Kritisk til PR-bransjen?

mars 28, 2012

Nok en gang er det lenge siden siste bloggpost. Nå skal jeg skjerpe meg. Flere bloggposter på gang. Håper jeg.

Og jeg hadde litt lyst til å starte med en pussig greie. Stortingspresidenten som kritiserer ex-politikere. Jeg mener mye om PR-/kommunikasjonsbransjen selv, men at ex-politikere slutter seg til First House, BM og GK er IKKE et demokratisk problem. Kanskje det av ulike årsaker er et problem for omkvedet til enkeltpersoner (selv om det ikke burde være det), men det finnes ikke demokratisk utfordrende at folk slutter med politikk og benytter sin kompetanse på en annen måte. Hadde situasjonen vært motsatt ville det derimot vært dramatisk – at ex-politikere ikke fikk lov til å jobbe med hva de ville. Tenk hvis Bjarne Håkon Hansen sluttet med politikk fordi han rett og slett var lei av Jens Stoltenberg eller Arbeiderpartiet generelt. At han trengte å gjøre noe annet. Kanskje var han som statsråd også lei av å forholde seg til underliggende etater og direktorater. Hvor skal mannen jobbe da? Ikke alle kan bli fylkesmenn.

Hvis samfunnet skal stille spørsmålstegn ved hva enkeltmennesker har lyst til å gjøre med livet sitt, synes jeg vi kollektivt gjør en tabbe. Heldigvis er det ikke så fryktelig mange som er skeptiske. Problemet er at det er Stortingspresidenten. Det er stortingspresidenten som blander seg opp i livet til Bjarne Håkon Hansen – en privatperson – og det synes ikke jeg er helt bra…

Å være politiker er et verv. Å være ungdomspolitiker er et verv. Å være statssekretær er et verv. Politisk rådgiver det samme. Hvis noen mener politikere forplikter seg moralsk også etter vervet, er det ikke et bedre fungerende demokrati det lengte etter. Det er noe som ligner på et teknokrati. Og det vil vi ikke ha. Bortsett ra noen få da

Reklamer

Tøffe kunder

desember 7, 2011

8. desember 2011 kan Trigger Oslo få prisen som årets nykommer i PR-bransjen. Kult. Jeg jobber utvilsomt med noen av Norges skarpeste hoder.

Men – har likevel lyst til å fremheve noen andre enn kollegaene mine. For jeg tror faktisk mye av suksessen til Trigger Oslo også er forankret i tøffe kunder. Kunder som tør å legge bort gammelt faglig tankegods, og ønske dem nye brave verden velkommen. Hvor det er en ide som ligger i bånn, og så tenker man hvordan man skal kommunisere etterpå. Tanker om kanaler og virkemidler skal tas frem etter at innsikt og konsept er tenkt nøye gjennom. Joda – det er jo alle enige i. Det er jo 2011. Men sorry. Det handles i alle fall ikke slik.

I tiden fremover tenkte jeg å presentere noen tøffinger av noen kunder. Ikke våre egne nødvendigvis, men virksomheter som tør å tenke slik det bør tenkes. Og handler slik det bør handles.

Bak alle Triggers beste konsepter står en tøff kunde. Så sånn er det. Mer om det siden. Mitt desemberprosjekt.


Keiserklær?

oktober 3, 2011

Nå har jeg jobbet  halvannen måned i kommunikasjonsbyrå. Rundt regnet. Det har vært spennende. Jeg lærer noe nytt hver dag, og det er litt deilig å oppleve en bratt læringskurve igjen. Slik er det vel alltid i ny jobb? Slik har i alle fall jeg hatt det hver gang jeg har begynt på en ny arbeidsplass. Det beste er at man blir enda mer læringskåt av å ha lært noe nytt.

Jeg tenkte jeg skulle dvele litt ved hvordan jeg opplever det å arbeide i et kommunikasjonsbyrå. Og hva jeg opplever at vi leverer. Inngangen er en tweet fra en journalist. Vedkommende meldte følgende for noen uker siden: «…Når det gjelder PR-bransjen har jeg nok alltid ment at de selger keiserens klær.». Jeg tar setningen litt ut av sin sammenheng. Innrømmer det. Vedkommende er for øvrig en av de mest spennende journalistene i Norge, og jeg oppfatter vedkommende som skarp som bare det.

Men altså – i diskusjonen som fulgte kom det nemlig frem at journalisten først og fremst siktet til behovet for å skape buzz rundt en person som ønsker oppmerksomhet. I så måte er jeg tildels enig. Klarer man ikke skape buzz rundt egen person fortjener man kanskje ikke oppmerksomheten?

Jeg mener imidlertid at PR-byråene på ingen måte selger keiserplagg. Slik jeg ser det bidrar kommunikasjonsbyråer med tre ingredienser til virksomheter, organisasjoner og enkeltpersoner. Tre ingredienser som helt åpenbart lett kan være mangelvare i en organisasjon – og det helt uten at organisasjonene er dårlige av den grunn:

1) Kapasitet. Ting tar tid. Ikke alle kommunikasjonsavdelinger, HR-avdelinger og markedsavdelinger har tid til å gjøre et skikkelig stykke kommunikasjonsarbeid. Spesielt tror jeg dette gjelder prosjekter. Godt eksempel er min tidligere arbeidsplass NITO. Jeg vet at det sitter drivende dyktige kommunikasjonsrådgivere i kommunikasjonsavdelingen. De har dyktige utredere, dyktige jurister osv. Likevel velger de å sette ut ulike oppgaver til byråer en gang i blant. Hvorfor det?

Det kan være  undersøkelser i form av omnibuser, det kan være bakgrunnsnotater, utarbeidelse av pressemeldinger, pressemeldingslister, konseptutvikling og mye, mye mer. Noen ganger tar kommunikasjonsbyrået jobben selv, andre ganger hentes tredjeparts virksomheter.

2) Kreativitet. Det kan ofte være lurt å bruke eksterne for å komme opp med konsepter til kampanjer, ideer til arrangementer eller innspill til tydelig og synlig arbeid i mediene.  Noen er mer kreative enn andre – det er åpebart. Men det å kjøpe kreativitet er ikke det samme som at en ikke er kreativ selv. Det dreier seg nok mer om at man gjerne går seg litt fast. Da kan det være lurt å hente kreativitet utenfra. Få andre som sitte rutenfor din boks til å tenke.

3) Kompetanse. Det er en kjennsgjerning at enkelte byråer er innmari dyktige på enkelte områder. Noen er dyktige på alle områder. Tendensen, i alle fall slik jeg ser den, er at det etableres stadig flere byråer innenfor ulike nisjer i kommunikasjonsfaget. Det er vel en trend som vi har sett i andre land lenge, men er det ikke slik at vi er litt træge i Norge?  Samtidig tror jeg det forteller noe om de som kjøper tjenester. Tiden da kunder kjøpte alle tjenester av kun ett byrå tror jeg mange går bort fra.

Jeg har arbeidet med alle disse tre de siste seks ukene. Har jeg solgt keiserklær? Jeg synes ikke det.

Man kommer ikke bort fra at det er ett behov for byråene, og da vil det aldri være snakk om keiserens nye klær. For det må tas utgangspunkt i at organisasjonene faktisk ikke har de tre på plass i sin organisasjon. Eller er det noen som mener at en hvilken som helst organisasjon alltid skal ha tilstrekkelig med ressurer? Uansett? Eller burde oppdragsgiver alltid bruke ressursene på ansettelser for å slippe unna bruk av byråer?


Litt Hartmann. Mest Grytten.

september 14, 2011

Hartmann diskuteres igjen. Jeg har som nevnt tidligere en viss forståelse for det. Ingen kan alt. Ingen. Noen kan PR og reiseliv, andre kan PR og retorikk. Noen er igjen opptatt av salgsutløsende PR innen for eksempel mote, mens andre kan kampanjer. Når Hartmann uttaler seg om alt mellom himmel og jord blir jeg litt rød i ansiktet. Jeg vet ikke om hun kan det hun snakker om fordi frekvensen gir meg et slags hint om dårlig selvinnsikt. Men bevares – ingen kommer seg så langt som Hartmann uten å være dyktig innen et eller annet. Bare så det er sagt. Jeg er sikker på at Hartmann er flink på mer enn de fleste andre ledere innen den brede paraplyen av kommunikasjonsfag.

Når Sigurd Grytten nå utbasunerer på Twitter, og siden i Kampanje, så har han litt  rett i sine frustrasjoner. Juryen til Kampanje burde kanskje vært satt sammen bittelitt annerledes. Jeg tror han opprinnelig mente at det burde vært folk som behersker skjæringspunktet mellom politikk og PR. Som har både teoretisk og praktisk erfaring med begge. Det ville jeg vært enig med han i. Desverre var det ikke det byråmannen Grytten sa – hverken på Twitter eller til Kampanjen. Ha tråkker heller ordentlig i salaten.

Kanskje burde Grøntun, Grytten selv, Hansen i Agendum eller andre vært representert. Han har rett i det. Men grunnen til at godeste Grytten tråkker i kinakålen er jo at han gir utrykk for at det absolutt måtte være noen fra PR-byråer. Når ble det å jobbe i et byrå en kvalitet i seg selv? Er det kun er folk i byråer som kan bedømme PR og politikk i en jury. Han etterlyser kompetanse, men den må komme fra et byrå? Det er kanskje det dummeste jeg har sett av en ellers ganske klok mann. Hva med akademikere som har valgt PR som et slags fag. Er de ikke kvalifisert? Kanskje bør man ha praktisk erfaring fra politikk? Kan være et godt poeng, men finnes denne kompetansen kun i byråer? Kunne det tenkes at de jobbet i Statoil? Eller legemiddelindustrien? Foredragsholdere? Eller må man jobbe i et PR-byrå for å kunne noe om PR og politikk? Hva med Cecilie Staude? Hun ville jo ikke vært det tilskuddet du etterspør i Kampanje. Men ville hun vært det for noen år siden da hun jobbet i GK?

Og hva med Woldsdal, som Grytten vil ha inn i en slik jury. Husker ikke helt om han har tilhørt ett politisk miljø, men en leder av NIR har vel med jevne mellomrom manglende politisk erfaring? Og da snakker vi altså ikke om kompetanse lenger, men at man representerer kompetansemiljøer. Er man da kvalifisert til å sitte i en jury?

I juryen representerte de fleste PR som fag. En var fra et byrå. Skal man først synge ut på Kampanje på vegne av faget (eller var det byråene?) burde man være opptatt av innhold. Ikke hvor jurymedlemmene jobber.

La oss si at Astrid Mjærum hadde begynt å jobbe i BM. Eller Gambit. Hun har lenge vært kommunikajsonsdirektør i en stooor statlig etat, så det er på ingen måte urealistisk. Ville Mjærum da automatisk hatt kompetanse hun ikke har i dag? Ville juryen tilfredsstil krav om kvalitet hvis Mjærum startet å jobbe hos deg, Grytten? Eller hva med Karita Bekkemellem. Hun gikk fra å være politiker til å bli direktør i legemiddelindustrien. Er hun kvalifisert til å uttale seg om valgkampen? Ikke? Ville hun kanskje vært verdt å lytte til hvis hun jobbet med politisk kommunikasjon og ledelse i Zynk?

Joda – det burde vært noen tidligere politikere der. Kanskje til og med noen fra PR-byråer. Utrolig mye dyktige folk i byråer… Kanskje droppet de det da alle av den sort har en viss binding til det politiske systemet? Det er jo ingen tidligere politikere i juryen.

Er man en flinkere advokat hvis man jobber i Selmer, enn hvis man jobber i NITO. Er man en dyktigere ingeniør hvis man jobber i Sweco, enn hvis man jobber i Gol kommune? Jeg har akkurat begynt å jobbe i Trigger Oslo. Tidligere jobbet jeg i NITO. Har jeg i løpet av den siste måneden blitt kvalifisert til å uttale meg om politikk?

Grytten er i beste fall unyansert når han (med rette?) etterlyser en bittelitt annerledes sammensatt jury. I verste fall dreier det seg kun om å fortelle om hvor fortreffelige byråene (les: hans eget) er. Og det blir litt kleint å lese om.


Skivebom II

august 28, 2011

Elin Ørjaseter kjefter med rette opp Hans Geelmuyden i sin kommentarspalte på E24. Geelmuyden har idiotisk nok beskyldt Ap for å bevisst utnytte 22. juli i forbindelse med valgkampen. At Stoltenberg forlenger sorgperioden med den hensikt å score best mulig i valgkampen. Når meningsmålingene nå viser at de andre partiene gjør det bedre enn på målinger for noen uker siden, er det fordi de er lei av triksene til Stoltenberg. Dette er selvfølgelig bare tull. Og Ørjaseter har helt rett, noe hun gjerne har i sine kommentarer.

Behovet for å forlenge en sorgprosess er helt naturlig. Det er nok alltid lett å si at vi må gå videre, men å gi slipp på en sorgprosess innebærer også å distansere seg fra de du har mistet – fra det som har skjedd. Og det er vanskelig. Det kollektivet behovet for å hele tiden å minne oss selv på hva som har skjedd gjør seg gjeldende i avishyllene, det gjør seg gjeldende i de politiske miljøer og ikke minst Ap og AUF. Å kalle denne sorgprosessen kynisk er så hårreisende at jeg egentlig er litt sjokkert. Selv om det var Geelmuyden som sa det.

Men – kjære Elin Ørjaseter, jeg vil gjerne ha meg frabedt å bli satt i bås med Geelmuydens utsagn. Du skriver «Man må være pr-rådgiver for å resonnere så kynisk.» Hva betyr det? At alle PR-rådgivere er umoralsk kyniske? Og hva mener du med PR-rådgiver? Jeg har inntil nylig vært PR-rådgiver i en fagorganisasjon. Selv om du Elin, kanskje tror at PR-rådgiver er synonymt med å jobbe i et byrå, så stemmer ikke det. PR står for Public Relations. På norsk er det gjerne oversatt til informasjon og samfunnskontakt. I praksis heter gjerne dette også kommunikasjonsrådgiver, informasjonsrådgiver eller annet. Dem har du over alt. Også Jens Stoltenberg har departementalt ansatte kommunikasjonsrådgivere, eller PR-rådgivere (som jeg også har arbeidet som). De finnes i fagbevegelsen, de finnes i veldedige organisasjoner, de finnes i AUF. Alt dette vet du.

Du skriver videre: «Og hver eneste en av disse begravelsene er nok til å gjøre en normal person, altså en som ikke er pr-rådgiver, fullstendig satt ut av sorg

Vet du hva Elin – dette blir jeg faktisk ikke en gang provosert av. Jeg blir lei meg. Kanskje er jeg i overkant blaut, men du skriver nesten i klare ordelag at jeg som arbeider som PR-rådgiver ikke er en normal person, og at jeg ikke føler sorg ved å være vitne til det vi har sett etter 22/7.

For kjære Elin, jeg har nemlig sluttet som kommunikasjonsrådgiver i fagorganisasjonen NITO. Du tenker kanskje at alle sikkert skjønte at du snakket om byråer. Men det gjør ikke saken noe bedre. Jeg begynte i forrige uke i et kommunikasjonsbyrå. Trigger Oslo. Så jeg er PR-rådgiver, også i din feilaktige forståelse av begrepet.

Mulig det bare er tull av meg å skrive dette. Kanskje er jeg for nærtagende. Men den spontane følelsen jeg fikk da jeg leste dette er verdt å blogge om.

Men altså – utrolig enig i alt du sier om Geelmuydens latterlige foredrag isolert sett. Måtte bare få ut den lille følelsen jeg satt med.


Ny knagg

august 24, 2011

Har hatt min tredje dag i ny jobb. TriggerOslo er av de absolutt tøffeste og ikke minst beste kommunikasjonsbyråer i Norge. Må vel innrømme at jeg ikke habil når slikt skal utnevnes, men jeg tror de fleste som har jobbet med Trigger vil være enig. Etter det jeg hørt i alle fall.

For en som har jobbet i organisasjonslivet og i det offentlige, er det litt uvant å plutselig arbeide med kunder som Telenor, Plantasjen, og DFDS. Samtidig faller det seg helt naturlig. TriggerOslo arbeider nemlig etter noen faglige prinsipper om engasjerende kommunikasjon. Det gjør vel alle i denne bransjen, sier kanskje du, og det er nok riktig. Engasjerende kommunikasjon, dialog mellom, i og med, målgrupper er «the new black». Alle byråer er vel opptatt av det. Men – Trigger spesialiserer seg på det. De som jobber her har kunnskaper og kompetanse til å levere også innen andre deler av PR-faget, men det er altså innen engasjerende kommunikasjn vi har funnet nisjen.

De som kjenner meg vet forøvrig at jeg er opptatt av engasjement. Men ofte med et negativt fortegn. Jeg har alltid blitt irritert over de som snakker varmt om «å engasjere seg i noe», uten å definere hva de vil engasjere seg i. Da jeg var studentpolitiker ble jeg irritert over slagord som «Engasjer deg – still til valg i Studentparlamentet». Arghh… Engasjementet må jo målbære et eller annet. Enten det er studentrabatter, forskningspolitikk, egen familie, gullfisker, kjeks, integrering eller klimapolitikk – engasjementet må ha en knagg.

Nettopp derfor er det så godt å være ombord i TriggerOslo. Her betyr engasjement noe. Hvis ikke blir det nesten meningsløst. Det trenger ikke være et redd-verden-engasjement, men engasjementet må ha et innhold. Og man har til og med utviklet metoder vi bruker i det daglige for å finne det lille punktet som engasjerer deg inn i det lille ekstra. Mer om det siden. Har bestemt meg for å blogge litt fra byråverdenen i fortsettelsen.  Jeg tror det egentlig vil bli interessant.

Gleder meg til tiden fremover. Godt å ha en ny knagg.


De tre S-ene

juni 8, 2011

Nils M. Apeland lanserer et farvel til relasjonen mellom journalist og kommunikasjonsrådgivere i siste nummer av Kommunikasjon. Mange vil helt sikkert påpeke at journalisten ikke har utspilt sin rolle, og sannsynligvis aldri kommer til å gjøre det. Min kommentar vil da være at Apeland ikke sier at journalisten vil bli borte, men at kommunikasjonssjefen ikke lenger vil være så avhengig av journalisten for å bygge omdømmet til sin arbeidsgiver. Man vokser litt fra hverandre, og da sier man ofte «farvel».

Istedet retter Apeland oppmerksomheten mot de tre «s»-er; Strategi, Sosiale medier og Samfunnsansvar. Apeland har selvfølgelig rett. Nær sagt som vanlig.

MEN – dette er teorien. For når jobben skal gjøres, når man skal brette opp ermene, må man sørge for at arbeidet med disse tingene sees i sammenheng med hverandre. At strategien har en digital dimensjon, at man i sin tilstedeværelse i sosiale medier ser tilbake på strategiens mål og delmål, at man i sitt arbeid med samfunnsansvar ser tilbake på visjon fra strategien eller legger en plan for hvordan arbeidet skal kommuniseres i sosiale medier. Selvfølgeligheter, vil mange mene. Kanskje, men det er pinadø vanskelig. Den som sier at implementering av kommunikasjonsstrategier er enkelt lyver. Eller har hatt en dårlig kommunikasjonsstrategi, spør du meg.

For i det øyeblikket alt går av seg selv burde man selvfølgelig iverksette ytterligere kommunikasjonstiltak, utvikle nye ideer til hvordan PR-arbeidet kan bli enda bedre. Det finnes alltid en aktivitet på Facebook, en kronikk som kan skrives, en banner på nettsidene, feiring av suksessen internt og annet, som kan gjennomføres.

Og så må det altså bindes sammen. Så ja – jeg tror på de tre S-ene til Apeland. Men jeg tror på dem slik: SSS. Ikke slik: S   S   S