Håp og utfordringer for byer

Sitter på en konferanse om byer i utviklingsland i regi av UN-Habitat og vårt alles kjære Utenriksdepartement. Om noen minutter skal Dr. Anna Tibaijuka på podiet. Hun skal vel sannsynligvis takke Norge for det heftige bidraget til programmet som lanseres i dag – Cities and Climate Change Initiative (CCCI). Dette er store greier.

For de som lurer er UN Habitat en stor FN-organisasjon på linje med UNICEF.

Men mediene blåser i hele arrangementet. Problemet er vel at det ikke dreier seg om terror og død. Bare fasilitering av bygg, vannledninger, Internett osv.

Men jeg skal i alle fall blogge om det. Kommer tilbake med mer 🙂

Fredspris til student fra Vest-Sahara

Har du lagt merke til den stripete linjen på kartet sør-vest i Marokko? Rett innenfor Kanariøyene ligger Vest-Sahara. Frem til 1975 var landet en spansk koloni.  Å ha en koloni var litt usympatisk erkjente Spania etterhvert, og trakk seg ut. Men da gikk pinadø Marokko kjapt inn for å passe på at ting gikk greit i den tidligere kolonien. Og der ble de. Inn flyttet bølger på bølger av marokkanere organisert av kongen og det militære. Må vite det var olje utenfor kysten.

Saharawiene likte naturlig nok ikke at det flyttet inn hundretusener av marokkokanere, og gjorde seg til motverge. Men overmakten var for stor, og menneskene som var vant til blått atlanterhav ble plassert i enorme flyktningleire i i landene rundt Vest-Sahara, først og fremst Algerie. Og der bor de i dag. Mennesker som livnærte seg som for eksempel fiskere måtte bosette seg i og rundt sanddynene i Sahara.

Men hvordan reagerte verdenssamfunnet. Tja. Man kan jo spørre ELF (fransk oljeselskap a la StatoilHydro) som gjorde avtaler med Marokko om olje utenfor kysten. Eller kanskje USA som selv om de tok et selvpålagt ansvar nesten ikke har gjort en dritt.

Selv om FN ba Marokko komme seg ut av Vest-Sahara ganske tidlig skjedde det ikke noe. Ja – bortsett fra at Marokko satte opp en mur/gjerde gjennom Vest-Sahara for å sperre Saharawiene borte fra sine opprinnelige  hjem. En mur som ikke har fått så mye oppmerksomhet som sine mursteinskollegaer i Berlin og Midtøsten.

Spania er det landet som virkelig har sagt fra at Marokkos opptreden er helt på trynet. Også andre land i Afrika reagerer. Både det at Spania krangler med Marokko om denne øya, og det at Marokko ikke er tilknyttet den Afrikanske union henger sammen med at Vest-Sahara er anerkjent av Den afrikanske union som egen selvstendig nasjon, og dermed har tatt part i konflikten.

Det finnes mye urettferdighet i verden. Og folk engasjerer seg i varierende grad i dem alle sammen. Men Vest-Sahara er så godt som glemt. Vi snakker altså om en koloni i det herrens år 2009.  Skulle tro konflikten ikke eksisterer. Men det gjør den i aller høyeste grad: Jeg kjenner godt norske studenter som har blitt fotfulgt i Oslo fordi de engasjerer seg i denne saken. Jeghar tatt på arrene som saharawiske studenter har fått etter dager med tortur.  Og venner av meg har vært i flykktningleirene og opplevd elendigheten på nært hold.

Derfor varmer det meg når Studentenes fredspris går til Elkouria ”Rabab” Amidane. Som universitetsstudent i Marokko har Amidane de siste årene jobbet for saharawiske studenters rett til ytringsfrihet og en studiehverdag uten politiovervåkning og kontroll. Ved flere anledninger har hun dokumentert menneskerettighetbrudd på video og spredt informasjonen via Internett. Amidanes aktivisme har ført til at familiens hus i Vest Sahara har blitt stormet av politiet et tyvetalls ganger, og hun har selv blitt torturert under politiforhør.

Sjekk ut hennes takketale, samt et lengre intervju svensk TV har gjort tidligere her.

Og folkens. Dette er en konflikt hvor alle ungdomspartier deler side. Det er ikke en konflikt hvor partiene står steilt mot hverandre. Her er det enighet.

Ønsker du å vite mer om denne konflikten, eller sågar engasjere deg; sjekk ut Støttekomiteen for Vest-Sahara sine nettsider.

Israel og sånn

Det ser ikke særlig lyst ut i Midtøsten hvis en er tilhenger av fred mellom Palestina og Israel. Jeg befinner meg da i den kategorien som erkjenner at Israel skal få lov til å eksistere etter grensene fra 1967; og dermed er jeg på en slags kollisjonskurs med Iran, deler av palestinske befolkning osv. Jeg vil tro de fleste av de Hamasmedlemmene som har laget sine egne raketter (!), og sendt dem inn i områder hvor det de oppfatter som okkupanter bor, nok egentlig ønsker å slette hele staten Israel. Utgangspunktet for dialog er med andre ord ikke helt greit.

Det som forundrer meg litt er Israles handlingsmønste her. Ja – det er ille at Hamas sender raketter i hodene på sivile, men de som tar seg tid til å sjekke hva disse rakettene gjør for skader vil finne hull i enkelte vegger. Aftenposten kunne i går melde at en Israeler døde av en slik hjemmelaget rakett. Israel svarer med bombefly, og dreper hundrevis av sivile. For meg virker det ikke som Israel er interessert i noen som helst form for dialog. Motstanderne er så underlegne i alle former for ressurser, at målet  jo ikke kan være noe annet enn videre ekspansjon.

Men vent.. Nå må jeg være forsiktig. Blir jeg mer kritisk til staten Israel blir jeg beskyldt for å være antisemitt, nasjonalsosialist eller det som verre er. Bør nok avslutte der…