Litt Hartmann. Mest Grytten.

Hartmann diskuteres igjen. Jeg har som nevnt tidligere en viss forståelse for det. Ingen kan alt. Ingen. Noen kan PR og reiseliv, andre kan PR og retorikk. Noen er igjen opptatt av salgsutløsende PR innen for eksempel mote, mens andre kan kampanjer. Når Hartmann uttaler seg om alt mellom himmel og jord blir jeg litt rød i ansiktet. Jeg vet ikke om hun kan det hun snakker om fordi frekvensen gir meg et slags hint om dårlig selvinnsikt. Men bevares – ingen kommer seg så langt som Hartmann uten å være dyktig innen et eller annet. Bare så det er sagt. Jeg er sikker på at Hartmann er flink på mer enn de fleste andre ledere innen den brede paraplyen av kommunikasjonsfag.

Når Sigurd Grytten nå utbasunerer på Twitter, og siden i Kampanje, så har han litt  rett i sine frustrasjoner. Juryen til Kampanje burde kanskje vært satt sammen bittelitt annerledes. Jeg tror han opprinnelig mente at det burde vært folk som behersker skjæringspunktet mellom politikk og PR. Som har både teoretisk og praktisk erfaring med begge. Det ville jeg vært enig med han i. Desverre var det ikke det byråmannen Grytten sa – hverken på Twitter eller til Kampanjen. Ha tråkker heller ordentlig i salaten.

Kanskje burde Grøntun, Grytten selv, Hansen i Agendum eller andre vært representert. Han har rett i det. Men grunnen til at godeste Grytten tråkker i kinakålen er jo at han gir utrykk for at det absolutt måtte være noen fra PR-byråer. Når ble det å jobbe i et byrå en kvalitet i seg selv? Er det kun er folk i byråer som kan bedømme PR og politikk i en jury. Han etterlyser kompetanse, men den må komme fra et byrå? Det er kanskje det dummeste jeg har sett av en ellers ganske klok mann. Hva med akademikere som har valgt PR som et slags fag. Er de ikke kvalifisert? Kanskje bør man ha praktisk erfaring fra politikk? Kan være et godt poeng, men finnes denne kompetansen kun i byråer? Kunne det tenkes at de jobbet i Statoil? Eller legemiddelindustrien? Foredragsholdere? Eller må man jobbe i et PR-byrå for å kunne noe om PR og politikk? Hva med Cecilie Staude? Hun ville jo ikke vært det tilskuddet du etterspør i Kampanje. Men ville hun vært det for noen år siden da hun jobbet i GK?

Og hva med Woldsdal, som Grytten vil ha inn i en slik jury. Husker ikke helt om han har tilhørt ett politisk miljø, men en leder av NIR har vel med jevne mellomrom manglende politisk erfaring? Og da snakker vi altså ikke om kompetanse lenger, men at man representerer kompetansemiljøer. Er man da kvalifisert til å sitte i en jury?

I juryen representerte de fleste PR som fag. En var fra et byrå. Skal man først synge ut på Kampanje på vegne av faget (eller var det byråene?) burde man være opptatt av innhold. Ikke hvor jurymedlemmene jobber.

La oss si at Astrid Mjærum hadde begynt å jobbe i BM. Eller Gambit. Hun har lenge vært kommunikajsonsdirektør i en stooor statlig etat, så det er på ingen måte urealistisk. Ville Mjærum da automatisk hatt kompetanse hun ikke har i dag? Ville juryen tilfredsstil krav om kvalitet hvis Mjærum startet å jobbe hos deg, Grytten? Eller hva med Karita Bekkemellem. Hun gikk fra å være politiker til å bli direktør i legemiddelindustrien. Er hun kvalifisert til å uttale seg om valgkampen? Ikke? Ville hun kanskje vært verdt å lytte til hvis hun jobbet med politisk kommunikasjon og ledelse i Zynk?

Joda – det burde vært noen tidligere politikere der. Kanskje til og med noen fra PR-byråer. Utrolig mye dyktige folk i byråer… Kanskje droppet de det da alle av den sort har en viss binding til det politiske systemet? Det er jo ingen tidligere politikere i juryen.

Er man en flinkere advokat hvis man jobber i Selmer, enn hvis man jobber i NITO. Er man en dyktigere ingeniør hvis man jobber i Sweco, enn hvis man jobber i Gol kommune? Jeg har akkurat begynt å jobbe i Trigger Oslo. Tidligere jobbet jeg i NITO. Har jeg i løpet av den siste måneden blitt kvalifisert til å uttale meg om politikk?

Grytten er i beste fall unyansert når han (med rette?) etterlyser en bittelitt annerledes sammensatt jury. I verste fall dreier det seg kun om å fortelle om hvor fortreffelige byråene (les: hans eget) er. Og det blir litt kleint å lese om.

Skivebom II

Elin Ørjaseter kjefter med rette opp Hans Geelmuyden i sin kommentarspalte på E24. Geelmuyden har idiotisk nok beskyldt Ap for å bevisst utnytte 22. juli i forbindelse med valgkampen. At Stoltenberg forlenger sorgperioden med den hensikt å score best mulig i valgkampen. Når meningsmålingene nå viser at de andre partiene gjør det bedre enn på målinger for noen uker siden, er det fordi de er lei av triksene til Stoltenberg. Dette er selvfølgelig bare tull. Og Ørjaseter har helt rett, noe hun gjerne har i sine kommentarer.

Behovet for å forlenge en sorgprosess er helt naturlig. Det er nok alltid lett å si at vi må gå videre, men å gi slipp på en sorgprosess innebærer også å distansere seg fra de du har mistet – fra det som har skjedd. Og det er vanskelig. Det kollektivet behovet for å hele tiden å minne oss selv på hva som har skjedd gjør seg gjeldende i avishyllene, det gjør seg gjeldende i de politiske miljøer og ikke minst Ap og AUF. Å kalle denne sorgprosessen kynisk er så hårreisende at jeg egentlig er litt sjokkert. Selv om det var Geelmuyden som sa det.

Men – kjære Elin Ørjaseter, jeg vil gjerne ha meg frabedt å bli satt i bås med Geelmuydens utsagn. Du skriver «Man må være pr-rådgiver for å resonnere så kynisk.» Hva betyr det? At alle PR-rådgivere er umoralsk kyniske? Og hva mener du med PR-rådgiver? Jeg har inntil nylig vært PR-rådgiver i en fagorganisasjon. Selv om du Elin, kanskje tror at PR-rådgiver er synonymt med å jobbe i et byrå, så stemmer ikke det. PR står for Public Relations. På norsk er det gjerne oversatt til informasjon og samfunnskontakt. I praksis heter gjerne dette også kommunikasjonsrådgiver, informasjonsrådgiver eller annet. Dem har du over alt. Også Jens Stoltenberg har departementalt ansatte kommunikasjonsrådgivere, eller PR-rådgivere (som jeg også har arbeidet som). De finnes i fagbevegelsen, de finnes i veldedige organisasjoner, de finnes i AUF. Alt dette vet du.

Du skriver videre: «Og hver eneste en av disse begravelsene er nok til å gjøre en normal person, altså en som ikke er pr-rådgiver, fullstendig satt ut av sorg.»

Vet du hva Elin – dette blir jeg faktisk ikke en gang provosert av. Jeg blir lei meg. Kanskje er jeg i overkant blaut, men du skriver nesten i klare ordelag at jeg som arbeider som PR-rådgiver ikke er en normal person, og at jeg ikke føler sorg ved å være vitne til det vi har sett etter 22/7.

For kjære Elin, jeg har nemlig sluttet som kommunikasjonsrådgiver i fagorganisasjonen NITO. Du tenker kanskje at alle sikkert skjønte at du snakket om byråer. Men det gjør ikke saken noe bedre. Jeg begynte i forrige uke i et kommunikasjonsbyrå. Trigger Oslo. Så jeg er PR-rådgiver, også i din feilaktige forståelse av begrepet.

Mulig det bare er tull av meg å skrive dette. Kanskje er jeg for nærtagende. Men den spontane følelsen jeg fikk da jeg leste dette er verdt å blogge om.

Men altså – utrolig enig i alt du sier om Geelmuydens latterlige foredrag isolert sett. Måtte bare få ut den lille følelsen jeg satt med.

Ny knagg

Har hatt min tredje dag i ny jobb. TriggerOslo er av de absolutt tøffeste og ikke minst beste kommunikasjonsbyråer i Norge. Må vel innrømme at jeg ikke habil når slikt skal utnevnes, men jeg tror de fleste som har jobbet med Trigger vil være enig. Etter det jeg hørt i alle fall.

For en som har jobbet i organisasjonslivet og i det offentlige, er det litt uvant å plutselig arbeide med kunder som Telenor, Plantasjen, og DFDS. Samtidig faller det seg helt naturlig. TriggerOslo arbeider nemlig etter noen faglige prinsipper om engasjerende kommunikasjon. Det gjør vel alle i denne bransjen, sier kanskje du, og det er nok riktig. Engasjerende kommunikasjon, dialog mellom, i og med, målgrupper er «the new black». Alle byråer er vel opptatt av det. Men – Trigger spesialiserer seg på det. De som jobber her har kunnskaper og kompetanse til å levere også innen andre deler av PR-faget, men det er altså innen engasjerende kommunikasjn vi har funnet nisjen.

De som kjenner meg vet forøvrig at jeg er opptatt av engasjement. Men ofte med et negativt fortegn. Jeg har alltid blitt irritert over de som snakker varmt om «å engasjere seg i noe», uten å definere hva de vil engasjere seg i. Da jeg var studentpolitiker ble jeg irritert over slagord som «Engasjer deg – still til valg i Studentparlamentet». Arghh… Engasjementet må jo målbære et eller annet. Enten det er studentrabatter, forskningspolitikk, egen familie, gullfisker, kjeks, integrering eller klimapolitikk – engasjementet må ha en knagg.

Nettopp derfor er det så godt å være ombord i TriggerOslo. Her betyr engasjement noe. Hvis ikke blir det nesten meningsløst. Det trenger ikke være et redd-verden-engasjement, men engasjementet må ha et innhold. Og man har til og med utviklet metoder vi bruker i det daglige for å finne det lille punktet som engasjerer deg inn i det lille ekstra. Mer om det siden. Har bestemt meg for å blogge litt fra byråverdenen i fortsettelsen.  Jeg tror det egentlig vil bli interessant.

Gleder meg til tiden fremover. Godt å ha en ny knagg.

De tre S-ene

Nils M. Apeland lanserer et farvel til relasjonen mellom journalist og kommunikasjonsrådgivere i siste nummer av Kommunikasjon. Mange vil helt sikkert påpeke at journalisten ikke har utspilt sin rolle, og sannsynligvis aldri kommer til å gjøre det. Min kommentar vil da være at Apeland ikke sier at journalisten vil bli borte, men at kommunikasjonssjefen ikke lenger vil være så avhengig av journalisten for å bygge omdømmet til sin arbeidsgiver. Man vokser litt fra hverandre, og da sier man ofte «farvel».

Istedet retter Apeland oppmerksomheten mot de tre «s»-er; Strategi, Sosiale medier og Samfunnsansvar. Apeland har selvfølgelig rett. Nær sagt som vanlig.

MEN – dette er teorien. For når jobben skal gjøres, når man skal brette opp ermene, må man sørge for at arbeidet med disse tingene sees i sammenheng med hverandre. At strategien har en digital dimensjon, at man i sin tilstedeværelse i sosiale medier ser tilbake på strategiens mål og delmål, at man i sitt arbeid med samfunnsansvar ser tilbake på visjon fra strategien eller legger en plan for hvordan arbeidet skal kommuniseres i sosiale medier. Selvfølgeligheter, vil mange mene. Kanskje, men det er pinadø vanskelig. Den som sier at implementering av kommunikasjonsstrategier er enkelt lyver. Eller har hatt en dårlig kommunikasjonsstrategi, spør du meg.

For i det øyeblikket alt går av seg selv burde man selvfølgelig iverksette ytterligere kommunikasjonstiltak, utvikle nye ideer til hvordan PR-arbeidet kan bli enda bedre. Det finnes alltid en aktivitet på Facebook, en kronikk som kan skrives, en banner på nettsidene, feiring av suksessen internt og annet, som kan gjennomføres.

Og så må det altså bindes sammen. Så ja – jeg tror på de tre S-ene til Apeland. Men jeg tror på dem slik: SSS. Ikke slik: S   S   S

Jarle Aabø skjønner ikke Twitter

For Aabøs del er det selvfølgelig litt trist at han faktisk tror han skjønner det. Ekstra trist er det at han sannsynligvis ikke skjønner dynamikken i sosiale medier heller.

Først – han har nok rett når det gjelder at at ting har blitt råere og mer ufint. Eller som @osol sier det: Twitter har blitt mer folkelig. 

Det Aabø ikke skjønner er at det kan man bare styre unna, og vips har han et sosialt medie han faktisk har bruk for. Jeg bruker Twitter, men er på ingen måte plaget av tullet.

Det virker som om Aabø faktisk tror at man MÅ lese all dritten på hele Twitter hvis man skal delta i dialogen. Slik er det ikke.

Når jeg holder kurs eller foredrag om sosiale medier pleier jeg å sammenligne det hele med en fest:

Aabø – hvis du kommer inn på en fest og ser at det står noen du ikke liker så godt i høyre hjørne – går du da bort og prater med dem? Føler du en trang til absolutt å skåle med dem? Må du bevege deg mot dem for å høre om deres utgreiinger om det du vet at du absolutt ikke har lyst til å høre om.

I sosiale medier finnes det utallige måter å unngå dem ope i høyre hjørne. På Twitter kan du droppe å følge dem; du kan følge dem, men sørge for at det de sier ikke havner på din skjerm (så fremt de ikke tar direkte kontakt) og du kan enkelt og greit la være å respondere. Det er så enkelt at det ikke koster et halvt kalori en gang.

Selvfølgelig er det dem som bare MÅÅÅ snakke med alle. Som kommer på fest, og ønsker å stille seg på bordet og si «Nå har jeg kommet. Gratulerer til alle». For disse menenskene kan Twitter være et problem, Aabø.

I utgangspunktet er det ingen problemer knyttet til Aabøs boikott av Twitter. Folk gjør som de vil, og jeg pleier ofte å si at det ikke nødvendigvis er noen vits å etablere bruker på Twitter. Men det er noe med den nedstettende tonen om folk som bruker denne mikrobloggtjenesten som provoserer litt:

 – Jeg skal aldri, aldri tilbake. Twitter er for folk som liker å uttrykke sin genialitet i kortform, men som sjelden fremstår som geniale.

Selvfølgelig har Aabø rett i at det er mye dritt på Twitter, men slik er det da med alt vi arbeider med. Det er mye dritt i avisene også, men jeg leser dem likevel. Jeg synes han dummer seg litt ut, men det står bokstavelig talt for hans egen regning.

Aabø driver et firma som selger tjenester som burde omfatte helhetlig kommunikasjon, forhåpentligvis inkludert bruk av sosiale medier. Note to self….

Hva gjør en kommunikasjonsrådgiver?

I det siste har (igjen) antall kommunikasjonsrådgivere i statlige virksomheter blitt gjenstand for debatt. Kanskje burde flere kommunikasjonsfolk være politisk ansatt – kanskje ikke. Kanskje er det for mange – kanskje ikke. Jeg synes ikke dette er et problem, men debatten engasjerer meg i og for seg ikke så voldsomt. Det som irriterer meg med debatten er imidlertid utgangspunktet enkelte synes å ha. Jeg synes alltid gode Astrid Bugge Mjærum sier det best her:

«Utgangspunktet i TV og radio er nemlig at dette hindrer journalistene. Akkurat som om veksten kun skyldes at vi skal serve dem. Slik er det ikke»

Videre nevner hun noen oppgaver som ligger til kommunikasjonsavdelingene. Hun glemer imidlertid en del. La meg derfor ramse opp:

– Mediehåndtering (24 timer i døgnet – betydelig mer enn for noen år siden)
– Webansvar
– Taleskriving
– Deltagelse i gjennomføring av arrangementer
– Web
– Sosiale medier
– Internkommunikasjon
– Gjennomføre ymse undersøkelser
– Gjennomføre eller koordinere kampanjer
– Generelle kommunikasjonsstrategiske råd

Er det andre ting? Noe jeg har glemt sånn i farta? Helt sikkert. Legg igjen kommentar

Kommunikasjonseksperter

I følge en tweet fra alltid gode daglig leder i Kommunikasjonsforeningen er det én person alene som står for en fjerdedel av uttalelsene som kommunikasjonsekspert i mediene. Uten å vite det helt sikkert tror jeg vedkommende er identisk med daglig leder i Siste skrik kommunikasjon. Selv etter å ha vært innom nettsidene deres er jeg litt usikker på hva jeg vil klassifisere byrået som, men jeg vil i alle fall ikke klassifisere dem som kommunikasjonsbyrå eller PR-byrå. Etter å ha sett jobbene deres synes jeg personlig de først og fremst ligner på et reklamebyrå, og de skriver jo også «Vi tror på reklame, men også mye mer». I tillegg synes jeg en god del faglige tilnærminger knyttet til omdømmearbeid, analyser, kommunikasjonsstrategi osv. er fraværende på nettsidene, men det kan jo være mange grunner til dette.

Jeg kjenner ikke til Hartmann hverken faglig eller personlig, men jeg vet litt om kommunikasjonsfaget. Og jeg vet at jeg kanskje ville sett meg litt mer rundt i kongeriket hvis jeg var på utkikk etter en ekspert. Jeg tror ikke noen i bransjen behersker alle de ulike delene av faget. Mengden oppslag hvor Hartmann uttaler seg blir liksom litt merkelig, og for alle som har litt innsikt i faget blir Hartmann litt for mye av en Superwoman.

Eksempelvis uttaler hun seg om hvilke mediestrategier som velges av det norske MGP-sirkuset. Og da er man altså ikke bare ekspert i kommunikasjonsfaget, men kommunikasjon knyttet til populærkultur. Og opererer man i dette segmentet er man kanskje ikke kommunikasjonseksperten mediene burde gå til når det dreier seg om partipolitikk? Eller hva med NSBs utfordringer knyttet til omdømme? Mitt poeng er at PR-faget ikke eksisterer i et vakum. Det blir litt som å la Arne Scheie kommentere håndball på TV. Flink journalist, men kanskje finne noen andre?

Når alt dette er sagt – Hartmann gjør åpenbart en god jobb med å synliggjøre seg selv og eget firma. Og da fortjener hun kanskje oppmerksomheten? Sannheten er jo på sett og vis at hun er flink til å være synlig. Når det gjelder det innholdsmessige synes jeg i og for seg ikke hun gjør seg helt bort, men jeg synes heller ikke hun imponerer. De fleste spørsmål kommunikasjonseksperter uttaler seg om kunne de fleste svart på.

Ingen i bransjen bør uansett sutre på dette. Det twitres her og der om misnøyen, men ingen har baller nok til å sette spørsmålstegn ved journalisters overforbruk av enkelte eksperter.

Det er i skjæringspunktet mellom kommunikasjon og et gitt tema man finner de virkelige ekspertene. Derfor skal jeg under liste opp rådgivere som jeg mener burde kunne brukes som kommentatorer. Optimalt sett burde også rådgivere som ikke arbeider i byråene brukes. Noen av de flinkeste kommunikasjonsfolkene jeg kjenner arbeider eksempelvis i offentlig sektor.

Noen navn på lista legger jeg også inn pga. deres jobb/verv. Og noen er utelatt da de har tette bånd til gitte standpunkt. Denne bloggposten vil bli oppdatert etterhvert som det kommer inn kommentarer (som jeg er enig i 🙂 )

Kommunikasjonseksperter generelt
Astrid Mjærum, leder i Kommunikasjonsforeningen, kommunikasjonsdirektør i Lånekassa
Thomas Skjennald, daglig leder i Kommunikasjonsforeningen
Peggy Brønn, BI
Øyvind Ihlen, UiO
(+ Alle de som er småkåte på å komme seg inn i mediebildet, og allerede er der. Dyktige folk som Hans Geelmuyden, Jarle Aabø, Ringdal m.fl.)

Kommunikasjonseksperter knyttet til markedsrelatert og salsgsutløsende PR
Cecilie Staude,  BI
Nils Petter Nordskar, InvolvePR
Øystein Bonvik, PR-operatørene

Kommunikasjonsarbeid knyttet til energi og klima
Beate Nossum, direktør i Burson-Marsteller

Kommunikasjonseksperter knyttet til teknologi
Marius Meltvedt, PR-operatørene

Kommunikasjonsarbeid knyttet til idrett
Joachim Westher, rådgiver i Nucleus, tidligere info.sjef i FC Lyn

Kommunikasjonsarbeid knyttet til politikk/valgkamp
Sigurd Grytten, Adm. dir Burson-Marsteller
John-Ragnar Aarseth, Gambit Hill & Knowlton
Jan Erik Fåne, Kreab Gavin Anderson (og en spennende blogger)

Kommunikasjonsarbeid knyttet til håndtering av en krise (Adecco-saken ol.)
Nils M. Apeland, Bedre kommunikasjon
Tore Svanes, Nor PR
Bjørn Richard Johansen, First House
Per Bjørkum, First House
Claus Sonberg, Zynk

Kommunikasjonseksperter knyttet til reiseliv og større begivenheter (idrett, kultur osv)
Bjørn B Jacobsen, Republik Communications

Kommunikasjonsarbeid knyttet til kultur
Sindre Holme, PR-operatørene
Hans Henrik Sørensen, Redaktør og kollega i NITO (Er i og for seg ikke kommunikasjonsrådgiver i dag, men kan skjønner virkelig dette faget. Bare tro meg på det)

Kommunikasjonsarbeid knyttet til sosiale medier
Ole Emil Johnsen, Gambit Hill&Knowlton
Fredrik Johnsen, Isobar
Thomas Tangen, Isobar
Marius Eriksen, Isobar
Theodor M. Tollefsen, Creuna

Som dere ser hatr jeg kun tatt med tre personer for hver kategori i første omgang. Litt selektering har jeg altså bedrevet.

Beklager til alle jeg har glemt, og en mild beklagelse til alle jeg ikke vet om. Bloggposten vil som sagt bli oppdatert.

Dette er IKKE en vurdering av hvem som er flinkest. Min subjektive mening strekker seg ikke lenger enn til min egen midje. Jeg har ikke kjennskap til alle folk i bransjen, og kan dermed heller ikke vurdere skikkelig. Dette er folk jeg vet er flinke ettersom jeg har hørt dem foredra, sett resultater av et godt støkke arbeid, rådgivere jeg har  jobbet litt eller mye med, folk jeg hørt veldig positive ting om fra folk jeg stoler på og lignende. Forutsetning er at de er gode både på temaet OG i kommunikasjonsfaget.

Hva synes du? Noen glemt? Temaer som burde vært med?

Jobb, smil og #komdagen2011

Som en del av jobben min i NITO har jeg jobbet en del med sosiale medier. Vi skynder oss langsomt.

Jeg holder mange kurs om sosiale medier for ingeniører og teknologer landet rundt. Noen er mer interessante å holde enn andre. Et av disse er kurset vi i NITO kaller Karriere 2.0. Kurset dreier seg om hvordan man på en klok måte kan bruke sosiale medier til å fremme egen faglige karrriere. Og hvordan man kan gjøre det på en uklok måte….

I dag har jeg vært vitne til en flott Kommunikasjonsdag i regi avKommunikasjonsforeningen. Tema var internkommunikasjon. Noe var spennende, og noe hadde jeg hørt tidligere. En av presentasjonene ble jeg litt – skal vi se – pinlig berørt av, og det var Christine Koht sitt voldsomme innlegg om arbeidslivet. Jeg likte det. Men det ble litt voldsomt å sitte i salen. Sånn er jeg.

Men hun hadde noen fantastiske poenger innimellom informasjon om truser, analåpninger og hennes forhold til menn. Et av dem var knyttet til humør. Smil. Latter. Det å gi av seg selv. Og i den forbindelse må jeg bare henvise til twitterfeeden #komdagen2011 . For her var det altså noen som, etter min høyst private mening, nesten konstant twitret innspill til hva foredragsholderne burde gjort annerledes og var regelrett negative. Lite Kohtsk, for å si det slik. 

Som vi alle vet – når det twitres i faglige sammenhenger gjør vi det litt for å ta del i en spennende dialog, og litt for å vise at vi deltar som fagpersoner i den samme dialogen. Det dreier seg ofte om å vise seg frem. Når man twitrer i faglige sammenhenger er vi relativt bevisste på jobb, faglige karriere, faglig anerkjennelse og i mange tilfeller også karriere.

Noen sier at de kun twitrer for å være en del av en dialog, men det er tull. Personlig legger jeg for eksempel merke til at når det er lenge siden jeg har blogget, så svarer faktisk ikke twitrere på @mentions. Etter at Cision omtalte bloggen min fikk jeg mange flere forespørsler om å være venner på LinkedIn enn vanlig. Nettverkssosiologien er like gjeldende i sosiale medier som i «det virkelige liv»

Når man på feeden #komdagen2011, altså et faglig-profesjonelt fora, konstant lirer av seg tweets om hvilke foredragsholdere som er kjedelige, hvordan man ikke bør kommunisere direkte til foilene sine, at man stadig undres over hvordan enkelte som ikke kan kommunisere blir ansatt som kommunikasjonssjefer, konstant kommer med råd om hvordan foredraget burde vært gjort annerledes og så videre – så blir det nesten litt slitsomt. Når det også kommer tips om å lese egen bloggpost fordi den er interessant lesning, så får det meg altså til å tenke litt på hvordan man bør fremstå som faglig-profesjonell nettverksbygger på nett.

Personlig blåser jeg i at enkelte twitrere fremstår i overkant negative. Jeg er ikke en gang sikker på at de er oppmerksomme på dette selv. Selv er jeg veldig bevisst på at jeg skal unngå å slenge dritt om andre i sosiale medier.  Jeg liker å diskutere, men med en gang tonen blir nedsettende dropper jeg ofte ut av samtalen. Selvfølgelig vet jeg at dette er litt spekulativt, men det får bare være. Jeg er delvis i sosiale medier fordi det er spennende og interessant, og delvis for at andre skal synes at jeg er en spennende og interessant person. Saksøk meg!

En klok mann skrev en gang at «det viktigste er opprettholde dialogen.» Jeg tror mange har noe å lære av den mannen hvis man er i sosiale medier av hensyn til karriere og jobb. Å slenge en dårlig melding om en annen person genererer som oftest en dialog de færreste har noe å tjene på.

Hvis man blåser i karriere og jobb, og kun er ute etter å være ærlig og hele tiden si det man tenker, trenger man ikke bry seg om det jeg har skrevet. Og bevares – det er befriende og deilig med slike.  Selv har jeg vært så lenge i arbeidslivet og faglige sammenhenger at jeg vet at man ikke alltid skal si det man tenker. Storebror (fremtidige arbeidsgivere, fremtidige kollegaer, samarbeidspartnere osv) ser deg. På godt og vondt. Heldigvis.

Lønn og kjønn: Joda, men neida…

Skjennald forsøker på bloggen www.prprat.no å dra opp en litt eldre sak om at mange kvinner i kommunikasjonsbransjen kanskje fører til lavere lønn blant oss kommunikasjonsfolk. Han hisser på seg mange i kommentarfeltet. Også andre bloggere har blitt oppgitt.

Hun som gjemmer seg bak sistnevnte lenke bommer ganske mye. Frk. Didriksen gjør noen forsøk på å sette behovet for profesjonalisering av bransjen på den ene siden, og Skjennalds «brannfakkel» på den andre siden. Vil tippe alle, inkludert Skjennald selv sitter og nikker til han får vondt i nakken av alt Frk. didriksen sier. Og det vil i så fall bety at akkurat dette innlegget oppfattes som noe motargument for lederen av Kommunikasjonsforeningen.

Jeg skal imidlertid gjøre et forsøk på å argumentere mot gode Skjennald. Ikke fordi han har feil i det han sier. Fordi han ikke nevner en rekke faktorer som MÅ nevnes når man diskutere lønn og kjønn. Og dermed blir slutningene som trekkes, eller i alle fall insinueres, litt feil.

Det er selvfølgelig riktig at yrker som domineres av kvinner oftere har lavere lønn. Men lønn dannes på bakgrunn av så mange ting. Kjønn er isolert sett ingen begrunnelse for lønnsdannelse. Det at kvinner oftere søker seg til offentlig sektor er derimot et faktum. Hvis tendensen var at menn gjerne havnet som kommunikasjonsrådgivere i det offentlige, og kvinner i det private ville nok ikke menn tjent mer enn kvinner likevel.

Kvinnedominerte yrker har ofte sverget til sentral lønnsdannelse. Jeg sier ikke at jeg tror lokal lønnsdannelse ville vært det riktige for sykepleiere, men at kommunikasjonsrådgivere ikke har noen egen modell. Vi har ingen fagorganisasjon som forfekter det ene eller det andre synet. Kanskje en styrke i denne sammenheng?

Det vi som kommunikasjonsrådgivere derimot har er arbeidsplasser i alle sektorer. Stat, kommune, Spekter og ikke minst privat sektor. Sistnevnte er en driver for lønn, spesielt i tider hvor det er underskudd på vår type arbeidskraft.

Jeg vil tro godeste Skjennald nikker av dette. Det er liksom selvfølgeligheter. Dermed slår jeg vel meg selv i hodet med det jeg påpekte om Frk. Didriksen. Ringen er sluttet. Jeg har bitt meg selv i halen.

Forskjellen er at jeg ikke mener Skjennald har feil. Han påstår vel egentlig heller ingenting i posten – han påpeker noen tendenser. Men det jeg mener Skjennald gjør feil er å peke på disse tendensene uten å mene noe å se på lønndannelse i et litt mer teknisk perspektiv. Hvordan dannes lønna til kommunikasjonsråpdgivere? Er de medlemmer av fagorganisasjoner i det hele tatt? Lokale forhandlinger i miljøer hvor det ofte er sentrake forhandlinger? Har kommunikasjonsrådgivere i kommunal sektor bedre betalt enn dem med tilsvarende kompetanse? Det er utrolig mye med kommunikasjonsrådgivere og lønn jeg er usikker på. Jeg tror ikke kjønn er av spesiell stor betydning – men det er nå bare meg.

Hvis mengden kommunikasjonsrådgivere vokser i privat sektor, det plutselig synker i staten og færre journalister og andre skifter beite, gjør det kanskje ikke noe at vi skulle bli 75% kvinner i bransjen?

Slappa’ Olving og Hjeltnes

Tirsdag kunne vi i DN lese om DFDs sin store byråkonkurranse. Både PR- og reklamebyråer var kalt inn på det som syntes å være en slags scene. De skulle presentere sine konsepter for ledelsen i DFDS. Det dreide seg om både helhetlige konsepter, kreative ideer og strategier. Måten DFDS valgte ut sine byråer var tydeligvis ikke noe stort problem, for hele 80 byråer hadde meldt sin tilstedeværelse. Problemet oppstod tydeligvis ikke før DN hadde skrevet sin artikkel…

Jeg må innrømme at artikkelen i DN ikke var særlig dekkende for slik jeg kjenner ulike byråers arbeid. Noen kjennetegn var det vel, men det er en annen historie. Eller bloggpost. Ordt strategi var sannsynligvis nevnt tusenvis av ganger den dagen, men var ikke nevneverdig sentral i DN denne dagen.

Det som forundrer meg er altså likevel alt bråket. Hvilket inntrykk må ikke næringslivet ha etter denne artikkelen i DN, spør til og med leder i Kreativt forum Sol Olving. Vel – jeg er ikke helt sikker på hvem du sikter til i næringslivet, Olving, men jeg kan betro deg at folk som sitter i diverse markeds, PR- og lederstillinger ikke er ikke like dumme som du synes å tro. Selv om jeg jobber med PR i en organisasjon vet jeg at Dinamo gjør annet å foreslå å sette et gigant-ur på en flåte i kategat.

Og Hjeltnes tar jo helt av. Men fremstår ikke disse byråene som i overkant hårsåre? Og tror ikke Hjeltnes at folk kanskje tenker «oj, her tråkket DN på en øm tå».

Jeg er sikke rpå at reaksjonene er ekte, og at de ikke kommer opp på grunn av at disse byråene er dårlige tapere. Pokker, jeg er jo til og med enig med dem. Men ærlig talt – hvem har skadet byråenes omdømme mest i denne sammenheng?