Skivebom av Komm

I Kampanje kan man lese at sjefen min reagerer på at Gullkorn har blitt en internkonkurranse. Slik jeg ser det har Komm all rett til å gjøre hva de vil med egen pris. Komm har all rett til å glasse seg inne med egen prisutdeling hvis de vil. Det finnes vel heller ingen moralske hindringer for å gjøre det. Og rent praktisk er det selvfølgelig fullt mulig. Faglig sett er det en skivebom.

En fagpris som kun er for medlemmer av en gutteklubb er ingen fagpris. Så enkelt er det. Preben kaller det for et kretsmesterskap, og det er en treffende beskrivelse. Byråer i Norge, eller i verden for den saks skyld, henter ikke inspirasjon fra dem som ligner på seg selv. Man henter ikke inspirasjon fra egen fagkrets. PR som fag er en bastard. Det betyr at man veldig enkelt kan ta andre faglig retninger inn under vingene. Og man bør også gjøre det. Gulkorn murer seg inne, og signaliserer at man er mest opptatt av seg selv.

Etter min mening er det også trist for en bransje som sliter med eget omdømme. Mytene om bransjen blomstrer, og hva gjør Komm? Feirer seg selv på Theatercafeen! Det er nesten komisk.

Veritas-sertifiseringen blir brukt som argument, og det er selvfølgelig bare vrøvl. Hva med internasjonale konkurranser? Eller andre faglige konkurranser i Norge? Hva med Gullkorn frem til 2012? Veritas-sertifiseringen er sikkert viktig i en rekke sammenhenger, men det er bare tull at man trenger en slik for å delta i en konkurranse som dette. I kommentarfeltet er det noen som hevder at en fagjury ikke kan sjekke seriøsiteteten på dem som sender inn bidrag. Ærlig talt, dette er ikke noe problem. Vikarierende argumentasjon så det holder!

Det viktigste er imidlertid at organisasjoner, det offentlige og andre private aktører ikke kan bidra med sine arbeider. Jeg er overrasket over at Komm kan være så navlebeskuende. Kan de i kke i det minste være ærlige med hvorfor det gjøres?

Avslutningsvis. Jobben under hadde ikke vært med hvis det var et norsk bidrag. Vi snakker vinner av PR-prisen i Cannes. Se og nyt. Selv om reklamebyrået som lagde filmen ikke er Veritas-sertifisert synes jeg det er morsomt arbeid.

Og etter at du har sett videoen under sjekker du ut podcasten NIR. Ok? Norges første, og i alle overskuelig fremtid, beste podcast om PR og sånn.

Keiserklær?

Nå har jeg jobbet  halvannen måned i kommunikasjonsbyrå. Rundt regnet. Det har vært spennende. Jeg lærer noe nytt hver dag, og det er litt deilig å oppleve en bratt læringskurve igjen. Slik er det vel alltid i ny jobb? Slik har i alle fall jeg hatt det hver gang jeg har begynt på en ny arbeidsplass. Det beste er at man blir enda mer læringskåt av å ha lært noe nytt.

Jeg tenkte jeg skulle dvele litt ved hvordan jeg opplever det å arbeide i et kommunikasjonsbyrå. Og hva jeg opplever at vi leverer. Inngangen er en tweet fra en journalist. Vedkommende meldte følgende for noen uker siden: «…Når det gjelder PR-bransjen har jeg nok alltid ment at de selger keiserens klær.». Jeg tar setningen litt ut av sin sammenheng. Innrømmer det. Vedkommende er for øvrig en av de mest spennende journalistene i Norge, og jeg oppfatter vedkommende som skarp som bare det.

Men altså – i diskusjonen som fulgte kom det nemlig frem at journalisten først og fremst siktet til behovet for å skape buzz rundt en person som ønsker oppmerksomhet. I så måte er jeg tildels enig. Klarer man ikke skape buzz rundt egen person fortjener man kanskje ikke oppmerksomheten?

Jeg mener imidlertid at PR-byråene på ingen måte selger keiserplagg. Slik jeg ser det bidrar kommunikasjonsbyråer med tre ingredienser til virksomheter, organisasjoner og enkeltpersoner. Tre ingredienser som helt åpenbart lett kan være mangelvare i en organisasjon – og det helt uten at organisasjonene er dårlige av den grunn:

1) Kapasitet. Ting tar tid. Ikke alle kommunikasjonsavdelinger, HR-avdelinger og markedsavdelinger har tid til å gjøre et skikkelig stykke kommunikasjonsarbeid. Spesielt tror jeg dette gjelder prosjekter. Godt eksempel er min tidligere arbeidsplass NITO. Jeg vet at det sitter drivende dyktige kommunikasjonsrådgivere i kommunikasjonsavdelingen. De har dyktige utredere, dyktige jurister osv. Likevel velger de å sette ut ulike oppgaver til byråer en gang i blant. Hvorfor det?

Det kan være  undersøkelser i form av omnibuser, det kan være bakgrunnsnotater, utarbeidelse av pressemeldinger, pressemeldingslister, konseptutvikling og mye, mye mer. Noen ganger tar kommunikasjonsbyrået jobben selv, andre ganger hentes tredjeparts virksomheter.

2) Kreativitet. Det kan ofte være lurt å bruke eksterne for å komme opp med konsepter til kampanjer, ideer til arrangementer eller innspill til tydelig og synlig arbeid i mediene.  Noen er mer kreative enn andre – det er åpebart. Men det å kjøpe kreativitet er ikke det samme som at en ikke er kreativ selv. Det dreier seg nok mer om at man gjerne går seg litt fast. Da kan det være lurt å hente kreativitet utenfra. Få andre som sitte rutenfor din boks til å tenke.

3) Kompetanse. Det er en kjennsgjerning at enkelte byråer er innmari dyktige på enkelte områder. Noen er dyktige på alle områder. Tendensen, i alle fall slik jeg ser den, er at det etableres stadig flere byråer innenfor ulike nisjer i kommunikasjonsfaget. Det er vel en trend som vi har sett i andre land lenge, men er det ikke slik at vi er litt træge i Norge?  Samtidig tror jeg det forteller noe om de som kjøper tjenester. Tiden da kunder kjøpte alle tjenester av kun ett byrå tror jeg mange går bort fra.

Jeg har arbeidet med alle disse tre de siste seks ukene. Har jeg solgt keiserklær? Jeg synes ikke det.

Man kommer ikke bort fra at det er ett behov for byråene, og da vil det aldri være snakk om keiserens nye klær. For det må tas utgangspunkt i at organisasjonene faktisk ikke har de tre på plass i sin organisasjon. Eller er det noen som mener at en hvilken som helst organisasjon alltid skal ha tilstrekkelig med ressurer? Uansett? Eller burde oppdragsgiver alltid bruke ressursene på ansettelser for å slippe unna bruk av byråer?

Åpen hilsen til Firsthouse (og andre PR-byråer)

Jeg har fulgt debatten med nysjerrighet. Og irritasjon. Som faglig engasjert i dette merkelige bastardfaet må jeg si at jeg støtter dere fullt ut. Faglig altså. Ikke arbeider jeg i noe PR-byrå, og ikke er jeg nevneverdig imponert av alt jeg har sett fra byråer opp gjennom årene. Likevel mener jeg definitivt dere spiller en viktig rolle. Men – ting er ikke helt roenrødt. Mye er enda galt med PR-byråene. Og Firsthouse må selvfølgelig jobbe en del på for å få styrket sitt omdømme. En del greier kan i så måte gjøres umiddelbart:

1) På kommunikasjonsofreningens jubileum inviterte Apeland også andre til å bistå økonomisk til BIs senter for virksomhetskommunikasjon, og engasjere seg i faglig utvikling. I motsening til Hans Geelmuyden som mente at FoU i PR skjer i kommunikasjonsbyråene, tror jeg utdanningsinstitusjonene må tyngre inn i faget. For dere i Firsthouse burde finansiering av stipendiater av ulikt slag, for eksempel innen politisk påvirkningsarbeid, være en god ide. Dette er et område som bør avmystifiseres. Et alternativ, eller tillegg til dette, er for eksempel å finansiere/gjennomføre en undersøkelse blant norske organisasjoners forhold til politisk påvirkning. Hvordan gjøres dette arbeidet? Hvordan brukes kommunikasjonsbyråene? Hvordan ønsker organisasjoner og bedrifter at byråene skal opptre, og hva trenger de hjelp til? Er det kun pengesterke organinsasjoner og bedrifter som benytter seg av byråene til dette? Mye å ta av. Kanskje man til og med kunne hentet noen masterestudenter til å skrive om dette? Eller traineer?

2) Et annet poeng er å melde seg inn i NIR. For meg er dette med etisk standard ganske viktig. En del byråer sier de har høyere etisk standard enn det NIR har, eller at de følger de samme retningslinjene som NIR. Spør du meg holder dette ikke mål i det hele tatt. Hva er vitsen med å forholde seg til etiske retningslinjer hvis ikke et kollektiv sier fra hvis man har handlet galt? Etiske retningslinjer som kun gjelder for en selv, og uten konsekvenser hvis man bryter dem er ikke like mye verdt. Så kan man si mye om NIR. Men det er en annen debatt.

3) Så kommer dette med åpenhet. Alle kommunikasjonsbyråer sier de vil bidra til åpenhet, men ingen gjør noe med det. Det er trist. Den posisjonen står altså åpen. Og ikke bare for Firsthouse, men også andre. Det er nesten komisk. Hvis et eneste PR-byrå nok en gang sier på twitter, vi direkte beskjed på Twitter, på mail eller ansikt til ansikt at «ja, du har rett i dette med åpenhet»,  kommer jeg til å le…. øh, hele veien til banken.

4) Det siste poenget er knyttet til noe av det James Grunig sa på Kommunikasjonsforeningens jubileumsseminar. PR starter alltid med enviroemental svanning. Det starter alltid analyser og undersøkelser av ens egen omverden. Grundig arbeid må til først. PR-byråer er ikke alltid like gode på dette. Veldig ofte går det litt vel kjapt til de gode casene i media, de kreative ideene. PR i praksis. Det er bare en ting å si – Grunig har rett. Og jeg tar det for gitt at alle kommunikasjonsfolk vet hvem Grunig er. Gjør man ikke det bør man ta med seg mediekåtheten og lobbyfikseringen sin til biblioteket.

Kjære Firsthouse. Dette bør dere gjøre. Og det gjelder andre byrår i Norge også. Håper pinadø jeg slipper å lage mitt eget kommunikasjonsbyrå. Har ikke lyst til å begynne med slikt svineri 🙂

Aner jeg en konspirasjon?

Bråket med Bjarne Håkon er en forbannet farse. Det har blitt en latterlig diskusjon. Det var i og for seg befriende å høre Pål Hellesnes fra Klassekampen i dag. Han stilte ikke spørsmålstegn ved hvorvidt det er moralsk problematisk at en nylig avgitt statsråd har blitt medeier i et kommunikasjonsbyrå. Jeg opplevde at han stilte spørsmålstegn ved hvorvidt vi synes det er okay at mennesker, organisasjoner og bedrifter med penger kan kjøpe seg plass i det offentlige rom. Kjøpe seg plass i medier. Kjøpe seg plass i stortingskantina. Og det synes jeg er et godt spørsmål.

Liker vi at samfunnet er slik? Selvfølgelig gjør vi ikke det. Ideelt sett spiste ingen kjøtt heller. Og så bodde vi alle på østkanten. Vi kjøper sjokolade, hus, dyktigst mulig tannteknikere (har enda ikke fått gjort dette riktignok), reiser til syden, betaler for best mulig advokatbistand, dyktige revisorer osv. Penger er i bevegelse. Hele tiden. Slik er det bare. Naturlignok finnes det også bedrifter som hjelper deg å identifisere og kommunisere med din omverden.

Men dette er altså en annen diskusjon som i og for seg er mye mer interessant enn hva Pølse-Hansen skal jobbe med i årene frem til han finner ut at han vil bli Fylkesmann.

Grunnen til at dette har blitt en farse er knyttet til to helt konkrete forhold:

1) Lundteigens hofteskudd om noe han helt tydelig ikke kan noe om. Mangel på faglig innsikt i en liten eske. Eller et fjøs om du vil.

Jeg er kommunikasjonsrådgiver. Kall meg gjerne PR-rådgiver. Det er det jeg er. Jeg stortrives på jobb. I min hverdag arbeider jeg med omdømmemålinger, samfunnsansvar, sosiale medier, innsalg av saker til media, kommunikasjonsplanlegging av prosjekter, arrangementer, møter med politikere hvor vi legger frem viktige saker, foredrag/presentasjoner og  mer. Det er dette Bjarne Håkon skal arbeide med i årene fremover. Han skal ikke luske i gangene, hviske folk i øret hva de skal stemme neste gang de er i plenum. Han skal bidra tilen best mulig kommunikasjonssituasjon mellom ulike aktører i samfunnet. Og hvis saker blir påvirket i en retning er ikke dette noe annerledes enn at Marie Simonsen påvirker som politisk kommentator. Det viktigste er dialogen. Det er den han skal leve av. Så kan man spørre seg om han er den beste aktøren på analysearbeid og den slags, men det blir et spørsmål for dem med penger.

Og politikernes hofteskudd er også basert på fryktelig kort hukommelse. Hva med rådgivere som kommer direkte fra kommunikasjonsbyrå? Jeg lover deg med dette Lundteigen – at hvis du eller dine ansetter en ung lovende politisk engasjert direkte fra et kommunikasjonsbyrå skal jeg stå utenfor fjøset ditt og raute navnet på vedkommende en hel natt. (ja, til du kommer ut og sier at du har forstått poenget selvfølgelig)

2) Hvorfor i himmelens navn, ved Jordans børste og all verdens månestøv klarer ikke journalister forstå hva PR faktisk er for noe? Kjære NRK: gjør dere dette med vilje? Har dere noe i mot at folk som meg i det hele tatt eksisterer? Kan dere ikke for svingende forstå at PR, som dere selvfølgelig vet står for PUBLIC RELATIONS, er noe annet enn å jakte på mediestunt? Er det med vilje at dere skriver «PR-stunt», «PR-kåt» og så videre? Er dere inkompetente på området, eller driter dere bare i det hele? BBC, CNN og andre presterer jo å bruke dette begrepet korrekt. De sier «mediastunts» når noen, tja – hopper i fallskjerm på en fotballkamp eller slikt.  Hvorfor klarer dere ikke se forskjell på PR, markedsføring og mediearbeid? Dere er så flinke til å skille alskens innen journalistikk.

Og ettersom dette faglige ligger forholdsvis lett tilgjengelig på Internett, i landets biblioteker, i bokhandler og sikkert flere andre steder begynner jeg å lure; gjør dere dette med vilje? Velger enkelte politikere og enkelte journalister å ikke forstå med vilje? Er dette en konspirasjon?