Kritisk til PR-bransjen?

Nok en gang er det lenge siden siste bloggpost. Nå skal jeg skjerpe meg. Flere bloggposter på gang. Håper jeg.

Og jeg hadde litt lyst til å starte med en pussig greie. Stortingspresidenten som kritiserer ex-politikere. Jeg mener mye om PR-/kommunikasjonsbransjen selv, men at ex-politikere slutter seg til First House, BM og GK er IKKE et demokratisk problem. Kanskje det av ulike årsaker er et problem for omkvedet til enkeltpersoner (selv om det ikke burde være det), men det finnes ikke demokratisk utfordrende at folk slutter med politikk og benytter sin kompetanse på en annen måte. Hadde situasjonen vært motsatt ville det derimot vært dramatisk – at ex-politikere ikke fikk lov til å jobbe med hva de ville. Tenk hvis Bjarne Håkon Hansen sluttet med politikk fordi han rett og slett var lei av Jens Stoltenberg eller Arbeiderpartiet generelt. At han trengte å gjøre noe annet. Kanskje var han som statsråd også lei av å forholde seg til underliggende etater og direktorater. Hvor skal mannen jobbe da? Ikke alle kan bli fylkesmenn.

Hvis samfunnet skal stille spørsmålstegn ved hva enkeltmennesker har lyst til å gjøre med livet sitt, synes jeg vi kollektivt gjør en tabbe. Heldigvis er det ikke så fryktelig mange som er skeptiske. Problemet er at det er Stortingspresidenten. Det er stortingspresidenten som blander seg opp i livet til Bjarne Håkon Hansen – en privatperson – og det synes ikke jeg er helt bra…

Å være politiker er et verv. Å være ungdomspolitiker er et verv. Å være statssekretær er et verv. Politisk rådgiver det samme. Hvis noen mener politikere forplikter seg moralsk også etter vervet, er det ikke et bedre fungerende demokrati det lengte etter. Det er noe som ligner på et teknokrati. Og det vil vi ikke ha. Bortsett ra noen få da

Litt Hartmann. Mest Grytten.

Hartmann diskuteres igjen. Jeg har som nevnt tidligere en viss forståelse for det. Ingen kan alt. Ingen. Noen kan PR og reiseliv, andre kan PR og retorikk. Noen er igjen opptatt av salgsutløsende PR innen for eksempel mote, mens andre kan kampanjer. Når Hartmann uttaler seg om alt mellom himmel og jord blir jeg litt rød i ansiktet. Jeg vet ikke om hun kan det hun snakker om fordi frekvensen gir meg et slags hint om dårlig selvinnsikt. Men bevares – ingen kommer seg så langt som Hartmann uten å være dyktig innen et eller annet. Bare så det er sagt. Jeg er sikker på at Hartmann er flink på mer enn de fleste andre ledere innen den brede paraplyen av kommunikasjonsfag.

Når Sigurd Grytten nå utbasunerer på Twitter, og siden i Kampanje, så har han litt  rett i sine frustrasjoner. Juryen til Kampanje burde kanskje vært satt sammen bittelitt annerledes. Jeg tror han opprinnelig mente at det burde vært folk som behersker skjæringspunktet mellom politikk og PR. Som har både teoretisk og praktisk erfaring med begge. Det ville jeg vært enig med han i. Desverre var det ikke det byråmannen Grytten sa – hverken på Twitter eller til Kampanjen. Ha tråkker heller ordentlig i salaten.

Kanskje burde Grøntun, Grytten selv, Hansen i Agendum eller andre vært representert. Han har rett i det. Men grunnen til at godeste Grytten tråkker i kinakålen er jo at han gir utrykk for at det absolutt måtte være noen fra PR-byråer. Når ble det å jobbe i et byrå en kvalitet i seg selv? Er det kun er folk i byråer som kan bedømme PR og politikk i en jury. Han etterlyser kompetanse, men den må komme fra et byrå? Det er kanskje det dummeste jeg har sett av en ellers ganske klok mann. Hva med akademikere som har valgt PR som et slags fag. Er de ikke kvalifisert? Kanskje bør man ha praktisk erfaring fra politikk? Kan være et godt poeng, men finnes denne kompetansen kun i byråer? Kunne det tenkes at de jobbet i Statoil? Eller legemiddelindustrien? Foredragsholdere? Eller må man jobbe i et PR-byrå for å kunne noe om PR og politikk? Hva med Cecilie Staude? Hun ville jo ikke vært det tilskuddet du etterspør i Kampanje. Men ville hun vært det for noen år siden da hun jobbet i GK?

Og hva med Woldsdal, som Grytten vil ha inn i en slik jury. Husker ikke helt om han har tilhørt ett politisk miljø, men en leder av NIR har vel med jevne mellomrom manglende politisk erfaring? Og da snakker vi altså ikke om kompetanse lenger, men at man representerer kompetansemiljøer. Er man da kvalifisert til å sitte i en jury?

I juryen representerte de fleste PR som fag. En var fra et byrå. Skal man først synge ut på Kampanje på vegne av faget (eller var det byråene?) burde man være opptatt av innhold. Ikke hvor jurymedlemmene jobber.

La oss si at Astrid Mjærum hadde begynt å jobbe i BM. Eller Gambit. Hun har lenge vært kommunikajsonsdirektør i en stooor statlig etat, så det er på ingen måte urealistisk. Ville Mjærum da automatisk hatt kompetanse hun ikke har i dag? Ville juryen tilfredsstil krav om kvalitet hvis Mjærum startet å jobbe hos deg, Grytten? Eller hva med Karita Bekkemellem. Hun gikk fra å være politiker til å bli direktør i legemiddelindustrien. Er hun kvalifisert til å uttale seg om valgkampen? Ikke? Ville hun kanskje vært verdt å lytte til hvis hun jobbet med politisk kommunikasjon og ledelse i Zynk?

Joda – det burde vært noen tidligere politikere der. Kanskje til og med noen fra PR-byråer. Utrolig mye dyktige folk i byråer… Kanskje droppet de det da alle av den sort har en viss binding til det politiske systemet? Det er jo ingen tidligere politikere i juryen.

Er man en flinkere advokat hvis man jobber i Selmer, enn hvis man jobber i NITO. Er man en dyktigere ingeniør hvis man jobber i Sweco, enn hvis man jobber i Gol kommune? Jeg har akkurat begynt å jobbe i Trigger Oslo. Tidligere jobbet jeg i NITO. Har jeg i løpet av den siste måneden blitt kvalifisert til å uttale meg om politikk?

Grytten er i beste fall unyansert når han (med rette?) etterlyser en bittelitt annerledes sammensatt jury. I verste fall dreier det seg kun om å fortelle om hvor fortreffelige byråene (les: hans eget) er. Og det blir litt kleint å lese om.

Skivebom II

Elin Ørjaseter kjefter med rette opp Hans Geelmuyden i sin kommentarspalte på E24. Geelmuyden har idiotisk nok beskyldt Ap for å bevisst utnytte 22. juli i forbindelse med valgkampen. At Stoltenberg forlenger sorgperioden med den hensikt å score best mulig i valgkampen. Når meningsmålingene nå viser at de andre partiene gjør det bedre enn på målinger for noen uker siden, er det fordi de er lei av triksene til Stoltenberg. Dette er selvfølgelig bare tull. Og Ørjaseter har helt rett, noe hun gjerne har i sine kommentarer.

Behovet for å forlenge en sorgprosess er helt naturlig. Det er nok alltid lett å si at vi må gå videre, men å gi slipp på en sorgprosess innebærer også å distansere seg fra de du har mistet – fra det som har skjedd. Og det er vanskelig. Det kollektivet behovet for å hele tiden å minne oss selv på hva som har skjedd gjør seg gjeldende i avishyllene, det gjør seg gjeldende i de politiske miljøer og ikke minst Ap og AUF. Å kalle denne sorgprosessen kynisk er så hårreisende at jeg egentlig er litt sjokkert. Selv om det var Geelmuyden som sa det.

Men – kjære Elin Ørjaseter, jeg vil gjerne ha meg frabedt å bli satt i bås med Geelmuydens utsagn. Du skriver «Man må være pr-rådgiver for å resonnere så kynisk.» Hva betyr det? At alle PR-rådgivere er umoralsk kyniske? Og hva mener du med PR-rådgiver? Jeg har inntil nylig vært PR-rådgiver i en fagorganisasjon. Selv om du Elin, kanskje tror at PR-rådgiver er synonymt med å jobbe i et byrå, så stemmer ikke det. PR står for Public Relations. På norsk er det gjerne oversatt til informasjon og samfunnskontakt. I praksis heter gjerne dette også kommunikasjonsrådgiver, informasjonsrådgiver eller annet. Dem har du over alt. Også Jens Stoltenberg har departementalt ansatte kommunikasjonsrådgivere, eller PR-rådgivere (som jeg også har arbeidet som). De finnes i fagbevegelsen, de finnes i veldedige organisasjoner, de finnes i AUF. Alt dette vet du.

Du skriver videre: «Og hver eneste en av disse begravelsene er nok til å gjøre en normal person, altså en som ikke er pr-rådgiver, fullstendig satt ut av sorg.»

Vet du hva Elin – dette blir jeg faktisk ikke en gang provosert av. Jeg blir lei meg. Kanskje er jeg i overkant blaut, men du skriver nesten i klare ordelag at jeg som arbeider som PR-rådgiver ikke er en normal person, og at jeg ikke føler sorg ved å være vitne til det vi har sett etter 22/7.

For kjære Elin, jeg har nemlig sluttet som kommunikasjonsrådgiver i fagorganisasjonen NITO. Du tenker kanskje at alle sikkert skjønte at du snakket om byråer. Men det gjør ikke saken noe bedre. Jeg begynte i forrige uke i et kommunikasjonsbyrå. Trigger Oslo. Så jeg er PR-rådgiver, også i din feilaktige forståelse av begrepet.

Mulig det bare er tull av meg å skrive dette. Kanskje er jeg for nærtagende. Men den spontane følelsen jeg fikk da jeg leste dette er verdt å blogge om.

Men altså – utrolig enig i alt du sier om Geelmuydens latterlige foredrag isolert sett. Måtte bare få ut den lille følelsen jeg satt med.

De tre S-ene

Nils M. Apeland lanserer et farvel til relasjonen mellom journalist og kommunikasjonsrådgivere i siste nummer av Kommunikasjon. Mange vil helt sikkert påpeke at journalisten ikke har utspilt sin rolle, og sannsynligvis aldri kommer til å gjøre det. Min kommentar vil da være at Apeland ikke sier at journalisten vil bli borte, men at kommunikasjonssjefen ikke lenger vil være så avhengig av journalisten for å bygge omdømmet til sin arbeidsgiver. Man vokser litt fra hverandre, og da sier man ofte «farvel».

Istedet retter Apeland oppmerksomheten mot de tre «s»-er; Strategi, Sosiale medier og Samfunnsansvar. Apeland har selvfølgelig rett. Nær sagt som vanlig.

MEN – dette er teorien. For når jobben skal gjøres, når man skal brette opp ermene, må man sørge for at arbeidet med disse tingene sees i sammenheng med hverandre. At strategien har en digital dimensjon, at man i sin tilstedeværelse i sosiale medier ser tilbake på strategiens mål og delmål, at man i sitt arbeid med samfunnsansvar ser tilbake på visjon fra strategien eller legger en plan for hvordan arbeidet skal kommuniseres i sosiale medier. Selvfølgeligheter, vil mange mene. Kanskje, men det er pinadø vanskelig. Den som sier at implementering av kommunikasjonsstrategier er enkelt lyver. Eller har hatt en dårlig kommunikasjonsstrategi, spør du meg.

For i det øyeblikket alt går av seg selv burde man selvfølgelig iverksette ytterligere kommunikasjonstiltak, utvikle nye ideer til hvordan PR-arbeidet kan bli enda bedre. Det finnes alltid en aktivitet på Facebook, en kronikk som kan skrives, en banner på nettsidene, feiring av suksessen internt og annet, som kan gjennomføres.

Og så må det altså bindes sammen. Så ja – jeg tror på de tre S-ene til Apeland. Men jeg tror på dem slik: SSS. Ikke slik: S   S   S

Kommunikasjonseksperter

I følge en tweet fra alltid gode daglig leder i Kommunikasjonsforeningen er det én person alene som står for en fjerdedel av uttalelsene som kommunikasjonsekspert i mediene. Uten å vite det helt sikkert tror jeg vedkommende er identisk med daglig leder i Siste skrik kommunikasjon. Selv etter å ha vært innom nettsidene deres er jeg litt usikker på hva jeg vil klassifisere byrået som, men jeg vil i alle fall ikke klassifisere dem som kommunikasjonsbyrå eller PR-byrå. Etter å ha sett jobbene deres synes jeg personlig de først og fremst ligner på et reklamebyrå, og de skriver jo også «Vi tror på reklame, men også mye mer». I tillegg synes jeg en god del faglige tilnærminger knyttet til omdømmearbeid, analyser, kommunikasjonsstrategi osv. er fraværende på nettsidene, men det kan jo være mange grunner til dette.

Jeg kjenner ikke til Hartmann hverken faglig eller personlig, men jeg vet litt om kommunikasjonsfaget. Og jeg vet at jeg kanskje ville sett meg litt mer rundt i kongeriket hvis jeg var på utkikk etter en ekspert. Jeg tror ikke noen i bransjen behersker alle de ulike delene av faget. Mengden oppslag hvor Hartmann uttaler seg blir liksom litt merkelig, og for alle som har litt innsikt i faget blir Hartmann litt for mye av en Superwoman.

Eksempelvis uttaler hun seg om hvilke mediestrategier som velges av det norske MGP-sirkuset. Og da er man altså ikke bare ekspert i kommunikasjonsfaget, men kommunikasjon knyttet til populærkultur. Og opererer man i dette segmentet er man kanskje ikke kommunikasjonseksperten mediene burde gå til når det dreier seg om partipolitikk? Eller hva med NSBs utfordringer knyttet til omdømme? Mitt poeng er at PR-faget ikke eksisterer i et vakum. Det blir litt som å la Arne Scheie kommentere håndball på TV. Flink journalist, men kanskje finne noen andre?

Når alt dette er sagt – Hartmann gjør åpenbart en god jobb med å synliggjøre seg selv og eget firma. Og da fortjener hun kanskje oppmerksomheten? Sannheten er jo på sett og vis at hun er flink til å være synlig. Når det gjelder det innholdsmessige synes jeg i og for seg ikke hun gjør seg helt bort, men jeg synes heller ikke hun imponerer. De fleste spørsmål kommunikasjonseksperter uttaler seg om kunne de fleste svart på.

Ingen i bransjen bør uansett sutre på dette. Det twitres her og der om misnøyen, men ingen har baller nok til å sette spørsmålstegn ved journalisters overforbruk av enkelte eksperter.

Det er i skjæringspunktet mellom kommunikasjon og et gitt tema man finner de virkelige ekspertene. Derfor skal jeg under liste opp rådgivere som jeg mener burde kunne brukes som kommentatorer. Optimalt sett burde også rådgivere som ikke arbeider i byråene brukes. Noen av de flinkeste kommunikasjonsfolkene jeg kjenner arbeider eksempelvis i offentlig sektor.

Noen navn på lista legger jeg også inn pga. deres jobb/verv. Og noen er utelatt da de har tette bånd til gitte standpunkt. Denne bloggposten vil bli oppdatert etterhvert som det kommer inn kommentarer (som jeg er enig i 🙂 )

Kommunikasjonseksperter generelt
Astrid Mjærum, leder i Kommunikasjonsforeningen, kommunikasjonsdirektør i Lånekassa
Thomas Skjennald, daglig leder i Kommunikasjonsforeningen
Peggy Brønn, BI
Øyvind Ihlen, UiO
(+ Alle de som er småkåte på å komme seg inn i mediebildet, og allerede er der. Dyktige folk som Hans Geelmuyden, Jarle Aabø, Ringdal m.fl.)

Kommunikasjonseksperter knyttet til markedsrelatert og salsgsutløsende PR
Cecilie Staude,  BI
Nils Petter Nordskar, InvolvePR
Øystein Bonvik, PR-operatørene

Kommunikasjonsarbeid knyttet til energi og klima
Beate Nossum, direktør i Burson-Marsteller

Kommunikasjonseksperter knyttet til teknologi
Marius Meltvedt, PR-operatørene

Kommunikasjonsarbeid knyttet til idrett
Joachim Westher, rådgiver i Nucleus, tidligere info.sjef i FC Lyn

Kommunikasjonsarbeid knyttet til politikk/valgkamp
Sigurd Grytten, Adm. dir Burson-Marsteller
John-Ragnar Aarseth, Gambit Hill & Knowlton
Jan Erik Fåne, Kreab Gavin Anderson (og en spennende blogger)

Kommunikasjonsarbeid knyttet til håndtering av en krise (Adecco-saken ol.)
Nils M. Apeland, Bedre kommunikasjon
Tore Svanes, Nor PR
Bjørn Richard Johansen, First House
Per Bjørkum, First House
Claus Sonberg, Zynk

Kommunikasjonseksperter knyttet til reiseliv og større begivenheter (idrett, kultur osv)
Bjørn B Jacobsen, Republik Communications

Kommunikasjonsarbeid knyttet til kultur
Sindre Holme, PR-operatørene
Hans Henrik Sørensen, Redaktør og kollega i NITO (Er i og for seg ikke kommunikasjonsrådgiver i dag, men kan skjønner virkelig dette faget. Bare tro meg på det)

Kommunikasjonsarbeid knyttet til sosiale medier
Ole Emil Johnsen, Gambit Hill&Knowlton
Fredrik Johnsen, Isobar
Thomas Tangen, Isobar
Marius Eriksen, Isobar
Theodor M. Tollefsen, Creuna

Som dere ser hatr jeg kun tatt med tre personer for hver kategori i første omgang. Litt selektering har jeg altså bedrevet.

Beklager til alle jeg har glemt, og en mild beklagelse til alle jeg ikke vet om. Bloggposten vil som sagt bli oppdatert.

Dette er IKKE en vurdering av hvem som er flinkest. Min subjektive mening strekker seg ikke lenger enn til min egen midje. Jeg har ikke kjennskap til alle folk i bransjen, og kan dermed heller ikke vurdere skikkelig. Dette er folk jeg vet er flinke ettersom jeg har hørt dem foredra, sett resultater av et godt støkke arbeid, rådgivere jeg har  jobbet litt eller mye med, folk jeg hørt veldig positive ting om fra folk jeg stoler på og lignende. Forutsetning er at de er gode både på temaet OG i kommunikasjonsfaget.

Hva synes du? Noen glemt? Temaer som burde vært med?

PR, lønn og litt tynne analyser

Det har flere steder vært folk som har ment noe om kjønn og lønn blant kommunikasjonsrådgivere i det siste. Hans Wilhelm Gullestad gjør et forsøk på en analyse av hva som vil kunne skje hvis rekrutteringen av kvinner til kommunikasjonsstillinger fortsetter i samme forrykende tempo. Jeg skal ikke påstå at Gullestad har helt feil, men synes vel kanskje analyse og konklusjon er fattet på et noe sviktende grunnlag.

Ettersom jeg er så heldig å arbeide med kommunikasjon i en fagorganisasjon vet jeg litt om hvordan lønnsdannelse fungerer. Og det er noen momenter som Gullestad glatt utelater, og som sannsynligvis ville påvirket konklusjonen en smule:

1) Forholdet mellom lønn og kjønn er ikke endimensjonalt. Hvis analysen til Gullestad hadde vært riktig, ville leger og advokater tjent dårligere i dag enn de gjorde tidligere. Førskolelærere ville nok tjent mer, ettersom det har blitt flere menn i barnehager. Mulig det har vært en liten endring, men kjønnsbalansen brukes ikke som noe slagkraftig argument for hvorfor endringene har funnet sted.

2) Den viktigste påvirkningen til lønn for en hel yrkesgruppe er konkurransen om arbeidskraften. Hvis bransjen eksemplevis trekker til seg arbeidskraft det er overskudd på, vil det endre lønnen. Og kommunikasjonsbransjen er jo full av folk uten PR-utdanning. (Heldigvis?). Journalister begynner det etterhvert å bli en del av på markedet vil jeg tro. Og kanskje folk innen markedskommunikasjon og samfunnsvitenskaplige utdanningsområder? Hvis vi plutselig, i Grünigs ånd, ville begynt å rekruttere sosionomer pga. deres evne til å bedrive dialog, ville det også påvirket lønna.

3) I forlengelsen av pkt 2, og nå kommer jeg til krumtappen i hvorfor Gullestad forenkler virkeligheten, finner vi forholdet mellom privat og offentlig sektor. Hvis offentlig sektor eller Spekter (virksomheter som tidligere var drevet og driftet av staten) må konkurrere med privat sektor om arbeidskraft drives lønnen opp. Helt elementært og enkelt. Dette er veldig, og da mener jeg veeeeldig, mye viktigere enn kjønn.

Og hvordan passer kommunikasjonsbransjen inn i dette bildet? Og hvorfor er dette relevant for kommunikasjonsbransjen? Joda – vi finnes overalt. Og det driver naturlig nok lønna vår litt opp.  Om det ble enda flere kvinner er det dermed ikke noe automatikk i at lønna vil gå ned. Den analysen er for enkel.

Nils M. Apeland sa følgende på Twitter i dag:

«Med flere kvinner i bransjen går lønn og anseelse ned. Det vil ingen. Vi trenger mer analyse, tall og strategi. Det trekker menn.»

Dette er selvfølgelig ikke feil, men det er ikke riktig heller. For hvis vi hadde fått massevis av menn inn i yrket, og private virksomheter samtidig fant ut at PR-folk med Grünig og offentlige utredninger og samfunnsvitenskaplig tilnærming til problemstillinger og matpakker med gulost – de passer best i det offentlige de. Og deretter så mot markedsførere fremfor oss PR-folk fordi vi ikke er lært opp til å tenke salg, så ville mange flere av oss havnet i det offentlige. Tvunget inn. Med hammer og sigd. Det ville kunnet påvirke lønna vår. Uansett om kroppene våre produserte testosterogen eller østeron.

Sum. Det er markedet, aller helst markedene, vi opererer i som først og fremst påvirker lønna vår.

Så sånn er det…

Talsmenn for kommunikasjonsbransjen

Jeg synes det er flott at journalister søker folk som har peiling på kommunikasjon når de skriver om omdømme, krisehåndtering, mediehåndtering, lobbyvirkomhet og så videre.

Det jeg ikke forstår er hvorfor de på død og liv må snakke med folk i PR-byråene hver eneste gang. Det finnes faktisk fagfolk som har peiling også, og kanskje en mer akademisk tilnærming. Øyvind Ihlen har lenge vært ansatt ved UiO hvor han har skrevet om det PR. Nå er han på BI. Kjære journalister. Han har skrevet fem bøker, og holder på med en bok om samfunnsansvar (såvidt jeg husker). Den forrige var om omdømme. Den skrev han sammen med:

Peggy Brønn. Peggy skriver mer om kommersielle virksomheters PR. Brønn skal ha mye av æren for at BI endelig har fått ut fingern’ og dratt i gang en mastergrad.

Det finnes flere andre også, men disse har jeg lest og hørt på selv. Jeg er sikker på at det ikke svekker VGs opplagstall, skader NRKs omdømme eller ødelegger det fantastiske fredagssatssingen til TV2 at noen av disse en gang i blant blir spurt om hva de synes om en eller annen persons omdømme.

Men neida – la oss heller høre hva Hartmann i reklamebyrået siste skrik mener om talen til Stoltenberg, eller boka til Haga.

Forøvrig finnes det folk som jobber med PR overalt. Massevis av folk. De dyktigste er ikke nødvendigvis eier/leder/frontfigur i et PR-byrå. Er nok litt vanskelig å få disse i tale, men vit nå i alle fall at de er der.

Det naturlige er selvfølgelig å høre med Kommunikasjonsforeningens leder Elin Kleven. Men glem ikke at Kommunikasjonsforeningen også har et sentralstyre, og en rekke råd av ymse slag.

Noen andre dere synes burde høres fra denne bransjen?