Åpne kundelister og løsningen

La meg aller først presisere at jeg er grunnleggende tilhenger av at byråene skal ha åpne kundelister. Likevel mener jeg det blir litt mye prat fra kritikerne av Listhaug. Lundteigen er opptatt av landbruket, ære være han for det, men diskusjonen blir litt lite prinsipiell når han høylytt spør om Listhaug har jobbet med REMA 1000 mens hun var i FirstHouse. Kolberg synes det er fryktelig at ingen vet noe om kundene til FirstHouse, men initiativene for å få åpnte listene har ikke stått i kø fra Ap sin side – for å si det mildt. Åtte år i Regjering… Joda, det er annerledes når man går andre veien, altså fra byrå til taburett, men det dreier seg altså om åpne kundelister. Punktum.

Å lovpålegge åpne kundelister er visstnok vanskelig å få til av en del praktiske årsaker, men det kan gjøres så innmari mye enklere:

Frem et forslag om at offentlige kampanjer kun kan gå til de byråene som har åpne kundelister. Kolberg, Skei Grande, Solhjell og alle andre som er opptatt av dette kan så sabla enkelt få satt i gang dette incentivet.

Det er nemlig en kjennsgjerning at byråene i Norge får svært, svært mye penger fra det offentlige gjennom kampanjer og rådgivning. Praktisk talt alle kommunikasjonsbyråer drømmer om et samarbeid med store direktorater. Viktig arbeid, lønnsomt arbeid.

Hvis gode Lundteigen eller Kolberg hadde foreslått noe slikt ville virkelig mange byråer fått fart på seg. Garantert. Er problemet at Ap egentlig ikke ønsker åpne kundelister hos byråene, men kun åpenhet fra statsråder som nyig har jobbet i FirstHouse?

Skivebom av Komm

I Kampanje kan man lese at sjefen min reagerer på at Gullkorn har blitt en internkonkurranse. Slik jeg ser det har Komm all rett til å gjøre hva de vil med egen pris. Komm har all rett til å glasse seg inne med egen prisutdeling hvis de vil. Det finnes vel heller ingen moralske hindringer for å gjøre det. Og rent praktisk er det selvfølgelig fullt mulig. Faglig sett er det en skivebom.

En fagpris som kun er for medlemmer av en gutteklubb er ingen fagpris. Så enkelt er det. Preben kaller det for et kretsmesterskap, og det er en treffende beskrivelse. Byråer i Norge, eller i verden for den saks skyld, henter ikke inspirasjon fra dem som ligner på seg selv. Man henter ikke inspirasjon fra egen fagkrets. PR som fag er en bastard. Det betyr at man veldig enkelt kan ta andre faglig retninger inn under vingene. Og man bør også gjøre det. Gulkorn murer seg inne, og signaliserer at man er mest opptatt av seg selv.

Etter min mening er det også trist for en bransje som sliter med eget omdømme. Mytene om bransjen blomstrer, og hva gjør Komm? Feirer seg selv på Theatercafeen! Det er nesten komisk.

Veritas-sertifiseringen blir brukt som argument, og det er selvfølgelig bare vrøvl. Hva med internasjonale konkurranser? Eller andre faglige konkurranser i Norge? Hva med Gullkorn frem til 2012? Veritas-sertifiseringen er sikkert viktig i en rekke sammenhenger, men det er bare tull at man trenger en slik for å delta i en konkurranse som dette. I kommentarfeltet er det noen som hevder at en fagjury ikke kan sjekke seriøsiteteten på dem som sender inn bidrag. Ærlig talt, dette er ikke noe problem. Vikarierende argumentasjon så det holder!

Det viktigste er imidlertid at organisasjoner, det offentlige og andre private aktører ikke kan bidra med sine arbeider. Jeg er overrasket over at Komm kan være så navlebeskuende. Kan de i kke i det minste være ærlige med hvorfor det gjøres?

Avslutningsvis. Jobben under hadde ikke vært med hvis det var et norsk bidrag. Vi snakker vinner av PR-prisen i Cannes. Se og nyt. Selv om reklamebyrået som lagde filmen ikke er Veritas-sertifisert synes jeg det er morsomt arbeid.

Og etter at du har sett videoen under sjekker du ut podcasten NIR. Ok? Norges første, og i alle overskuelig fremtid, beste podcast om PR og sånn.

Kritisk til PR-bransjen?

Nok en gang er det lenge siden siste bloggpost. Nå skal jeg skjerpe meg. Flere bloggposter på gang. Håper jeg.

Og jeg hadde litt lyst til å starte med en pussig greie. Stortingspresidenten som kritiserer ex-politikere. Jeg mener mye om PR-/kommunikasjonsbransjen selv, men at ex-politikere slutter seg til First House, BM og GK er IKKE et demokratisk problem. Kanskje det av ulike årsaker er et problem for omkvedet til enkeltpersoner (selv om det ikke burde være det), men det finnes ikke demokratisk utfordrende at folk slutter med politikk og benytter sin kompetanse på en annen måte. Hadde situasjonen vært motsatt ville det derimot vært dramatisk – at ex-politikere ikke fikk lov til å jobbe med hva de ville. Tenk hvis Bjarne Håkon Hansen sluttet med politikk fordi han rett og slett var lei av Jens Stoltenberg eller Arbeiderpartiet generelt. At han trengte å gjøre noe annet. Kanskje var han som statsråd også lei av å forholde seg til underliggende etater og direktorater. Hvor skal mannen jobbe da? Ikke alle kan bli fylkesmenn.

Hvis samfunnet skal stille spørsmålstegn ved hva enkeltmennesker har lyst til å gjøre med livet sitt, synes jeg vi kollektivt gjør en tabbe. Heldigvis er det ikke så fryktelig mange som er skeptiske. Problemet er at det er Stortingspresidenten. Det er stortingspresidenten som blander seg opp i livet til Bjarne Håkon Hansen – en privatperson – og det synes ikke jeg er helt bra…

Å være politiker er et verv. Å være ungdomspolitiker er et verv. Å være statssekretær er et verv. Politisk rådgiver det samme. Hvis noen mener politikere forplikter seg moralsk også etter vervet, er det ikke et bedre fungerende demokrati det lengte etter. Det er noe som ligner på et teknokrati. Og det vil vi ikke ha. Bortsett ra noen få da

Litt Hartmann. Mest Grytten.

Hartmann diskuteres igjen. Jeg har som nevnt tidligere en viss forståelse for det. Ingen kan alt. Ingen. Noen kan PR og reiseliv, andre kan PR og retorikk. Noen er igjen opptatt av salgsutløsende PR innen for eksempel mote, mens andre kan kampanjer. Når Hartmann uttaler seg om alt mellom himmel og jord blir jeg litt rød i ansiktet. Jeg vet ikke om hun kan det hun snakker om fordi frekvensen gir meg et slags hint om dårlig selvinnsikt. Men bevares – ingen kommer seg så langt som Hartmann uten å være dyktig innen et eller annet. Bare så det er sagt. Jeg er sikker på at Hartmann er flink på mer enn de fleste andre ledere innen den brede paraplyen av kommunikasjonsfag.

Når Sigurd Grytten nå utbasunerer på Twitter, og siden i Kampanje, så har han litt  rett i sine frustrasjoner. Juryen til Kampanje burde kanskje vært satt sammen bittelitt annerledes. Jeg tror han opprinnelig mente at det burde vært folk som behersker skjæringspunktet mellom politikk og PR. Som har både teoretisk og praktisk erfaring med begge. Det ville jeg vært enig med han i. Desverre var det ikke det byråmannen Grytten sa – hverken på Twitter eller til Kampanjen. Ha tråkker heller ordentlig i salaten.

Kanskje burde Grøntun, Grytten selv, Hansen i Agendum eller andre vært representert. Han har rett i det. Men grunnen til at godeste Grytten tråkker i kinakålen er jo at han gir utrykk for at det absolutt måtte være noen fra PR-byråer. Når ble det å jobbe i et byrå en kvalitet i seg selv? Er det kun er folk i byråer som kan bedømme PR og politikk i en jury. Han etterlyser kompetanse, men den må komme fra et byrå? Det er kanskje det dummeste jeg har sett av en ellers ganske klok mann. Hva med akademikere som har valgt PR som et slags fag. Er de ikke kvalifisert? Kanskje bør man ha praktisk erfaring fra politikk? Kan være et godt poeng, men finnes denne kompetansen kun i byråer? Kunne det tenkes at de jobbet i Statoil? Eller legemiddelindustrien? Foredragsholdere? Eller må man jobbe i et PR-byrå for å kunne noe om PR og politikk? Hva med Cecilie Staude? Hun ville jo ikke vært det tilskuddet du etterspør i Kampanje. Men ville hun vært det for noen år siden da hun jobbet i GK?

Og hva med Woldsdal, som Grytten vil ha inn i en slik jury. Husker ikke helt om han har tilhørt ett politisk miljø, men en leder av NIR har vel med jevne mellomrom manglende politisk erfaring? Og da snakker vi altså ikke om kompetanse lenger, men at man representerer kompetansemiljøer. Er man da kvalifisert til å sitte i en jury?

I juryen representerte de fleste PR som fag. En var fra et byrå. Skal man først synge ut på Kampanje på vegne av faget (eller var det byråene?) burde man være opptatt av innhold. Ikke hvor jurymedlemmene jobber.

La oss si at Astrid Mjærum hadde begynt å jobbe i BM. Eller Gambit. Hun har lenge vært kommunikajsonsdirektør i en stooor statlig etat, så det er på ingen måte urealistisk. Ville Mjærum da automatisk hatt kompetanse hun ikke har i dag? Ville juryen tilfredsstil krav om kvalitet hvis Mjærum startet å jobbe hos deg, Grytten? Eller hva med Karita Bekkemellem. Hun gikk fra å være politiker til å bli direktør i legemiddelindustrien. Er hun kvalifisert til å uttale seg om valgkampen? Ikke? Ville hun kanskje vært verdt å lytte til hvis hun jobbet med politisk kommunikasjon og ledelse i Zynk?

Joda – det burde vært noen tidligere politikere der. Kanskje til og med noen fra PR-byråer. Utrolig mye dyktige folk i byråer… Kanskje droppet de det da alle av den sort har en viss binding til det politiske systemet? Det er jo ingen tidligere politikere i juryen.

Er man en flinkere advokat hvis man jobber i Selmer, enn hvis man jobber i NITO. Er man en dyktigere ingeniør hvis man jobber i Sweco, enn hvis man jobber i Gol kommune? Jeg har akkurat begynt å jobbe i Trigger Oslo. Tidligere jobbet jeg i NITO. Har jeg i løpet av den siste måneden blitt kvalifisert til å uttale meg om politikk?

Grytten er i beste fall unyansert når han (med rette?) etterlyser en bittelitt annerledes sammensatt jury. I verste fall dreier det seg kun om å fortelle om hvor fortreffelige byråene (les: hans eget) er. Og det blir litt kleint å lese om.

Skivebom II

Elin Ørjaseter kjefter med rette opp Hans Geelmuyden i sin kommentarspalte på E24. Geelmuyden har idiotisk nok beskyldt Ap for å bevisst utnytte 22. juli i forbindelse med valgkampen. At Stoltenberg forlenger sorgperioden med den hensikt å score best mulig i valgkampen. Når meningsmålingene nå viser at de andre partiene gjør det bedre enn på målinger for noen uker siden, er det fordi de er lei av triksene til Stoltenberg. Dette er selvfølgelig bare tull. Og Ørjaseter har helt rett, noe hun gjerne har i sine kommentarer.

Behovet for å forlenge en sorgprosess er helt naturlig. Det er nok alltid lett å si at vi må gå videre, men å gi slipp på en sorgprosess innebærer også å distansere seg fra de du har mistet – fra det som har skjedd. Og det er vanskelig. Det kollektivet behovet for å hele tiden å minne oss selv på hva som har skjedd gjør seg gjeldende i avishyllene, det gjør seg gjeldende i de politiske miljøer og ikke minst Ap og AUF. Å kalle denne sorgprosessen kynisk er så hårreisende at jeg egentlig er litt sjokkert. Selv om det var Geelmuyden som sa det.

Men – kjære Elin Ørjaseter, jeg vil gjerne ha meg frabedt å bli satt i bås med Geelmuydens utsagn. Du skriver «Man må være pr-rådgiver for å resonnere så kynisk.» Hva betyr det? At alle PR-rådgivere er umoralsk kyniske? Og hva mener du med PR-rådgiver? Jeg har inntil nylig vært PR-rådgiver i en fagorganisasjon. Selv om du Elin, kanskje tror at PR-rådgiver er synonymt med å jobbe i et byrå, så stemmer ikke det. PR står for Public Relations. På norsk er det gjerne oversatt til informasjon og samfunnskontakt. I praksis heter gjerne dette også kommunikasjonsrådgiver, informasjonsrådgiver eller annet. Dem har du over alt. Også Jens Stoltenberg har departementalt ansatte kommunikasjonsrådgivere, eller PR-rådgivere (som jeg også har arbeidet som). De finnes i fagbevegelsen, de finnes i veldedige organisasjoner, de finnes i AUF. Alt dette vet du.

Du skriver videre: «Og hver eneste en av disse begravelsene er nok til å gjøre en normal person, altså en som ikke er pr-rådgiver, fullstendig satt ut av sorg.»

Vet du hva Elin – dette blir jeg faktisk ikke en gang provosert av. Jeg blir lei meg. Kanskje er jeg i overkant blaut, men du skriver nesten i klare ordelag at jeg som arbeider som PR-rådgiver ikke er en normal person, og at jeg ikke føler sorg ved å være vitne til det vi har sett etter 22/7.

For kjære Elin, jeg har nemlig sluttet som kommunikasjonsrådgiver i fagorganisasjonen NITO. Du tenker kanskje at alle sikkert skjønte at du snakket om byråer. Men det gjør ikke saken noe bedre. Jeg begynte i forrige uke i et kommunikasjonsbyrå. Trigger Oslo. Så jeg er PR-rådgiver, også i din feilaktige forståelse av begrepet.

Mulig det bare er tull av meg å skrive dette. Kanskje er jeg for nærtagende. Men den spontane følelsen jeg fikk da jeg leste dette er verdt å blogge om.

Men altså – utrolig enig i alt du sier om Geelmuydens latterlige foredrag isolert sett. Måtte bare få ut den lille følelsen jeg satt med.

Kommunikasjonseksperter

I følge en tweet fra alltid gode daglig leder i Kommunikasjonsforeningen er det én person alene som står for en fjerdedel av uttalelsene som kommunikasjonsekspert i mediene. Uten å vite det helt sikkert tror jeg vedkommende er identisk med daglig leder i Siste skrik kommunikasjon. Selv etter å ha vært innom nettsidene deres er jeg litt usikker på hva jeg vil klassifisere byrået som, men jeg vil i alle fall ikke klassifisere dem som kommunikasjonsbyrå eller PR-byrå. Etter å ha sett jobbene deres synes jeg personlig de først og fremst ligner på et reklamebyrå, og de skriver jo også «Vi tror på reklame, men også mye mer». I tillegg synes jeg en god del faglige tilnærminger knyttet til omdømmearbeid, analyser, kommunikasjonsstrategi osv. er fraværende på nettsidene, men det kan jo være mange grunner til dette.

Jeg kjenner ikke til Hartmann hverken faglig eller personlig, men jeg vet litt om kommunikasjonsfaget. Og jeg vet at jeg kanskje ville sett meg litt mer rundt i kongeriket hvis jeg var på utkikk etter en ekspert. Jeg tror ikke noen i bransjen behersker alle de ulike delene av faget. Mengden oppslag hvor Hartmann uttaler seg blir liksom litt merkelig, og for alle som har litt innsikt i faget blir Hartmann litt for mye av en Superwoman.

Eksempelvis uttaler hun seg om hvilke mediestrategier som velges av det norske MGP-sirkuset. Og da er man altså ikke bare ekspert i kommunikasjonsfaget, men kommunikasjon knyttet til populærkultur. Og opererer man i dette segmentet er man kanskje ikke kommunikasjonseksperten mediene burde gå til når det dreier seg om partipolitikk? Eller hva med NSBs utfordringer knyttet til omdømme? Mitt poeng er at PR-faget ikke eksisterer i et vakum. Det blir litt som å la Arne Scheie kommentere håndball på TV. Flink journalist, men kanskje finne noen andre?

Når alt dette er sagt – Hartmann gjør åpenbart en god jobb med å synliggjøre seg selv og eget firma. Og da fortjener hun kanskje oppmerksomheten? Sannheten er jo på sett og vis at hun er flink til å være synlig. Når det gjelder det innholdsmessige synes jeg i og for seg ikke hun gjør seg helt bort, men jeg synes heller ikke hun imponerer. De fleste spørsmål kommunikasjonseksperter uttaler seg om kunne de fleste svart på.

Ingen i bransjen bør uansett sutre på dette. Det twitres her og der om misnøyen, men ingen har baller nok til å sette spørsmålstegn ved journalisters overforbruk av enkelte eksperter.

Det er i skjæringspunktet mellom kommunikasjon og et gitt tema man finner de virkelige ekspertene. Derfor skal jeg under liste opp rådgivere som jeg mener burde kunne brukes som kommentatorer. Optimalt sett burde også rådgivere som ikke arbeider i byråene brukes. Noen av de flinkeste kommunikasjonsfolkene jeg kjenner arbeider eksempelvis i offentlig sektor.

Noen navn på lista legger jeg også inn pga. deres jobb/verv. Og noen er utelatt da de har tette bånd til gitte standpunkt. Denne bloggposten vil bli oppdatert etterhvert som det kommer inn kommentarer (som jeg er enig i 🙂 )

Kommunikasjonseksperter generelt
Astrid Mjærum, leder i Kommunikasjonsforeningen, kommunikasjonsdirektør i Lånekassa
Thomas Skjennald, daglig leder i Kommunikasjonsforeningen
Peggy Brønn, BI
Øyvind Ihlen, UiO
(+ Alle de som er småkåte på å komme seg inn i mediebildet, og allerede er der. Dyktige folk som Hans Geelmuyden, Jarle Aabø, Ringdal m.fl.)

Kommunikasjonseksperter knyttet til markedsrelatert og salsgsutløsende PR
Cecilie Staude,  BI
Nils Petter Nordskar, InvolvePR
Øystein Bonvik, PR-operatørene

Kommunikasjonsarbeid knyttet til energi og klima
Beate Nossum, direktør i Burson-Marsteller

Kommunikasjonseksperter knyttet til teknologi
Marius Meltvedt, PR-operatørene

Kommunikasjonsarbeid knyttet til idrett
Joachim Westher, rådgiver i Nucleus, tidligere info.sjef i FC Lyn

Kommunikasjonsarbeid knyttet til politikk/valgkamp
Sigurd Grytten, Adm. dir Burson-Marsteller
John-Ragnar Aarseth, Gambit Hill & Knowlton
Jan Erik Fåne, Kreab Gavin Anderson (og en spennende blogger)

Kommunikasjonsarbeid knyttet til håndtering av en krise (Adecco-saken ol.)
Nils M. Apeland, Bedre kommunikasjon
Tore Svanes, Nor PR
Bjørn Richard Johansen, First House
Per Bjørkum, First House
Claus Sonberg, Zynk

Kommunikasjonseksperter knyttet til reiseliv og større begivenheter (idrett, kultur osv)
Bjørn B Jacobsen, Republik Communications

Kommunikasjonsarbeid knyttet til kultur
Sindre Holme, PR-operatørene
Hans Henrik Sørensen, Redaktør og kollega i NITO (Er i og for seg ikke kommunikasjonsrådgiver i dag, men kan skjønner virkelig dette faget. Bare tro meg på det)

Kommunikasjonsarbeid knyttet til sosiale medier
Ole Emil Johnsen, Gambit Hill&Knowlton
Fredrik Johnsen, Isobar
Thomas Tangen, Isobar
Marius Eriksen, Isobar
Theodor M. Tollefsen, Creuna

Som dere ser hatr jeg kun tatt med tre personer for hver kategori i første omgang. Litt selektering har jeg altså bedrevet.

Beklager til alle jeg har glemt, og en mild beklagelse til alle jeg ikke vet om. Bloggposten vil som sagt bli oppdatert.

Dette er IKKE en vurdering av hvem som er flinkest. Min subjektive mening strekker seg ikke lenger enn til min egen midje. Jeg har ikke kjennskap til alle folk i bransjen, og kan dermed heller ikke vurdere skikkelig. Dette er folk jeg vet er flinke ettersom jeg har hørt dem foredra, sett resultater av et godt støkke arbeid, rådgivere jeg har  jobbet litt eller mye med, folk jeg hørt veldig positive ting om fra folk jeg stoler på og lignende. Forutsetning er at de er gode både på temaet OG i kommunikasjonsfaget.

Hva synes du? Noen glemt? Temaer som burde vært med?

Noen som vil spise middag?

Kjenner jeg er litt misunnelig på Grytten. Han har fått med seg en gjeng direktører for å spise middag. Likesinnede liksom. Jeg kunne imidlertid tenkt meg at det kom noe matnyttig ut av møtene jeg vil være en del av.

For hva har egentlig Grytten & Co snakket om? Ikke kan det være noen strategi for hvordan de skal håndtere mediene når møtene kommer frem i dagslyset i alle fall. Grytten har sagt til Kampanje:

«Vi ser også et behov for at de toneangivende byråene møtes jevnlig, fordi det er viktig å profesjonalisere bransjen med tanke på mistenksomheten som har vært».

Hehe. Ja, det var rette medisin, Grytten. Dette tok knekken på all mistenksomhet. Virkelig 🙂 Og så virker dere profesjonelle til fingerspissene.

En annen ting de umulig kan ha snakket om på disse middagene er hvordan man rent faglig kan løfte bransjen. Ja, utover Gullkorn selvfølgelig. Her hvor byråene kan skryte av andre, for at folk rundt skal oppfatte at de snakker pent om seg selv. (Joda – det er endring i år…). BM deltok med i alle fall en person på Høstseminaret til Kommunikasjonsforeningen. Forøvrig en både hyggelig og dyktig fyr 🙂 Geelmuyden var meldt på så jeg, men dukket ikke opp tror jeg. (Så deg på deltagerlisten, Hans. Med et kjent ansikt legger vi gjerne merke til om du ikke dukker opp). Trenger vel egentlig ikke si mer enn at folk bør lese posten til Thomas Skjennald på PRprat.no.

Tilbake til min middag. Jeg vil nok også baksnakke andre i bransjen litt. Vil snakke mest fag. Ambisjonene til mine middager er ikke så store. Hva kan en middag gjøre fra eller til? De eneste jeg får med meg er nok gode kollegaer, eller folk jeg kjenner fra før. Å utgjøre en forskjell vil nok bli vanskelig.

Men ærlig talt. Den dagen jeg er adm dir i et PR-byrå skal jeg pina dø klare å få til noe med middagene mine. Men inntil videre må jeg nok legge meg på et relativt lavt nivå i forhold til hva vi kan få til. Ikke helt ulikt Grytten-måltidene…?

Kommentar til Cappelens kommentar

Synes som oftest Anders Cappelen begår interessant kommentarer om PR-faget. Til tider synes jeg han bruker begrepet PR litt unyansert, eksempelvis boktittelen God PR – Norsk Markeds-PR litt merkelig slik jeg oppfatter dette faget.

Kommentaren hans på E24 i dag var bra, men synes han igjen har et overforbruk når han omtaler PR-faget. Et par ting:

1) PR er ikke det samme som hvordan man håndterer mediene. Dette er en grunnleggende misforståelse, og Cappelen bør som innsiktsfull kommentator ikke bidra til misforståelser på denmåten han gjør i dag. Dette avsnittet er ment å oppklare, men i realiteten bekrefter Cappelen misforståelsen:

«Når PR som fag har et negativt rykte i Norge, er årsaken først og fremst at journalister ofte og gjerne betegner PR-folk som «informasjonshindre», «manipulatorer» og «PR-agenter». Med bakgrunn i både journalistikk og PR, er det denne kommentators mening at disse beskyldningene er urettferdige og i det store og hele feil . Grunnen er at det ville være elendig PR-arbeid å prøve å manipulere journalister, være informasjonhinder og holde tilbake informasjon som samfunnet har en legitim interesse av at skal bli kjent. Dette er jo dømt til å skade forholdet til nøkkeljournalister, og ikke minst påføre virksomheten og dens lederes omdømme alvorlig skade.»

Selv om dette kanskje ikke er feil noe sted bidrar han på ingen måte til noe som helst rent faglig. Synes nå jeg…

2) Noen ting er også bare galt i dagens kommentar, eksempelvis «Oppsiden er stor for å bruke PR som virkemiddel i en virksomhets markedsføring (også kalt omdømmebygging).»

Nei – PR som virkemiddel i en virksomhets markedsføring kalles ikke omdømmebygging. Det kan være en del av en virksomhets omdømmebygging, men det er ikke det samme. Jeg føler meg sikker på at Anders er enig i dette. Egentlig.

3) I siste avsnitt begås feilen igjen. Det skapes inntrykk av at PR er det samme som å arbeid med media. Det er det ikke.

PR er, for de av mine lesere som ikke vet det, en forkortelse for Public Relations. Du skal være ganske dårlig i engelsk for å ikke forstå at det dreier seg om en bred tilnærming til folk rundt deg. Hvordan skape relasjoner til din omverden.

Det ironiske med pressens dekning av dette faget er at forrige gang det ble omtalt i stor skala var det Bjarne Håkon Hansens PR-jobb det dreide seg om. Det fremsto da som klokkeklart at PR – det dreide seg om hvordan bevege makt, eller påvirke politikere om du vil.

Når det gjelder kommentarens egentlige tema, Forsvarets håndtering av pressen, leverer Cappelen. Nær sagt som vanlig. Jeg blir nesten sinna over at en kommunikasjonsavdeling kan være så uproffe. De ødelegger veldig mye for oss som har havnet inn i dette fagområdet.

Men begrepsbruken hans er jeg altså ikke like imponert over.

Riktig og derfor galt

En av Kampanjes rykende ferske kommentatorer, Claus Sonberg kater en fyrstikk på et allerede tent bål når han definerer kommunikatører ut av styrerommene i sin første kommentar hos nettavisen. Sonberg har jo selvfølgelig rett nå han sier at en mennesker i en ledergruppe må ha det han kaller forretningsforståelse. I korthet går det vel ut på å forstå hele verdikjeden i en virksomhet. Og da må du kunne tall, statsistikk, strategi. Og sånn.

I korthet kan man vel også slå fast at dette vel er kjent for de fleste. Skal du sitte i en ledergruppe må du kunne «lederting». Skal du spille fotball må du kunne reglene. Skal du klatre i fjellet må du ha godt utstyr. Sonberg spaserer inn åpne dører, men han gjør det vel godt vil jeg mene.

Hvorfor er det da litt galt også?  Et par småting.

1) Jeg mener faktisk at det går an å tilnærme seg forståelse for en virksomhet indre kjerne ved å gå utenom mattebøker. Man kan for eksempel gjøre det via tradisjonelle universitetsfag eller til og med erfaring. Selvfølgelig er matematikk viktig i virksomheter som Sonberg har frekventert i, men det er faktisk slik at med ledergrupper mener man også større organisasjoner, statlige etater eller departement. Slik jeg ser det er man ikke like avhengig av tallkunnskaper når målet ikke er å tjene penger. Joda, lederguppen må kunne regne, men når det er snakk om Utlendingsdirektoratet og ikke SAS kan gruppen etter min mening være litt mer fragmentert.

2) Videre rer jeg litt redd for hva som vil skje hvis man ikke tar med kommunikasjonsfolk inn i ledergruppen fordi man ikke forstår tall godt nok. Mister ikke ledergruppen da en dimensjon som er verre enn hvis man ikke tar dem med? For veien til permanent plass dreier seg jo også om at det er et behov for kommunikatøren.

3) I tillegg er jeg ikke sikker på om de andre folka i ledergruppen alltid sitter med tallkompetansen.

4) Og ikke minst synes jeg kanskje Sonberg nedvurderer  hva som kreves av lederkompetanse for å gjøre en omverdenanalyse, en SWOT, generelle spørreundersøkelser, prosjektkompetanse osv. Folk som kan gjøre disse tingene på vegne av egen organisasjon har noe i en lederguppe å gjøre.

Hva tror du? Må man kunne tall for å sitte i en ledergruppe?

PR, lønn og litt tynne analyser

Det har flere steder vært folk som har ment noe om kjønn og lønn blant kommunikasjonsrådgivere i det siste. Hans Wilhelm Gullestad gjør et forsøk på en analyse av hva som vil kunne skje hvis rekrutteringen av kvinner til kommunikasjonsstillinger fortsetter i samme forrykende tempo. Jeg skal ikke påstå at Gullestad har helt feil, men synes vel kanskje analyse og konklusjon er fattet på et noe sviktende grunnlag.

Ettersom jeg er så heldig å arbeide med kommunikasjon i en fagorganisasjon vet jeg litt om hvordan lønnsdannelse fungerer. Og det er noen momenter som Gullestad glatt utelater, og som sannsynligvis ville påvirket konklusjonen en smule:

1) Forholdet mellom lønn og kjønn er ikke endimensjonalt. Hvis analysen til Gullestad hadde vært riktig, ville leger og advokater tjent dårligere i dag enn de gjorde tidligere. Førskolelærere ville nok tjent mer, ettersom det har blitt flere menn i barnehager. Mulig det har vært en liten endring, men kjønnsbalansen brukes ikke som noe slagkraftig argument for hvorfor endringene har funnet sted.

2) Den viktigste påvirkningen til lønn for en hel yrkesgruppe er konkurransen om arbeidskraften. Hvis bransjen eksemplevis trekker til seg arbeidskraft det er overskudd på, vil det endre lønnen. Og kommunikasjonsbransjen er jo full av folk uten PR-utdanning. (Heldigvis?). Journalister begynner det etterhvert å bli en del av på markedet vil jeg tro. Og kanskje folk innen markedskommunikasjon og samfunnsvitenskaplige utdanningsområder? Hvis vi plutselig, i Grünigs ånd, ville begynt å rekruttere sosionomer pga. deres evne til å bedrive dialog, ville det også påvirket lønna.

3) I forlengelsen av pkt 2, og nå kommer jeg til krumtappen i hvorfor Gullestad forenkler virkeligheten, finner vi forholdet mellom privat og offentlig sektor. Hvis offentlig sektor eller Spekter (virksomheter som tidligere var drevet og driftet av staten) må konkurrere med privat sektor om arbeidskraft drives lønnen opp. Helt elementært og enkelt. Dette er veldig, og da mener jeg veeeeldig, mye viktigere enn kjønn.

Og hvordan passer kommunikasjonsbransjen inn i dette bildet? Og hvorfor er dette relevant for kommunikasjonsbransjen? Joda – vi finnes overalt. Og det driver naturlig nok lønna vår litt opp.  Om det ble enda flere kvinner er det dermed ikke noe automatikk i at lønna vil gå ned. Den analysen er for enkel.

Nils M. Apeland sa følgende på Twitter i dag:

«Med flere kvinner i bransjen går lønn og anseelse ned. Det vil ingen. Vi trenger mer analyse, tall og strategi. Det trekker menn.»

Dette er selvfølgelig ikke feil, men det er ikke riktig heller. For hvis vi hadde fått massevis av menn inn i yrket, og private virksomheter samtidig fant ut at PR-folk med Grünig og offentlige utredninger og samfunnsvitenskaplig tilnærming til problemstillinger og matpakker med gulost – de passer best i det offentlige de. Og deretter så mot markedsførere fremfor oss PR-folk fordi vi ikke er lært opp til å tenke salg, så ville mange flere av oss havnet i det offentlige. Tvunget inn. Med hammer og sigd. Det ville kunnet påvirke lønna vår. Uansett om kroppene våre produserte testosterogen eller østeron.

Sum. Det er markedet, aller helst markedene, vi opererer i som først og fremst påvirker lønna vår.

Så sånn er det…