En av de damene jeg beundrer er mamma. Og ikke bare fordi hun satte meg til verden, morsmelk, skrubbsår og slikt: det dreier seg egentlig om å være litt tøff, og kanskje hoppe ut i det selv om du står til livet med kaldt vann fra før. Mamma har til tider litt dårlig helse, og kan bli sliten. Men det er kanskje ikke noe spesielt i dagens samfunn.
En av de tingene som gjør mora mi’ helt spesiell er at hun rett etter en sykdomsperiode trengte å ta seg en tur til Madagaskar. I ett år…
Hun har til enhver tid en hel haug med prosjekter. Enten er det et tre som skal felles, en veranda som skal bygges ut (oppover og bortover), en sofa som skal trekkes om (hun måtte jo gå på hvordan-trekke-om-en-sofa-kurs), en genser som strikkes på den nyanskaffede strikkemaskinen eller noe annet. Og her et år fant hun ut at hun skulle bli misjonær. Desverre var ikke misjonsorganisasjonene helt klare for å la en SV-dame som min mor jobbe for dem, og prosjektet hun helt oppriktig trodde skulle bli noe av endte med avslag fra en av de ultra-moderne misjonsorganisasjonene.
Og da tenkte hun «Jeg flytter til Madagaskar uansett jeg, og jobber som frivillig på noen av prosjektene som finnes i Antsirabe, Madagaskar». Hun leide ut huset til noen tenåringer, og satte seg på Aeroflot-flyet til soløya. Hun fikk leid et hus på innmari mange kvadrat like ved den norske skolen i Antsirabe, og gjorde alt fra å bake kaker til de norske misjonærenes kirkekaffe (okay – kanskje ikke blant de mest givende tingene hun gjorde), besøkte og jobbet litt i et fengsel for unge gutter, jobbet litt på en skole for gatebarn, et omsorgssenter for mennesker som sliter litt mentalt/sosialt, reiste ut i bushen og besøkte en landsby for spedalske (av en eller annen merkelig grunn hadde mange på seg Bodø/Glimt capser), og ikke minst – hun ble kjent med noen unge mennesker hun har bestemt seg for å hjelpe i etterkant av turen. Noen av damene hun traff på Madagaskar skal jeg fortelle litt om en annen dag.
Mens hun var der ble hun for øvrig syk igjen. Egentlig ikke så rart da huset hun bodde i var kaldt om natten, og hun hadde få oppvarmingsmuligheter. Dessuten, hun var jo rundet 60 år.
Hva slags dame reiser til tjukkeste Afrika for å bli privtpraktiserende misjonær/hjelpearbeider på denne måten. Joda – det er mora mi’ det!
Og hun var jo sørpå, så det burde kunne kvalifisere til en bloggpost i kampanjen til Plan. Om ikke den er helt etter intensjonen, så gir den i alle fall en forklaring på noen av de historiene om tøffe og flotte jenter jeg skal fortelle om seinere.
Og igjen – har du en historie du synes jeg bør fortelle om i denne bloggkampanjen så sleng det opp i kommentarfeltet.
PS: Mor stiller til valg i kirkevalget på mandag. I utangspunktet er ikke jeg den som finner på å stemme i et kirkevalg, men seriøst – jeg ønsker en kirke som tolerer homofile, og den linja aner jeg ikke hvem som forfekter. Men i Akershus er det i alle fall en Fjose som reprsenterer det jeg anser som riktige verdier. Stem på mamma Fjose!
Sendt av fjoseberg 
Men så fant jeg noe jeg helt oppriktig har lyst til å blogge om, og det er bloggaksjonen til Plan om hvordan jenter i Sør har det. Greit – det er en konkurranse, men jeg har oppriktig lyst til å utfordre meg selv litt her. Jeg skal ikke påstå at jeg er noen forkjemper for kvinners rettigheter, og vil i alle fall ikke kalle meg feminist. Både jeg og min søster har hatt de samme forutsetninger for å fikse oppveksten i Norge, etterhvert få en utdanning, skaffe seg jobb og ikke minst stifte en famile. Synes vi har klart det rimelig bra begge to. Og da har det på sett og vis ikke falt meg helt naturlig å trampe i takt i 8.mars-toget.
FjoseBerg 