Åpne kundelister og løsningen

La meg aller først presisere at jeg er grunnleggende tilhenger av at byråene skal ha åpne kundelister. Likevel mener jeg det blir litt mye prat fra kritikerne av Listhaug. Lundteigen er opptatt av landbruket, ære være han for det, men diskusjonen blir litt lite prinsipiell når han høylytt spør om Listhaug har jobbet med REMA 1000 mens hun var i FirstHouse. Kolberg synes det er fryktelig at ingen vet noe om kundene til FirstHouse, men initiativene for å få åpnte listene har ikke stått i kø fra Ap sin side – for å si det mildt. Åtte år i Regjering… Joda, det er annerledes når man går andre veien, altså fra byrå til taburett, men det dreier seg altså om åpne kundelister. Punktum.

Å lovpålegge åpne kundelister er visstnok vanskelig å få til av en del praktiske årsaker, men det kan gjøres så innmari mye enklere:

Frem et forslag om at offentlige kampanjer kun kan gå til de byråene som har åpne kundelister. Kolberg, Skei Grande, Solhjell og alle andre som er opptatt av dette kan så sabla enkelt få satt i gang dette incentivet.

Det er nemlig en kjennsgjerning at byråene i Norge får svært, svært mye penger fra det offentlige gjennom kampanjer og rådgivning. Praktisk talt alle kommunikasjonsbyråer drømmer om et samarbeid med store direktorater. Viktig arbeid, lønnsomt arbeid.

Hvis gode Lundteigen eller Kolberg hadde foreslått noe slikt ville virkelig mange byråer fått fart på seg. Garantert. Er problemet at Ap egentlig ikke ønsker åpne kundelister hos byråene, men kun åpenhet fra statsråder som nyig har jobbet i FirstHouse?

Kritisk til PR-bransjen?

Nok en gang er det lenge siden siste bloggpost. Nå skal jeg skjerpe meg. Flere bloggposter på gang. Håper jeg.

Og jeg hadde litt lyst til å starte med en pussig greie. Stortingspresidenten som kritiserer ex-politikere. Jeg mener mye om PR-/kommunikasjonsbransjen selv, men at ex-politikere slutter seg til First House, BM og GK er IKKE et demokratisk problem. Kanskje det av ulike årsaker er et problem for omkvedet til enkeltpersoner (selv om det ikke burde være det), men det finnes ikke demokratisk utfordrende at folk slutter med politikk og benytter sin kompetanse på en annen måte. Hadde situasjonen vært motsatt ville det derimot vært dramatisk – at ex-politikere ikke fikk lov til å jobbe med hva de ville. Tenk hvis Bjarne Håkon Hansen sluttet med politikk fordi han rett og slett var lei av Jens Stoltenberg eller Arbeiderpartiet generelt. At han trengte å gjøre noe annet. Kanskje var han som statsråd også lei av å forholde seg til underliggende etater og direktorater. Hvor skal mannen jobbe da? Ikke alle kan bli fylkesmenn.

Hvis samfunnet skal stille spørsmålstegn ved hva enkeltmennesker har lyst til å gjøre med livet sitt, synes jeg vi kollektivt gjør en tabbe. Heldigvis er det ikke så fryktelig mange som er skeptiske. Problemet er at det er Stortingspresidenten. Det er stortingspresidenten som blander seg opp i livet til Bjarne Håkon Hansen – en privatperson – og det synes ikke jeg er helt bra…

Å være politiker er et verv. Å være ungdomspolitiker er et verv. Å være statssekretær er et verv. Politisk rådgiver det samme. Hvis noen mener politikere forplikter seg moralsk også etter vervet, er det ikke et bedre fungerende demokrati det lengte etter. Det er noe som ligner på et teknokrati. Og det vil vi ikke ha. Bortsett ra noen få da

Keiserklær?

Nå har jeg jobbet  halvannen måned i kommunikasjonsbyrå. Rundt regnet. Det har vært spennende. Jeg lærer noe nytt hver dag, og det er litt deilig å oppleve en bratt læringskurve igjen. Slik er det vel alltid i ny jobb? Slik har i alle fall jeg hatt det hver gang jeg har begynt på en ny arbeidsplass. Det beste er at man blir enda mer læringskåt av å ha lært noe nytt.

Jeg tenkte jeg skulle dvele litt ved hvordan jeg opplever det å arbeide i et kommunikasjonsbyrå. Og hva jeg opplever at vi leverer. Inngangen er en tweet fra en journalist. Vedkommende meldte følgende for noen uker siden: «…Når det gjelder PR-bransjen har jeg nok alltid ment at de selger keiserens klær.». Jeg tar setningen litt ut av sin sammenheng. Innrømmer det. Vedkommende er for øvrig en av de mest spennende journalistene i Norge, og jeg oppfatter vedkommende som skarp som bare det.

Men altså – i diskusjonen som fulgte kom det nemlig frem at journalisten først og fremst siktet til behovet for å skape buzz rundt en person som ønsker oppmerksomhet. I så måte er jeg tildels enig. Klarer man ikke skape buzz rundt egen person fortjener man kanskje ikke oppmerksomheten?

Jeg mener imidlertid at PR-byråene på ingen måte selger keiserplagg. Slik jeg ser det bidrar kommunikasjonsbyråer med tre ingredienser til virksomheter, organisasjoner og enkeltpersoner. Tre ingredienser som helt åpenbart lett kan være mangelvare i en organisasjon – og det helt uten at organisasjonene er dårlige av den grunn:

1) Kapasitet. Ting tar tid. Ikke alle kommunikasjonsavdelinger, HR-avdelinger og markedsavdelinger har tid til å gjøre et skikkelig stykke kommunikasjonsarbeid. Spesielt tror jeg dette gjelder prosjekter. Godt eksempel er min tidligere arbeidsplass NITO. Jeg vet at det sitter drivende dyktige kommunikasjonsrådgivere i kommunikasjonsavdelingen. De har dyktige utredere, dyktige jurister osv. Likevel velger de å sette ut ulike oppgaver til byråer en gang i blant. Hvorfor det?

Det kan være  undersøkelser i form av omnibuser, det kan være bakgrunnsnotater, utarbeidelse av pressemeldinger, pressemeldingslister, konseptutvikling og mye, mye mer. Noen ganger tar kommunikasjonsbyrået jobben selv, andre ganger hentes tredjeparts virksomheter.

2) Kreativitet. Det kan ofte være lurt å bruke eksterne for å komme opp med konsepter til kampanjer, ideer til arrangementer eller innspill til tydelig og synlig arbeid i mediene.  Noen er mer kreative enn andre – det er åpebart. Men det å kjøpe kreativitet er ikke det samme som at en ikke er kreativ selv. Det dreier seg nok mer om at man gjerne går seg litt fast. Da kan det være lurt å hente kreativitet utenfra. Få andre som sitte rutenfor din boks til å tenke.

3) Kompetanse. Det er en kjennsgjerning at enkelte byråer er innmari dyktige på enkelte områder. Noen er dyktige på alle områder. Tendensen, i alle fall slik jeg ser den, er at det etableres stadig flere byråer innenfor ulike nisjer i kommunikasjonsfaget. Det er vel en trend som vi har sett i andre land lenge, men er det ikke slik at vi er litt træge i Norge?  Samtidig tror jeg det forteller noe om de som kjøper tjenester. Tiden da kunder kjøpte alle tjenester av kun ett byrå tror jeg mange går bort fra.

Jeg har arbeidet med alle disse tre de siste seks ukene. Har jeg solgt keiserklær? Jeg synes ikke det.

Man kommer ikke bort fra at det er ett behov for byråene, og da vil det aldri være snakk om keiserens nye klær. For det må tas utgangspunkt i at organisasjonene faktisk ikke har de tre på plass i sin organisasjon. Eller er det noen som mener at en hvilken som helst organisasjon alltid skal ha tilstrekkelig med ressurer? Uansett? Eller burde oppdragsgiver alltid bruke ressursene på ansettelser for å slippe unna bruk av byråer?