Åpne kundelister og løsningen

oktober 24, 2013

La meg aller først presisere at jeg er grunnleggende tilhenger av at byråene skal ha åpne kundelister. Likevel mener jeg det blir litt mye prat fra kritikerne av Listhaug. Lundteigen er opptatt av landbruket, ære være han for det, men diskusjonen blir litt lite prinsipiell når han høylytt spør om Listhaug har jobbet med REMA 1000 mens hun var i FirstHouse. Kolberg synes det er fryktelig at ingen vet noe om kundene til FirstHouse, men initiativene for å få åpnte listene har ikke stått i kø fra Ap sin side – for å si det mildt. Åtte år i Regjering… Joda, det er annerledes når man går andre veien, altså fra byrå til taburett, men det dreier seg altså om åpne kundelister. Punktum.

Å lovpålegge åpne kundelister er visstnok vanskelig å få til av en del praktiske årsaker, men det kan gjøres så innmari mye enklere:

Frem et forslag om at offentlige kampanjer kun kan gå til de byråene som har åpne kundelister. Kolberg, Skei Grande, Solhjell og alle andre som er opptatt av dette kan så sabla enkelt få satt i gang dette incentivet.

Det er nemlig en kjennsgjerning at byråene i Norge får svært, svært mye penger fra det offentlige gjennom kampanjer og rådgivning. Praktisk talt alle kommunikasjonsbyråer drømmer om et samarbeid med store direktorater. Viktig arbeid, lønnsomt arbeid.

Hvis gode Lundteigen eller Kolberg hadde foreslått noe slikt ville virkelig mange byråer fått fart på seg. Garantert. Er problemet at Ap egentlig ikke ønsker åpne kundelister hos byråene, men kun åpenhet fra statsråder som nyig har jobbet i FirstHouse?

Advertisements

Kritisk til PR-bransjen?

mars 28, 2012

Nok en gang er det lenge siden siste bloggpost. Nå skal jeg skjerpe meg. Flere bloggposter på gang. Håper jeg.

Og jeg hadde litt lyst til å starte med en pussig greie. Stortingspresidenten som kritiserer ex-politikere. Jeg mener mye om PR-/kommunikasjonsbransjen selv, men at ex-politikere slutter seg til First House, BM og GK er IKKE et demokratisk problem. Kanskje det av ulike årsaker er et problem for omkvedet til enkeltpersoner (selv om det ikke burde være det), men det finnes ikke demokratisk utfordrende at folk slutter med politikk og benytter sin kompetanse på en annen måte. Hadde situasjonen vært motsatt ville det derimot vært dramatisk – at ex-politikere ikke fikk lov til å jobbe med hva de ville. Tenk hvis Bjarne Håkon Hansen sluttet med politikk fordi han rett og slett var lei av Jens Stoltenberg eller Arbeiderpartiet generelt. At han trengte å gjøre noe annet. Kanskje var han som statsråd også lei av å forholde seg til underliggende etater og direktorater. Hvor skal mannen jobbe da? Ikke alle kan bli fylkesmenn.

Hvis samfunnet skal stille spørsmålstegn ved hva enkeltmennesker har lyst til å gjøre med livet sitt, synes jeg vi kollektivt gjør en tabbe. Heldigvis er det ikke så fryktelig mange som er skeptiske. Problemet er at det er Stortingspresidenten. Det er stortingspresidenten som blander seg opp i livet til Bjarne Håkon Hansen – en privatperson – og det synes ikke jeg er helt bra…

Å være politiker er et verv. Å være ungdomspolitiker er et verv. Å være statssekretær er et verv. Politisk rådgiver det samme. Hvis noen mener politikere forplikter seg moralsk også etter vervet, er det ikke et bedre fungerende demokrati det lengte etter. Det er noe som ligner på et teknokrati. Og det vil vi ikke ha. Bortsett ra noen få da


Keiserklær?

oktober 3, 2011

Nå har jeg jobbet  halvannen måned i kommunikasjonsbyrå. Rundt regnet. Det har vært spennende. Jeg lærer noe nytt hver dag, og det er litt deilig å oppleve en bratt læringskurve igjen. Slik er det vel alltid i ny jobb? Slik har i alle fall jeg hatt det hver gang jeg har begynt på en ny arbeidsplass. Det beste er at man blir enda mer læringskåt av å ha lært noe nytt.

Jeg tenkte jeg skulle dvele litt ved hvordan jeg opplever det å arbeide i et kommunikasjonsbyrå. Og hva jeg opplever at vi leverer. Inngangen er en tweet fra en journalist. Vedkommende meldte følgende for noen uker siden: «…Når det gjelder PR-bransjen har jeg nok alltid ment at de selger keiserens klær.». Jeg tar setningen litt ut av sin sammenheng. Innrømmer det. Vedkommende er for øvrig en av de mest spennende journalistene i Norge, og jeg oppfatter vedkommende som skarp som bare det.

Men altså – i diskusjonen som fulgte kom det nemlig frem at journalisten først og fremst siktet til behovet for å skape buzz rundt en person som ønsker oppmerksomhet. I så måte er jeg tildels enig. Klarer man ikke skape buzz rundt egen person fortjener man kanskje ikke oppmerksomheten?

Jeg mener imidlertid at PR-byråene på ingen måte selger keiserplagg. Slik jeg ser det bidrar kommunikasjonsbyråer med tre ingredienser til virksomheter, organisasjoner og enkeltpersoner. Tre ingredienser som helt åpenbart lett kan være mangelvare i en organisasjon – og det helt uten at organisasjonene er dårlige av den grunn:

1) Kapasitet. Ting tar tid. Ikke alle kommunikasjonsavdelinger, HR-avdelinger og markedsavdelinger har tid til å gjøre et skikkelig stykke kommunikasjonsarbeid. Spesielt tror jeg dette gjelder prosjekter. Godt eksempel er min tidligere arbeidsplass NITO. Jeg vet at det sitter drivende dyktige kommunikasjonsrådgivere i kommunikasjonsavdelingen. De har dyktige utredere, dyktige jurister osv. Likevel velger de å sette ut ulike oppgaver til byråer en gang i blant. Hvorfor det?

Det kan være  undersøkelser i form av omnibuser, det kan være bakgrunnsnotater, utarbeidelse av pressemeldinger, pressemeldingslister, konseptutvikling og mye, mye mer. Noen ganger tar kommunikasjonsbyrået jobben selv, andre ganger hentes tredjeparts virksomheter.

2) Kreativitet. Det kan ofte være lurt å bruke eksterne for å komme opp med konsepter til kampanjer, ideer til arrangementer eller innspill til tydelig og synlig arbeid i mediene.  Noen er mer kreative enn andre – det er åpebart. Men det å kjøpe kreativitet er ikke det samme som at en ikke er kreativ selv. Det dreier seg nok mer om at man gjerne går seg litt fast. Da kan det være lurt å hente kreativitet utenfra. Få andre som sitte rutenfor din boks til å tenke.

3) Kompetanse. Det er en kjennsgjerning at enkelte byråer er innmari dyktige på enkelte områder. Noen er dyktige på alle områder. Tendensen, i alle fall slik jeg ser den, er at det etableres stadig flere byråer innenfor ulike nisjer i kommunikasjonsfaget. Det er vel en trend som vi har sett i andre land lenge, men er det ikke slik at vi er litt træge i Norge?  Samtidig tror jeg det forteller noe om de som kjøper tjenester. Tiden da kunder kjøpte alle tjenester av kun ett byrå tror jeg mange går bort fra.

Jeg har arbeidet med alle disse tre de siste seks ukene. Har jeg solgt keiserklær? Jeg synes ikke det.

Man kommer ikke bort fra at det er ett behov for byråene, og da vil det aldri være snakk om keiserens nye klær. For det må tas utgangspunkt i at organisasjonene faktisk ikke har de tre på plass i sin organisasjon. Eller er det noen som mener at en hvilken som helst organisasjon alltid skal ha tilstrekkelig med ressurer? Uansett? Eller burde oppdragsgiver alltid bruke ressursene på ansettelser for å slippe unna bruk av byråer?


Litt Hartmann. Mest Grytten.

september 14, 2011

Hartmann diskuteres igjen. Jeg har som nevnt tidligere en viss forståelse for det. Ingen kan alt. Ingen. Noen kan PR og reiseliv, andre kan PR og retorikk. Noen er igjen opptatt av salgsutløsende PR innen for eksempel mote, mens andre kan kampanjer. Når Hartmann uttaler seg om alt mellom himmel og jord blir jeg litt rød i ansiktet. Jeg vet ikke om hun kan det hun snakker om fordi frekvensen gir meg et slags hint om dårlig selvinnsikt. Men bevares – ingen kommer seg så langt som Hartmann uten å være dyktig innen et eller annet. Bare så det er sagt. Jeg er sikker på at Hartmann er flink på mer enn de fleste andre ledere innen den brede paraplyen av kommunikasjonsfag.

Når Sigurd Grytten nå utbasunerer på Twitter, og siden i Kampanje, så har han litt  rett i sine frustrasjoner. Juryen til Kampanje burde kanskje vært satt sammen bittelitt annerledes. Jeg tror han opprinnelig mente at det burde vært folk som behersker skjæringspunktet mellom politikk og PR. Som har både teoretisk og praktisk erfaring med begge. Det ville jeg vært enig med han i. Desverre var det ikke det byråmannen Grytten sa – hverken på Twitter eller til Kampanjen. Ha tråkker heller ordentlig i salaten.

Kanskje burde Grøntun, Grytten selv, Hansen i Agendum eller andre vært representert. Han har rett i det. Men grunnen til at godeste Grytten tråkker i kinakålen er jo at han gir utrykk for at det absolutt måtte være noen fra PR-byråer. Når ble det å jobbe i et byrå en kvalitet i seg selv? Er det kun er folk i byråer som kan bedømme PR og politikk i en jury. Han etterlyser kompetanse, men den må komme fra et byrå? Det er kanskje det dummeste jeg har sett av en ellers ganske klok mann. Hva med akademikere som har valgt PR som et slags fag. Er de ikke kvalifisert? Kanskje bør man ha praktisk erfaring fra politikk? Kan være et godt poeng, men finnes denne kompetansen kun i byråer? Kunne det tenkes at de jobbet i Statoil? Eller legemiddelindustrien? Foredragsholdere? Eller må man jobbe i et PR-byrå for å kunne noe om PR og politikk? Hva med Cecilie Staude? Hun ville jo ikke vært det tilskuddet du etterspør i Kampanje. Men ville hun vært det for noen år siden da hun jobbet i GK?

Og hva med Woldsdal, som Grytten vil ha inn i en slik jury. Husker ikke helt om han har tilhørt ett politisk miljø, men en leder av NIR har vel med jevne mellomrom manglende politisk erfaring? Og da snakker vi altså ikke om kompetanse lenger, men at man representerer kompetansemiljøer. Er man da kvalifisert til å sitte i en jury?

I juryen representerte de fleste PR som fag. En var fra et byrå. Skal man først synge ut på Kampanje på vegne av faget (eller var det byråene?) burde man være opptatt av innhold. Ikke hvor jurymedlemmene jobber.

La oss si at Astrid Mjærum hadde begynt å jobbe i BM. Eller Gambit. Hun har lenge vært kommunikajsonsdirektør i en stooor statlig etat, så det er på ingen måte urealistisk. Ville Mjærum da automatisk hatt kompetanse hun ikke har i dag? Ville juryen tilfredsstil krav om kvalitet hvis Mjærum startet å jobbe hos deg, Grytten? Eller hva med Karita Bekkemellem. Hun gikk fra å være politiker til å bli direktør i legemiddelindustrien. Er hun kvalifisert til å uttale seg om valgkampen? Ikke? Ville hun kanskje vært verdt å lytte til hvis hun jobbet med politisk kommunikasjon og ledelse i Zynk?

Joda – det burde vært noen tidligere politikere der. Kanskje til og med noen fra PR-byråer. Utrolig mye dyktige folk i byråer… Kanskje droppet de det da alle av den sort har en viss binding til det politiske systemet? Det er jo ingen tidligere politikere i juryen.

Er man en flinkere advokat hvis man jobber i Selmer, enn hvis man jobber i NITO. Er man en dyktigere ingeniør hvis man jobber i Sweco, enn hvis man jobber i Gol kommune? Jeg har akkurat begynt å jobbe i Trigger Oslo. Tidligere jobbet jeg i NITO. Har jeg i løpet av den siste måneden blitt kvalifisert til å uttale meg om politikk?

Grytten er i beste fall unyansert når han (med rette?) etterlyser en bittelitt annerledes sammensatt jury. I verste fall dreier det seg kun om å fortelle om hvor fortreffelige byråene (les: hans eget) er. Og det blir litt kleint å lese om.


Skivebom II

august 28, 2011

Elin Ørjaseter kjefter med rette opp Hans Geelmuyden i sin kommentarspalte på E24. Geelmuyden har idiotisk nok beskyldt Ap for å bevisst utnytte 22. juli i forbindelse med valgkampen. At Stoltenberg forlenger sorgperioden med den hensikt å score best mulig i valgkampen. Når meningsmålingene nå viser at de andre partiene gjør det bedre enn på målinger for noen uker siden, er det fordi de er lei av triksene til Stoltenberg. Dette er selvfølgelig bare tull. Og Ørjaseter har helt rett, noe hun gjerne har i sine kommentarer.

Behovet for å forlenge en sorgprosess er helt naturlig. Det er nok alltid lett å si at vi må gå videre, men å gi slipp på en sorgprosess innebærer også å distansere seg fra de du har mistet – fra det som har skjedd. Og det er vanskelig. Det kollektivet behovet for å hele tiden å minne oss selv på hva som har skjedd gjør seg gjeldende i avishyllene, det gjør seg gjeldende i de politiske miljøer og ikke minst Ap og AUF. Å kalle denne sorgprosessen kynisk er så hårreisende at jeg egentlig er litt sjokkert. Selv om det var Geelmuyden som sa det.

Men – kjære Elin Ørjaseter, jeg vil gjerne ha meg frabedt å bli satt i bås med Geelmuydens utsagn. Du skriver «Man må være pr-rådgiver for å resonnere så kynisk.» Hva betyr det? At alle PR-rådgivere er umoralsk kyniske? Og hva mener du med PR-rådgiver? Jeg har inntil nylig vært PR-rådgiver i en fagorganisasjon. Selv om du Elin, kanskje tror at PR-rådgiver er synonymt med å jobbe i et byrå, så stemmer ikke det. PR står for Public Relations. På norsk er det gjerne oversatt til informasjon og samfunnskontakt. I praksis heter gjerne dette også kommunikasjonsrådgiver, informasjonsrådgiver eller annet. Dem har du over alt. Også Jens Stoltenberg har departementalt ansatte kommunikasjonsrådgivere, eller PR-rådgivere (som jeg også har arbeidet som). De finnes i fagbevegelsen, de finnes i veldedige organisasjoner, de finnes i AUF. Alt dette vet du.

Du skriver videre: «Og hver eneste en av disse begravelsene er nok til å gjøre en normal person, altså en som ikke er pr-rådgiver, fullstendig satt ut av sorg

Vet du hva Elin – dette blir jeg faktisk ikke en gang provosert av. Jeg blir lei meg. Kanskje er jeg i overkant blaut, men du skriver nesten i klare ordelag at jeg som arbeider som PR-rådgiver ikke er en normal person, og at jeg ikke føler sorg ved å være vitne til det vi har sett etter 22/7.

For kjære Elin, jeg har nemlig sluttet som kommunikasjonsrådgiver i fagorganisasjonen NITO. Du tenker kanskje at alle sikkert skjønte at du snakket om byråer. Men det gjør ikke saken noe bedre. Jeg begynte i forrige uke i et kommunikasjonsbyrå. Trigger Oslo. Så jeg er PR-rådgiver, også i din feilaktige forståelse av begrepet.

Mulig det bare er tull av meg å skrive dette. Kanskje er jeg for nærtagende. Men den spontane følelsen jeg fikk da jeg leste dette er verdt å blogge om.

Men altså – utrolig enig i alt du sier om Geelmuydens latterlige foredrag isolert sett. Måtte bare få ut den lille følelsen jeg satt med.


Bedring i åpenheten?

januar 26, 2010

I lys av Dagsrevyens innslag om politikere som blir kjøpt opp av PR-byråer, fikk jeg lyst til å pumpe ut litt frustrasjoner igjen. Folk som arbeider i byråene vil vel som vanlig glimre med sitt fravær i diskusjonene om dem selv, så jeg får håpe noen av dere der ute taler deres sak i kommentarfeltet. Først har jeg imidlertid lyst til å *smile* litt av Geelmuyden. Hans var i høst ute med ramsalt kritikk av Carl Ivar for at han surret med rollene sine da han gikk til BM. Dette sa Geelmuyden til VG: – Det er en skandale. Det er helt avgjørende for en rådgivers troverdighet at han er uavhengig. Her kan han lett komme i situasjoner der han tjener mange herrer, og det er ødeleggende for hans troverdig som rådgiver.

Han uttalte seg altså om at Hagen jobbet freelance i BM samtidig som han ledet en nyoppstartet Seniororganisasjon i FrP med kontor på Løvebakken. At Westerveld er folkevalgt vararepresentant til Stortinget, og samtidig jobber i GK er tydeligvis ikke problematisk. Begrunnelsen til Westerveld for hvorfor dette er uproblematisk er forøvrig identisk med den Carl I Hagen benyttet seg av. «Jeg arbeider ikke praktisk med lobby, og klarer da å skille mellom mine hatter»

Synes NRK i kveld hadde laget en god sak, og problematiserte det hele på en god måte. Kred til NRK for god sak om PR.

Har tidligere vært litt opptatt av åpenhet i kommunikasjonsbyråene. Og skal jeg være helt ærlig forstår jeg godt at man velger å holde kundelister, arbeidsmetoder og annet hemmelig. Hvis en kunde ønsker at noe skal være hemmelig, så er det gode grunner til å ikke fortelle om de andre også. Det er slik det blir penger av. Og det er jo det byråene faktisk dreier seg om. Desverre skapes det onde sirkler også. Vi får se om noen finner det lønnsomt å bryte ut av runddansen.

Problemfritt er det altså ikke med tanke på bransjens, og dermed også fagets (som, tro det eller ikke, faktisk er veldig mye større enn byråene) omdømme. Noen kunder føler altså at det er grunn til å holde kjeft om bistand med strategisk kommunikasjon. De blir liksom flaue for å ha kontakt med byråer. Og med tanke på businessen er det kanskje klokt å la dem få viljen sin. Og dette skjønner jeg altså veldig godt. Men en dag er det noen som bryter ut av sirkelen, og da får pipa en annen melodi 🙂

Det Dinamo gjør her (trykk «fagenhet», deretter «PR») er definitivt et godt stykke på vei. De legger ut jobber de har gjort i 2009, virker det som. Fremdeles vil jeg tro det er noen jobber som ikke er der, men det er jo en ærlig sak. Beskrivelsene er gode, og de gir et godt inntrykk av Dinamo. Mer interessant er det kanskje at kundene fremstår veldig godt. Jeg får enda mer lyst til å arbeide i Kongsvinger kommune etter å ha lest om jobben Dinamo har gjort. Og prosjektene for Norfund, Operaen og ikke minst Redda Barna presenterer Dinamo som et åpent og godt kommunikasjonsbyrå synes jeg.

Men det er fremdeles en god vei å gå. Hvor er presentasjon av politisk kommunikasjon? Og gjør ikke Dinamo noen prosjekter innen krisekommunikasjon? Eller hva med de mindre rådgivningsprosjektene som de helt sikkert har en del av? Når det dukker opp kunder som trenger hjelp med en konkret situasjon som er litt mindre enn åpningen av den norske operaen?

Som sagt er  det gode grunner grunner til å ikke være helt åpne. Og ikke minst synes jeg Dinamo fortjener kred for å ha tatt et skritt i riktig retning.

Andre som fortjener kred i denne bransjen for sin åpenhet? (Nei – jeg synes ikke bedriftsblogg for byråene er noe særlig å skryte av i denne sammenhengen). Hvordan kan vi stole på det som står i bloggen hvis vi ikke kjenner til hverken kunder eller tidligere kunder? Hvis Westerveld eller Trine Lie Larsen mener noe i politiske fora, og vi ikke vet hvem de har arbeidet for synes jeg situasjonen er problematisk. Men PR-byråene har ingen forståelse for denne problemstillingen. Og uansett om byråene har gode økonomiske grunner til hemmelighold, er det smått utrolig at ikke en eneste byrå-mann eller -kvinne har utrykt noen form for forståelse for problemstillingen. Enda.


Åpen hilsen til Firsthouse (og andre PR-byråer)

november 2, 2009

Jeg har fulgt debatten med nysjerrighet. Og irritasjon. Som faglig engasjert i dette merkelige bastardfaet må jeg si at jeg støtter dere fullt ut. Faglig altså. Ikke arbeider jeg i noe PR-byrå, og ikke er jeg nevneverdig imponert av alt jeg har sett fra byråer opp gjennom årene. Likevel mener jeg definitivt dere spiller en viktig rolle. Men – ting er ikke helt roenrødt. Mye er enda galt med PR-byråene. Og Firsthouse må selvfølgelig jobbe en del på for å få styrket sitt omdømme. En del greier kan i så måte gjøres umiddelbart:

1) På kommunikasjonsofreningens jubileum inviterte Apeland også andre til å bistå økonomisk til BIs senter for virksomhetskommunikasjon, og engasjere seg i faglig utvikling. I motsening til Hans Geelmuyden som mente at FoU i PR skjer i kommunikasjonsbyråene, tror jeg utdanningsinstitusjonene må tyngre inn i faget. For dere i Firsthouse burde finansiering av stipendiater av ulikt slag, for eksempel innen politisk påvirkningsarbeid, være en god ide. Dette er et område som bør avmystifiseres. Et alternativ, eller tillegg til dette, er for eksempel å finansiere/gjennomføre en undersøkelse blant norske organisasjoners forhold til politisk påvirkning. Hvordan gjøres dette arbeidet? Hvordan brukes kommunikasjonsbyråene? Hvordan ønsker organisasjoner og bedrifter at byråene skal opptre, og hva trenger de hjelp til? Er det kun pengesterke organinsasjoner og bedrifter som benytter seg av byråene til dette? Mye å ta av. Kanskje man til og med kunne hentet noen masterestudenter til å skrive om dette? Eller traineer?

2) Et annet poeng er å melde seg inn i NIR. For meg er dette med etisk standard ganske viktig. En del byråer sier de har høyere etisk standard enn det NIR har, eller at de følger de samme retningslinjene som NIR. Spør du meg holder dette ikke mål i det hele tatt. Hva er vitsen med å forholde seg til etiske retningslinjer hvis ikke et kollektiv sier fra hvis man har handlet galt? Etiske retningslinjer som kun gjelder for en selv, og uten konsekvenser hvis man bryter dem er ikke like mye verdt. Så kan man si mye om NIR. Men det er en annen debatt.

3) Så kommer dette med åpenhet. Alle kommunikasjonsbyråer sier de vil bidra til åpenhet, men ingen gjør noe med det. Det er trist. Den posisjonen står altså åpen. Og ikke bare for Firsthouse, men også andre. Det er nesten komisk. Hvis et eneste PR-byrå nok en gang sier på twitter, vi direkte beskjed på Twitter, på mail eller ansikt til ansikt at «ja, du har rett i dette med åpenhet»,  kommer jeg til å le…. øh, hele veien til banken.

4) Det siste poenget er knyttet til noe av det James Grunig sa på Kommunikasjonsforeningens jubileumsseminar. PR starter alltid med enviroemental svanning. Det starter alltid analyser og undersøkelser av ens egen omverden. Grundig arbeid må til først. PR-byråer er ikke alltid like gode på dette. Veldig ofte går det litt vel kjapt til de gode casene i media, de kreative ideene. PR i praksis. Det er bare en ting å si – Grunig har rett. Og jeg tar det for gitt at alle kommunikasjonsfolk vet hvem Grunig er. Gjør man ikke det bør man ta med seg mediekåtheten og lobbyfikseringen sin til biblioteket.

Kjære Firsthouse. Dette bør dere gjøre. Og det gjelder andre byrår i Norge også. Håper pinadø jeg slipper å lage mitt eget kommunikasjonsbyrå. Har ikke lyst til å begynne med slikt svineri 🙂