.» Jeg tror mange har noe å lære av den mannen hvis man er i sosiale medier av hensyn til karriere og jobb. Å slenge en dårlig melding om en annen person genererer som oftest en dialog de færreste har noe å tjene på.

Hvis man blåser i karriere og jobb, og kun er ute etter å være ærlig og hele tiden si det man tenker, trenger man ikke bry seg om det jeg har skrevet. Og bevares – det er befriende og deilig med slike.  Selv har jeg vært så lenge i arbeidslivet og faglige sammenhenger at jeg vet at man ikke alltid skal si det man tenker. Storebror (fremtidige arbeidsgivere, fremtidige kollegaer, samarbeidspartnere osv) ser deg. På godt og vondt. Heldigvis.


Skuffet over sosiale medier

januar 7, 2011

Joda. Sosiale medier har kommer for å bli. Det funker sikkert bra også. Hvis man bare får brukt nok ressurser på fenomenet. Eller fenomenene. De mange sosiale mediene er jo strengt tatt ikke noe fenomen som kan puttes inn i en boks. Det eneste som er felles for dem er jo at de er nettopp sosiale. Og da kan vi jo slå fast at det er minst like mange forskjeller mellom de ulike konseptene også. Likheten mellom det å kommentere en artikkel på db.no og LastFM kan potensielt være like ulikt som en sopptur og en konsert med Sepultura.

Og det bringer meg litt over på noe som har skuffet meg litt. Jeg må erkjenne at i begynnelsen tenkte jeg at nå, endelig, skal idealene om kommunikasjon mellom mennesker nå sitt klimaks.  Endelig skal Jørgen Hattemaker kunne snakke med Kong Salomo. Nå skal jeg endelig få diskutert litt med Jens Stoltenberg hvis jeg skulle hatt noe viktig å snakke med han om. Predikantene var mange. Og vi snakket om sosiale medier som en klump av deig vi kunne lage hva vi ville av. Verden og føtter og så videre.

Siytuasjonen i dag er selvfølgelig annerledes.Situasjonen er slik den alltid har vært. Hverken Jens eller Siv er opptatt av å snakke med meg på Twitter.

Jeg trodde Grünigs idealer om toveis og symmetrisk kommunikasjon endelig var oppnåelig. Og ikke bare en utopi.  Det gikk ikke slik. Og jeg tror ikke det blir slik heller. Kanskje er det beveglse i den retningen jeg trodde det skulle bli. Men idealet jeg trodde skulle komme er fremdeles langt unna. Kjenner jeg er litt skuffet.

For isolert sett har ikke sosiale medier noe særlig verdi i en organisasjon eller virksomhet hvis det ikke kombineres med andre kommunikasjonskonsepter. Da snakker vi deig.


Beste spådommer for 2011

januar 5, 2011

Det er så fantastisk mange gode spådommer om 2011. Og noen som ikke er så gode. Jeg leser jo de jeg kommer over om PR og sosiale medier, men jeg har helt sikkert gått glipp av noen. Selv føler jeg ikke at jeg har nok peiling til å spå fremtiden. Får vel si at jeg lever i nuet. Mern mener at jeg i fjor leste massevis av spådommer. Føler ikke at jeg finner så mange. Hjelper du meg litt?

Her kommer de jeg har likt best hittil i år:

Kanskje litt mye meta, men her har altså wiredprworks.com gjort det samme som meg, og lenker for sikkerhets skyld til noen som igjen gjør det samme som dem igjen. Vanskelig å bedømme om det er bra, men du finner i alle fall mange spådommer.

Mer meta. Cecilie Staude refererer til David Armano som i Harvard BR spår om fremtiden. Kunne jo lenket til den selv (hvis jeg bare hadde funnet lenken), men da ville jeg juksa. Staude var først.

Strent tatt ikke PR alene, men er så innmari enig i pkt. 1 at jeg tar den med. Stammen.no . Det er forøvrig flere som har spådd det punktet, men husker ikke helt hvor jeg leste det..

PR-operatørene velger på sin side å spå kjendisåret. Dorthe Skappel – eat your heart out!

Men har du noen gode spådommer du har lest? Og nei – oppsummering av året 2010 som synes å være en farsott i år er ikke like gøy.


Sannheten om sosiale medier II (?)

desember 18, 2010

Den (nesten) alltid kloke Tor Odland har begått en interessant bloggpost om de sosiale medier på bloggen Kommunikasjonsforeningens blogg, PRprat.no. Selv om Odland nok skriver mest om de kommersielle og salgsutløsende merkevaresidene ved sosiale medier (som de fleste andre), så mener jeg punktene ganske greit kan overføres til å gjelde for medlemsorganisasjoner, stiftelser osv.

For det første, og grunnleggende i denne sammenheng, er jeg opptatt av at PR som fag må forstås i bred forstand. Det er ikke bare presse det dreier seg om. Alle aktiviteter som har til hensikt å kommunisere på et eller annet plan med mottager er PR. I min verden er altså et godt frokostseminar PR, kontakten med en journalister er PR, mail til en stortingsrepresentant er PR, etableribg av en gruppe på Facebook er PR (sistnevnte kan vel strengt tatt ikke være PR før man har søkt kommunikasjon med noen i denne gruppen, men det er en annen disksujon) osv.

For det andre – og også grunnleggende her – sosiale medier er egentlig ikke en greie innenfor PR-faget. Årsaken er at sosiale medier som fenomen ikke kan puttes i en boks. En julekalender på Facebook, en blogg om menneskerettigheter eller en wiki om arbeiderbevegelsen er så ulike fra hverandre at sosiale medier ikke kan defineres som en » ting».

Derfor er ingen eksperter på sosiale medier. Det er så mye forskjellig. Mens noen kan ha peiling på hva en blogg skal være, har andre peiling på morsomme kampanjer på nett, mens en tredje person kanskje vet mye om hvilke reklamefilmer som kan bli en hype på Youtube. Å kalle seg ekspert på sosiale medier blir like dumt som å ha ambisjoner om å være verdens beste skriver (som i menneske som skriver – ikke printer). Alle sjangre. Hvis noen innbiller deg at mekanismene for å få til noe artig på en blogg, og få til noe artig på Youtube er like – gå din vei!

For det tredje, fjerde eller hvor jeg nå enn har kommet i rekken – sosiale medier er ikke egalitært. I begynnelsen trodde vi alle kanskje at dette med sosiale medier, det måtte være Grünigs våte drøm om toveis og symmetrisk kommunikasjon. Nå skulle alle kunne snakke med alle. Jørgen Hattemaker kunne snakke med Jens Stoltenberg midt i matpakka, og jeg skulle endelig få lært alle de riktige triksene av MC Hammer. Sannheten er en annen. Joda – det finnes unntak hele tiden, men de færreste kjendiser, kulturelitefolka (Tore Sagen & Co), kommentatorer, idrettsutøvere osv kommuniserer med almuen på for eksempel Twitter.

Sitter liksom med en følelse av at man må gjøre seg litt fortjent til å komme inn i twittervarmen.Eller være veldig interessant for den jeg vil komme i kontakt med. Og det er ikke noe galt i dette. På ingen måte. Jeg gidder jo ikke kommunisere med tilfeldig forbipasserende på gata. Jeg snakker med dem jeg vil snakke med. Sånn er det når jeg er på Tveitasenteret, og slik er det på Flickr, Twitter, Facebook og andre steder. Hvis jeg var Marie Simonsen hadde heller ikke jeg giddi å lagt opp til samtale med alle 10.047 følgere hun har på Twitter. Poenget mitt er bare at dette nye web 2.0 ikk er helt egalitært. Det er en myte. Og da blir det gjerne ikke Jørgen Hattemaker over det likevel. For en stund siden spurte Bjørn Eidsvåg rapperne i Carpe Diem om de hadde lyst til å være Eidsvågs gjester på en konsert i Oslo i mars. Joda, svarte de. Det passet perfekt med deres planer. Hvorfor spurte ikke rockepresten meg? Bare fordi jeg ikke er musiker?

Og det var altså litt flere sannheter om sosiale medier. Har du noen flere? Eller uenig i skrableriene mine denne kvelden?


Helhet, pressemeldinger og sosiale medier

juli 12, 2010

Steinar J. Olsen kan i dag fortelle at Stormberg ikke kommer til å sende ut flere pressemeldinger. Han understreker både på Twitter og i kommentar på egen bloggpost at det ikke dreier seg om å kutte kontakt med redaksjoner. (For ordens skyld Steinar – de av oss som har fulgt deg de siste årene skjønte veldig godt at du fremdeles vil være i kontakt med norske redaksjoner).

Jeg tror Olsen gjør en tabbe. Ikke det at jeg er så glad i pressemeldinger, men de kan nå ha sin misjon enkelte ganger. Andre ganger kan det være lurt å bruke direkte kontakt med en journalist man tidligere har kommunisert med, mens  en nettsak på egne nettsider er aldridumt. Noen ganger kan en liten annonse på facebook være en ide, mens det andre ganger kan være klokt å henvende seg til andre organisasjoner for å satse på videreformidling. Som oftest er det uansett lurt å ha en plan for hvordan kommunikasjonen skal ut til de målgruppene man måtte ha.

Det finnes også mange måter å bruke pressemeldinger på. Hvis de kun forstås som å sende ut et dokument til alle, eller utvalgte redaksjoner kan jeg nesten ha forståelse for Olsens behov for å droppe utsendingene. Men min erfaring er at pressemeldinger kan brukes litt annerledes enn bare ren utsending. Når man oppsøker en journalist får man eksempelvis forespørsel om å sende noe skriftlig. Da bør man ha skrevet en pressemelding på forhånd, og fortelle den aktuelle redaksjonen at «Denne pressemeldingen skal vi i utgangspunktet sende på …, men her har dere den på forhånd». Hvis NTB skulle ta den generelle tilnærmingen man måtte ha med pressemeldingen, kan det også lages flere pressemeldinger med mer spesifikke tilnærminger. Noen passer kanskje for bistandsrelaterte medier, mens andre passer for Båtnytt.

Det er imidlertid viktig å alltid spille med åpne kort.

Et annet poeng er at ganske mange redaksjoner trykker pressemeldingene i sin helhet, mye på grunn av ressursmangler. En bloggpost fra Steinar må nok bearbeides noe mer…

Noe annet Olsen kunne gjort er å etablere et såkalt Newsroom, a la det Electrolux har. Det ville kanskje vært mer i Olsens ånd.

Men det viktigste av alt er å innse at helhetlig kommunikasjon er den beste strategi. Ulike former for plattformer, kanaler og virkemidler på riktig tidspunkt skaper de beste resultatene. Mulig at Olsen opplever at dette kan gå godt nå, men hva når mediene blir lei av gode Olsen? Det kommer til å skje en gang, og da er det kanskje dumt å allerede nå love at Stormberg ikke kommer til å snede pressemeldinger? Eller hva når det oppstår en liten krise? Olsen forutser at det aldri vil bli behov for pressemeldinger. Hva hvis det plutselig skulle komme frem noe ugunstig om produksjonen av en stilongs? Det er ikke sikkert at det hjelper med sosiale medier.

Sosiale medier er organiske i sin natur. Man har ikke kontroll på de forholdene som ligger utenfor en selv. Det er det som gjør sosiale medier så fantastiske. Det er også årsaken til at man i sin kommunikasjon kanskje bør satse på kommunikasjon på andre måter også. Pressemeldinger er en av disse.


Skjønte ikke vitsen med innlegget til Slotnæs

mai 24, 2010

Som så mange andre stusset jeg over kommentaren til Slotnæs i Morgenbladet. Bloggere landet over er selvfølgelig i harnisk. Jeg lurer egentlig bare på hva folk er sure for. Fordi Slotnæs sier at sosiale medier er usosiale? For at hun sier det ikke kan brukes til noe?

Slik jeg ser det har hun egentlig ikke sagt noe som helst. Litt eder og litt galle. Ingen konklusjon. Ingen ideer om hva man kan gjøre for å hindre sosiale mediers fremmarsj. Det eneste hun skriver av interesse er vel problematiseringen av skillet mellom journalistisk arbeid og journalisters private aktivitet i sosiale medier. Og Chaffey – her berører hun vel noe interessant?

Desverre var dette kun få linjer i en artikkel på to sider i Morgenbladet. I sum satt jeg altså igjen med ikkeno’. Og da undres jeg over engasjementet til folk der ute/her inne…