Åpne kundelister og løsningen

oktober 24, 2013

La meg aller først presisere at jeg er grunnleggende tilhenger av at byråene skal ha åpne kundelister. Likevel mener jeg det blir litt mye prat fra kritikerne av Listhaug. Lundteigen er opptatt av landbruket, ære være han for det, men diskusjonen blir litt lite prinsipiell når han høylytt spør om Listhaug har jobbet med REMA 1000 mens hun var i FirstHouse. Kolberg synes det er fryktelig at ingen vet noe om kundene til FirstHouse, men initiativene for å få åpnte listene har ikke stått i kø fra Ap sin side – for å si det mildt. Åtte år i Regjering… Joda, det er annerledes når man går andre veien, altså fra byrå til taburett, men det dreier seg altså om åpne kundelister. Punktum.

Å lovpålegge åpne kundelister er visstnok vanskelig å få til av en del praktiske årsaker, men det kan gjøres så innmari mye enklere:

Frem et forslag om at offentlige kampanjer kun kan gå til de byråene som har åpne kundelister. Kolberg, Skei Grande, Solhjell og alle andre som er opptatt av dette kan så sabla enkelt få satt i gang dette incentivet.

Det er nemlig en kjennsgjerning at byråene i Norge får svært, svært mye penger fra det offentlige gjennom kampanjer og rådgivning. Praktisk talt alle kommunikasjonsbyråer drømmer om et samarbeid med store direktorater. Viktig arbeid, lønnsomt arbeid.

Hvis gode Lundteigen eller Kolberg hadde foreslått noe slikt ville virkelig mange byråer fått fart på seg. Garantert. Er problemet at Ap egentlig ikke ønsker åpne kundelister hos byråene, men kun åpenhet fra statsråder som nyig har jobbet i FirstHouse?

Reklamer

Stoltenberg og espressodoping

august 12, 2013

Det er på høy tid å blogge litt igjen. Etter mange magre måneder (år) skal jeg forsøke å blåse liv i fjoseberg igjen. Det som selvfølgelig fyra meg opp er fadesen taxistuntet til Stoltenberg har endt opp med å være. Selv en person som Hoksrud fra FrP føler seg lurt (!). Kanskje er «fadese» et litt voldsomt begrep – dere får mene noe om det i kommentarfeltet. Noen kjappe og overordnede tanker om saken:

Årsaken til at jeg mener hele greia har endt opp med å være skikkelig, skikkelig teit er at potensialet var så bra. Og at det er så idiotisk enkelt å gjøre dette helt enkelt og helt ærlig. Det er jo en så artig ide at den burde fått leve på ekte – ikke å bli behandlet som en bastard i rommet mellom løgn og sannhet. Try skal ha masse skryt for det kreative her. Og ideen er fremdeles god. Men det er litt som med de idrettsutøverne som blir tatt i å dope seg med espresso. Påvirker ikke resultatet, men det er likevel juks. Og vi liker ikke juks.

Jeg jobber i et byrå som, og nå er jeg ærlig fra skosåla og opp, aldri ville gjort det på denne måten. Trigger ville garantert ventet på de ekte menneskene. De som ikke var betalt for å kjøre bil til et fiktivt arrangement. Nå er det altså slik at jeg jobber i et PR-byrå, mens Try er et reklamebyrå. Spørsmålet er om dette stuntet ville kunne vært gjennomført av et PR-byrå? Ville Apeland tenkt at det var en god ide å betale folk for å sette seg inn i bilen? Hadde Zynk, PR-operatørene eller andre latt være å forutse at det kunne blitt trøbbel med pressen når dette eventuelt ble oppdaget? Jeg tror ingen av disse ville gjennomført dette på denne måten.

På den andre siden hadde kanskje ikke PR-byråene kommet på ideen? Må det kreative reklamehoder til? (…sier han vel vitende om at enkelte PR-byråer har ansatt dyktige kreatører fra reklamebransjen og durker kreativ PR….)

Uten sammenligning da det er så vidt forskjellige prosjekter – dette er en jobb vi gjorde for Jordan for en tid tilbake. Selvfølgelig bidro vi med praktiske ting, men detdu ser er ekte frieri, ekte musikklærer, ekte hund, ekte sambygdinger, ekte måkeskrik etc.

PS: Jeg er selvfølgelig klar over at det kan være sikkerhetsmessige vurderinger fra sikkerhetstjenesten og den slags byråkrater som lå til grunn for det hele. Da burde han i så fall ha droppet hele opplegget.


Ei uke i Arendal

juli 11, 2012

For noen dager siden ble Arrendalsuka presentert. Det som skal være en norsk variant av Almedalen. I utgangspunktet var jeg litt avmålt. Ikke negativ, men mer likegyldig. Etter å ha sett programmet på nettsidene til Arendalsuka, er jeg mye mer positiv.
Og jeg må innrømme at Per Olaf Lundteigen totalt mangler bakkekontakt når han kritiserer Arendalsuka for å ha med FirstHouse på laget. Det eneste de bryr seg om er penger, hevder Lundteigen. Jeg vet ikke hvorfor Lundteigen til enhver tid ønsker å skitne til motivene til PR-byråer. Ja, selvfølgelig skal byråene tjene penger. Men det går faktisk an å ha flere ting i hodet på en gang. Jeg jobber i et byrå, og i følge Lundteigen tenker jeg dermed ikke på annet en snabba cash. Jeg bryr meg ikke om PR som fag, jeg bryr meg ikke om åpenhet, jeg bryr meg ikke om at virksomheter skal ta et visst samfunnsansvar, jeg bryr meg ikke om å jobbe kreativt og jeg bryr meg ikke om å ha en jobb som er fleksibel nok til at jeg kan tilbringe tid sammen med de jeg bryr meg om. Jeg bryr meg kun om penger. Slik er vi i denne bransjen. I alle fall de i First House.
Jøje meg.
Når det kommer til programmet og arrangørene tenkte jeg i forkant at det skulle bli kjedelig. At kundene og samarbeidspartnere av arrangørene hadde klippekort. Og det har de nok til en viss grad. Men det har også ungdsompartiene, partilederne, fagorganisasjoner, miljøbevegelsen, aktører fra kulturlivet med flere. Slik jeg ser det er vi nå i en fase hvor alle som vil kan bidra. Alle som vil kan ønske seg deltagelse. Og hvis man er villig til å gjøre dette skikkelig får man være med.
Så har vi dette med folkeligheten. Jeg diskuterte dette med kloke Jens Maseng på Twitter. Er dette arrangementet folkelig? Isolert sett er det nok ikke det. Men – samtidig er det verdt å legge merke til at så mye skjer i sentrum av Arendal. I gågata. På torget. Tilgjengelig for folk flest. Og ikke på en liten øy langt utenfor allfarvei…
Jeg tror Arendalsuka har noe for seg. Potensialet er svært. Det blir spennende å se hva som skjer videre.
Men likevel – et par tips:

  • Inkluder andre aktører. Man bør nær sagt dra med seg folk inn.
  • Utvid arrangementet
  • Bruk energi på å finne spennende temaer.
  • Finn en organisasjonsform som er litt mindre topptung…

Hva tror folket? Noen av dere som skal? Innspill? Kommentarer?


Kritisk til PR-bransjen?

mars 28, 2012

Nok en gang er det lenge siden siste bloggpost. Nå skal jeg skjerpe meg. Flere bloggposter på gang. Håper jeg.

Og jeg hadde litt lyst til å starte med en pussig greie. Stortingspresidenten som kritiserer ex-politikere. Jeg mener mye om PR-/kommunikasjonsbransjen selv, men at ex-politikere slutter seg til First House, BM og GK er IKKE et demokratisk problem. Kanskje det av ulike årsaker er et problem for omkvedet til enkeltpersoner (selv om det ikke burde være det), men det finnes ikke demokratisk utfordrende at folk slutter med politikk og benytter sin kompetanse på en annen måte. Hadde situasjonen vært motsatt ville det derimot vært dramatisk – at ex-politikere ikke fikk lov til å jobbe med hva de ville. Tenk hvis Bjarne Håkon Hansen sluttet med politikk fordi han rett og slett var lei av Jens Stoltenberg eller Arbeiderpartiet generelt. At han trengte å gjøre noe annet. Kanskje var han som statsråd også lei av å forholde seg til underliggende etater og direktorater. Hvor skal mannen jobbe da? Ikke alle kan bli fylkesmenn.

Hvis samfunnet skal stille spørsmålstegn ved hva enkeltmennesker har lyst til å gjøre med livet sitt, synes jeg vi kollektivt gjør en tabbe. Heldigvis er det ikke så fryktelig mange som er skeptiske. Problemet er at det er Stortingspresidenten. Det er stortingspresidenten som blander seg opp i livet til Bjarne Håkon Hansen – en privatperson – og det synes ikke jeg er helt bra…

Å være politiker er et verv. Å være ungdomspolitiker er et verv. Å være statssekretær er et verv. Politisk rådgiver det samme. Hvis noen mener politikere forplikter seg moralsk også etter vervet, er det ikke et bedre fungerende demokrati det lengte etter. Det er noe som ligner på et teknokrati. Og det vil vi ikke ha. Bortsett ra noen få da


Litt Hartmann. Mest Grytten.

september 14, 2011

Hartmann diskuteres igjen. Jeg har som nevnt tidligere en viss forståelse for det. Ingen kan alt. Ingen. Noen kan PR og reiseliv, andre kan PR og retorikk. Noen er igjen opptatt av salgsutløsende PR innen for eksempel mote, mens andre kan kampanjer. Når Hartmann uttaler seg om alt mellom himmel og jord blir jeg litt rød i ansiktet. Jeg vet ikke om hun kan det hun snakker om fordi frekvensen gir meg et slags hint om dårlig selvinnsikt. Men bevares – ingen kommer seg så langt som Hartmann uten å være dyktig innen et eller annet. Bare så det er sagt. Jeg er sikker på at Hartmann er flink på mer enn de fleste andre ledere innen den brede paraplyen av kommunikasjonsfag.

Når Sigurd Grytten nå utbasunerer på Twitter, og siden i Kampanje, så har han litt  rett i sine frustrasjoner. Juryen til Kampanje burde kanskje vært satt sammen bittelitt annerledes. Jeg tror han opprinnelig mente at det burde vært folk som behersker skjæringspunktet mellom politikk og PR. Som har både teoretisk og praktisk erfaring med begge. Det ville jeg vært enig med han i. Desverre var det ikke det byråmannen Grytten sa – hverken på Twitter eller til Kampanjen. Ha tråkker heller ordentlig i salaten.

Kanskje burde Grøntun, Grytten selv, Hansen i Agendum eller andre vært representert. Han har rett i det. Men grunnen til at godeste Grytten tråkker i kinakålen er jo at han gir utrykk for at det absolutt måtte være noen fra PR-byråer. Når ble det å jobbe i et byrå en kvalitet i seg selv? Er det kun er folk i byråer som kan bedømme PR og politikk i en jury. Han etterlyser kompetanse, men den må komme fra et byrå? Det er kanskje det dummeste jeg har sett av en ellers ganske klok mann. Hva med akademikere som har valgt PR som et slags fag. Er de ikke kvalifisert? Kanskje bør man ha praktisk erfaring fra politikk? Kan være et godt poeng, men finnes denne kompetansen kun i byråer? Kunne det tenkes at de jobbet i Statoil? Eller legemiddelindustrien? Foredragsholdere? Eller må man jobbe i et PR-byrå for å kunne noe om PR og politikk? Hva med Cecilie Staude? Hun ville jo ikke vært det tilskuddet du etterspør i Kampanje. Men ville hun vært det for noen år siden da hun jobbet i GK?

Og hva med Woldsdal, som Grytten vil ha inn i en slik jury. Husker ikke helt om han har tilhørt ett politisk miljø, men en leder av NIR har vel med jevne mellomrom manglende politisk erfaring? Og da snakker vi altså ikke om kompetanse lenger, men at man representerer kompetansemiljøer. Er man da kvalifisert til å sitte i en jury?

I juryen representerte de fleste PR som fag. En var fra et byrå. Skal man først synge ut på Kampanje på vegne av faget (eller var det byråene?) burde man være opptatt av innhold. Ikke hvor jurymedlemmene jobber.

La oss si at Astrid Mjærum hadde begynt å jobbe i BM. Eller Gambit. Hun har lenge vært kommunikajsonsdirektør i en stooor statlig etat, så det er på ingen måte urealistisk. Ville Mjærum da automatisk hatt kompetanse hun ikke har i dag? Ville juryen tilfredsstil krav om kvalitet hvis Mjærum startet å jobbe hos deg, Grytten? Eller hva med Karita Bekkemellem. Hun gikk fra å være politiker til å bli direktør i legemiddelindustrien. Er hun kvalifisert til å uttale seg om valgkampen? Ikke? Ville hun kanskje vært verdt å lytte til hvis hun jobbet med politisk kommunikasjon og ledelse i Zynk?

Joda – det burde vært noen tidligere politikere der. Kanskje til og med noen fra PR-byråer. Utrolig mye dyktige folk i byråer… Kanskje droppet de det da alle av den sort har en viss binding til det politiske systemet? Det er jo ingen tidligere politikere i juryen.

Er man en flinkere advokat hvis man jobber i Selmer, enn hvis man jobber i NITO. Er man en dyktigere ingeniør hvis man jobber i Sweco, enn hvis man jobber i Gol kommune? Jeg har akkurat begynt å jobbe i Trigger Oslo. Tidligere jobbet jeg i NITO. Har jeg i løpet av den siste måneden blitt kvalifisert til å uttale meg om politikk?

Grytten er i beste fall unyansert når han (med rette?) etterlyser en bittelitt annerledes sammensatt jury. I verste fall dreier det seg kun om å fortelle om hvor fortreffelige byråene (les: hans eget) er. Og det blir litt kleint å lese om.


Skivebom II

august 28, 2011

Elin Ørjaseter kjefter med rette opp Hans Geelmuyden i sin kommentarspalte på E24. Geelmuyden har idiotisk nok beskyldt Ap for å bevisst utnytte 22. juli i forbindelse med valgkampen. At Stoltenberg forlenger sorgperioden med den hensikt å score best mulig i valgkampen. Når meningsmålingene nå viser at de andre partiene gjør det bedre enn på målinger for noen uker siden, er det fordi de er lei av triksene til Stoltenberg. Dette er selvfølgelig bare tull. Og Ørjaseter har helt rett, noe hun gjerne har i sine kommentarer.

Behovet for å forlenge en sorgprosess er helt naturlig. Det er nok alltid lett å si at vi må gå videre, men å gi slipp på en sorgprosess innebærer også å distansere seg fra de du har mistet – fra det som har skjedd. Og det er vanskelig. Det kollektivet behovet for å hele tiden å minne oss selv på hva som har skjedd gjør seg gjeldende i avishyllene, det gjør seg gjeldende i de politiske miljøer og ikke minst Ap og AUF. Å kalle denne sorgprosessen kynisk er så hårreisende at jeg egentlig er litt sjokkert. Selv om det var Geelmuyden som sa det.

Men – kjære Elin Ørjaseter, jeg vil gjerne ha meg frabedt å bli satt i bås med Geelmuydens utsagn. Du skriver «Man må være pr-rådgiver for å resonnere så kynisk.» Hva betyr det? At alle PR-rådgivere er umoralsk kyniske? Og hva mener du med PR-rådgiver? Jeg har inntil nylig vært PR-rådgiver i en fagorganisasjon. Selv om du Elin, kanskje tror at PR-rådgiver er synonymt med å jobbe i et byrå, så stemmer ikke det. PR står for Public Relations. På norsk er det gjerne oversatt til informasjon og samfunnskontakt. I praksis heter gjerne dette også kommunikasjonsrådgiver, informasjonsrådgiver eller annet. Dem har du over alt. Også Jens Stoltenberg har departementalt ansatte kommunikasjonsrådgivere, eller PR-rådgivere (som jeg også har arbeidet som). De finnes i fagbevegelsen, de finnes i veldedige organisasjoner, de finnes i AUF. Alt dette vet du.

Du skriver videre: «Og hver eneste en av disse begravelsene er nok til å gjøre en normal person, altså en som ikke er pr-rådgiver, fullstendig satt ut av sorg

Vet du hva Elin – dette blir jeg faktisk ikke en gang provosert av. Jeg blir lei meg. Kanskje er jeg i overkant blaut, men du skriver nesten i klare ordelag at jeg som arbeider som PR-rådgiver ikke er en normal person, og at jeg ikke føler sorg ved å være vitne til det vi har sett etter 22/7.

For kjære Elin, jeg har nemlig sluttet som kommunikasjonsrådgiver i fagorganisasjonen NITO. Du tenker kanskje at alle sikkert skjønte at du snakket om byråer. Men det gjør ikke saken noe bedre. Jeg begynte i forrige uke i et kommunikasjonsbyrå. Trigger Oslo. Så jeg er PR-rådgiver, også i din feilaktige forståelse av begrepet.

Mulig det bare er tull av meg å skrive dette. Kanskje er jeg for nærtagende. Men den spontane følelsen jeg fikk da jeg leste dette er verdt å blogge om.

Men altså – utrolig enig i alt du sier om Geelmuydens latterlige foredrag isolert sett. Måtte bare få ut den lille følelsen jeg satt med.


Sosiale medier i offentlige utredninger

januar 9, 2010

Aller først; denne bloggen skal være veldig mye hyppigere oppdatert. Nyttårsforsett. Og hvis du synes offenlige utredninger i skjæringspunktet med sosiale medier høres kjedelig ut – ikke les videre.

Thomas Tangen i Sermo skriver om hvordan sosiale medier kan benyttes i offentlige utredninger. Tangen og resten av gjengen i Sermo introduserer det de kaller dialogbasert utredning på bloggen/nettsiden. Han berører noe veldig interessant; bør ikke utredningsarbeidet i departement og direktorater ha mer åpne modeller for å høre hva folk mener om den saken som utredes. Eller sagt på en annen måte – bør ikke andre enn de vanlige organisasjonene og personene få sagt sin mening når det offentlige skal komme frem til en beslutning? Ikke overraskende mener de at løsningen er å finne i de sosiale medier.

rapporten Dinamo har laget sammen med Sermo om prosjektet Delte meninger står det mye interessant, noe jeg synes er litt lite overveid og en del svært lure forslag.

Som i mange andre debatter om sosiale medier synes jeg gutta i Sermo kanskje overdriver litt. De skriver riktignok at «…Internett kan vurderes i flere av stegene i prosessen», men i forslagene blir det kanskje litt vel heftig. Det listes i bloggposten opp en del eksempler. Et av forslagene går for eksempel ut på at det i åpne høringer bør vurderes å benytte seg av sosiale medier. Veldig lurt, og noe som kommer til å tvinge seg frem.

Forslaget om å benytte seg av nettbasert dialog i konsekvensutredninger er jeg ganske sikker på er en dårlig ide. For hva er egentlig en konsekvensutredning? Jo, en undersøkelse som på et faglig og objektivt grunnlag skal utrede hva som vil skje hvis man bestemmer seg for noe. Å bruke sosiale medier er ikke særlig gunstig vil jeg mene. Nå sier ikke Sermo/Dinamo at dette nødvendigvis alltid bør gjøres, men jeg savner noen perspektiver på helt åpenbare nedisider ved å bruke sosiale medier.

Et moment jeg mener de overser er hvordan man skal håndtere tilbakemeldingene. Et litt drøyt eksempel, men dog – Hva bør man gjøre med Krekar? I en høring ville man kanskje fått ti tusenvis av forslag om å sette han på første fly ut av landet. Kanskje til og med at man sender han hvorsomhelst? Et lite mindretall ville vurdert det annerledes. Så kommer altså problemstillingene på rekke og rad: Er dette representativt for det norske folks holdninger? Bør vi i det hele tatt følge folkets meninger når det muligens bryter med en rekke internasjonale avteler? Er de som uttaler seg under 18 år? Og har alder noe å si? Bør man vektlegge noe som kun et fåtall av Norges befolkning har uttalt seg om?

Dette må defineres før prosessen kommer i gang, står det i rapporten. Men det holder ikke. For det kan aldri få en så formell posisisjon at det ikke kan misbrukes av en statsråd. Eksempelvis vil en statsråd kunne si «et overveldende flertall som har sagt sin mening på nett mener at …», mens man med det samme utgangspunktet ville kunne sagt «… Det var kun 20.000 mennesker som uttalte seg, og dette kan ikke vektlegges særlig».

Greit. Jeg vet jeg setter det veldig på spissen, men rapporten åpner for denne problematiseringen hele veien.

Hvis man ser på selve modellen som Sermo har tegnet synes jeg definitivt den er god. Men igjen – hvor kan vi lese om forbeholdet til modellen? At alle disse digitale variantene kanskje ikke bør brukes i samme sak? For vil det ha konsekvenser for saksutredningen hvis sosiale medier brukes i alle ledd av prosessen? Igjen savner jeg en litt avmålt holdning i rapporten, og man får kanskje litt følelsen av at det er digitale misjonærer som har skrevet rapporten. Og det er det kanskje?

Til slutt vil jeg fremheve det absolutt smarteste i rapporten: «Det bør iverksettes et pilotprosjekt der særlig viktige elementer er rutiner for overvåking av nettsamtalen, å etablere dialogansvarlige og kurse dem, grundig segmentering og kjennskap til målgruppene, finne et tema for utredning som er egnet for dialog og engasjement i en stor del av befolkningen samt forankring hos statsråd.»

Jeg vil foreslå at Fornyings- og Administrasjonsdepartementet (eller hva det nå enn heter for tiden) kjapt ser på modellen som presenteres. Finner ut hvordan den skal testes. At departementsrådene blir oppfordret til å gjøre et forsøk i sitt departement. Har lyst til å legge til at det bør følge med noen penger til departementet som gjør det. Pengene må brukes til å hente inn eksempelvis SINTEFs Brandtzæg og hans gjeng for å utvikle modellen. Gjerne i samarbeid med andre miljøer med kompetanse på offentlig utredningsarbeid.

Men som sagt – rapporten er god den, men jeg savner likevel litt nyanse. Hva synes du?